Fornøyelig support, falmende headliner

Blodspor & The Haunted på Blå i Oslo 31.August 2017

Svenske The Haunted vokste opp av askene til legendariske At The Gates i siste halvdel av 90-tallet. Det selvtitulerte debutalbumet var en umiddelbar hit, og bandet lå an til å kunne vokse i rekordfart. Så sluttet bandets vokalist Peter Dolving. Svensk-finske Marko Aro ble hentet inn for å fylle plassen, et spillerbytte som skulle vise seg å være gjentagende. Marco Aro forlot bandet etter to album. Dolving kom tilbake for fire album og sluttet ennå en gang, også denne gangen etterfulgt av Marco Aro. Slik er den noe spesielle historien med The Haunted og vokalister som går på skift. Dette er også utgangspunktet for en evig diskusjon blant tilhengerne. Noen fortrekker Marco Aro og hans direkte og kompromissløse stil, mens andre mener Dolvings mangefasetterte stil kler bandet bedre. Personlig har jeg alltid funnet meg mer til rette i Dolving-materialet. Men, jeg likte også Aro godt når han frontet Roadrunner Records singneringen Face Down. Jeg har sett The Haunted flere ganger før, men det har vært med Dolving på vokal. Jeg kjenner derfor på en noe ambivalent spenning når jeg rusler inn døra på Blå for å se Aro-frontet The Haunted for første gang.

Men først er det oppvarming. Oslogutta i Blodspor har fått en del år på baken og framstår umiddelbart som ganske rutinerte. Det spiller tight, ryddig og med god driv. En formel som ser ut til å funke bra for en knippe hjemmefans som stiller opp og lager stemning med tilløp til mosh pit forran scenen. For bandet er det stas med fast følge i front men det kan også bli for mye av det gode. Innimellom blir det litt for hjemmekoselig stemning, og settet taper noe av energien som jeg vet Blodspor kan levere. Når det er sagt så tar det seg opp underveis og det voksende publikummet blir stadig mer entusiastisk. Bangeren ”Screaming Though The Silence” viser hva som bor i dette Blodspor når energien er på rett plass, og jeg håper det blir mer av det ved neste korsvei.

Blodspor (Foto: Fritz-Ragnvald Rimala Pettersen)

The Haunted har av en eller annen uforståelig grunn valgt å entre scenen til en flere minutter lang intro av egne studioinnspillinger. En ganske pinlig manøver som gjentas flere ganger gjennom settet. Et mildt sagt merkelig valg, men ikke verdens undergang. Første låt ut er ”Brute Force” fra blodferske ”Strength In Numbers” og rutinebegrepet får umiddelbart ny mening. I typisk Gøteborg-stil veksles det mellom gitarchugging og korte melodier i et imponerende tempo, uten at bandet ser merkverdig berørt ut av den grunn. Andre låt ut er ”99” fra rEVOLVEr, og vi befinner oss overraskende tidlig i Dolving-land. Ambivalensen setter seg umiddelbart og det er nærmest umulig å holde seg fra å sammenligne vokalprestasjoner. Det blir raskt klart at sånne tanker må legges vekk om jeg skal ha noen som helst mulighet for å sette pris på denne konserten. Underveis viser det seg i midlertidig at settet inneholder forbausende mye Dolving-materiale, og sammenligningene tvinger seg gjennom likevel. Jeg kommer fram til at ankepunktet med dette ikke er at Marco Aros framføring er dårlig, for det er den ikke ikke nødvendigvis. Problemet er heller at The Haunted blir kjedeligere med en vokalist som er så i takt med metalnerdene i resten av bandet. Oppskriftsrytteri blender ut kreativiteten i alle ledd, og det blir lite spenning å spore. Et annet problem er også at det hele føles så forbigått. Jeg husker godt hvor trist jeg syntes det var å se åttitallets helter tviholde på en svunnen tid gjennom hele 90-tallet. Jeg tenkte at dette umulig kunne skje med de aggressive bandene som herjet rundt millenniumskiftet. Dessverre må jeg konstatere at når jeg ser The Haunted denne kvelden er det akkurat den følelsen jeg sitter igjen med. Da hjelper det heller ikke at Aro understreker at han er en gammel gubbe hver eneste gang anledningen byr seg. Men det er jo positive ting å spore også, bandet er syltight, og innimellom så river det godt i nakkemusklene når de sømløse overgangene går fra flytende melodiøst til stakkatomarkerte drillepartier. De oppmøtte ser også ut til å sette mer pris på det de bevitner enn jeg gjør, og innimellom flyter det til og med en stagediver forbi. Sånt skaper stemning og en viss nostalgi griper tak i meg under ”D.O.A” fra ”One Kill Wonder”. Likevel, kvelden står ikke til å redde. Store deler av konserten gir en fæl coverband-følelse og The Haunted er i 2017 et band som sliter i kampen mot datostemplingen.  

Heldigvis er Blodspor et fornøyelig skue og trekker med det totalen opp et par hakk.

6/10 TRYNER

-Fritz-Ragnvald Rimala Pettersen