Favorittar frå Oktober

Jarand

Spidergawd – My Occupation (singel)

Det er ikkje frykteleg lenge til neste Spidergawd-plate kjem men det var likevel herleg å høyre frå dei att. Av dei to singlane som foreløpig er ute må eg seie at «My Occupation (Etableringsfasen)» er soleklar favoritt. Ikkje berre er det ein fabelaktig versjon av Stein Torleif Bjella si låt, det er også veldig forfriskande å høyre Spidergawd i ei naknare og rolegare drakt. Borten sin halvgrove vokal gjer seg meget godt på ei låt som dette, spesielt når den vert backa av smakfull barytonsaksofon og piano på refrenget. Kjærleg og sår som låta er, vert den berre betre då gitarspelinga gjev låta ny karakter. Berre dei artige fillsa og små detaljane held driven gåande, for ikkje å snakke om den skarpe soloen. Denne må du høyre om du likar den meir kjensleladde sida til Spidergawd og ikkje klarar å vente på plate nummer fem.

Anbefalar også: Palmface – P.M, Kurt Vile – Bottle It In

Sondre

Dem Atlas – Bad Actress (LP)

It's tomorrow another party

I'm the life of the fucking party

Slik setter Dem Atlas stemningen på sitt andre studioalbum, Bas Actress. Jeg har beskrevet forholdet mitt til dette albumet som en irrasjonell forelskelse. Jeg vet ikke hvorfor det gjorde så inntrykk, men det har endt opp som en av favorittene mine fra 2018. Jeg hadde null kjennskap til Dem Atlas fra før, men denne Minnesota-rapperen hadde et særpreg jeg falt raskt for. Han synger like bra som han rapper, og han skriver låter som oppleves ekte og ærlige.

På generell basis er jeg veldig glad i hip-hop, men Bad Actress ligger like mye innenfor R’n’B og har klare elementer av soul og beats inspirert av jazz. Det er akkurat denne bredden som gjør albumet variert og underholdende. Om jeg skulle gjette hvem Dem Atlas lar seg inspirere av ville jeg trukket frem Nas, OutKast og J. Cole.

Albumet er forholdsvis langt, men har ingen svake spor. Stemningen varierer fra lett og oppstemt til mørk, tung og trist. De sterkeste låtene sitter klistret til hjernen etter bare et par runder. Jeg pleier vanligvis ikke å skrive om enkeltlåter, men her er det vanskelig å la være. Særlig «Tomorrow Party», «Can it Fall», «Let Down» og «Pneumonia» står som høydepunkter, om enn av helt ulike grunner.

Andre favoritter:

Daughters – You Won’t Get What You Want, Ultha – The Inextricable Wandering, Makaya McCraven – Universal Beings, The Nietzsche – The Parnassus, Kiran Leonard – Western Culture, Sushi x Kobe – Døden Varer Lengst, Moss Upon the Skull – In Vengeful Reverence, Akitsa – Credo, Allelic – The Smoke of Atavastic Fires, Behemoth – I Loved You at Your Darkest, Uncle Acid and the Deadbeats – Wasteland, Eosphoros – s/t, Phosphorescent – C’est La Vie, High on Fire – Electric Messiah, Ron Gallo – Stardust Birthday Party, Imperialist – Cipher, Chthonic – Battlefields of Asura og Earth Ship – Resonant Sun.

Rikke

Leonov – Wake (LP)

Leonov slapp albumet Wake den 26. oktober på Fysisk Format. Det perfekte bæret på toppen av en utsøkt dimensjonskake som ikke lar seg definere! Utforsker dystre stemninger innenfor og utenfor det som kjennes som Leonov. Fløyelsmyk vokal omgitt av landskapelige droner, brøytende trommer og forlokkende gitarer. Vet å få deg på reisekroken inn og ut av en verden fullstendig ulik din egen! Selve motargumentet til doom sjangerens linjære formel, hvor ingen andre enn bandet selv sitter på sannheten. Uforutsigbare kontraster, som vet å puste nytt liv til en ellers så lite nyskapende doom og – postrock sjanger. Der det ofte gis alt og ingenting til, på sølvbrettet som sporenstreks serveres og dermed kommer til kort for ørets egentlige lyttereise-oppdrag. Hvor Leonov sine låter heller gjenkjennes som et godt smurt sølvbrett, som gir helheten et alternativt omriss av dommedags-glansen. Et større bilde som ei lar seg båssette. Et prossorientert lag-maskineri som gjennom et mørkeste indre forvirrer og forvitrer i hjel post-doom riualet du trodde du hørte, med tilhørende gåsehudfaktor som utfordrer dramaturgiens kjente linje. Og alle og enhver må nesten bare gi seg hen til prosessen som blir selve hjørnesteinen til poenget. Som videre både kan overraske og skuffe, i det og aldri føye seg etter sjangerkrav. Noe denne utgivelsen beviser i det å formidle noe nytt, vi alle bør oppleve. Et band som nekter å la seg tippe over i komfortable innpakninger, til både glede og irritasjon. I det å utfordre oppbyggingsstereotyper som ellers står i fare for å lede toget for dagens doom-orden i en litt for stor grad. Et album som gir noe annet enn hva som forventes! Og som i møte med dagens strenge sjangerkrav blir noe helt eget ikke, med uante estetiske framstillinger omkring mørket, som lyset. Jeg tenker ordet kunstverk er beskrivende nok. Anbefales!

Bjørnar

City Morgue - Vol. 1: Hell Or High Water (LP)

Jeg digga Onyx da de kom ut med Bacdafucup i 1993. Aggressiv hiphop som ikke sparte på det politisk ukorrekte kruttet. De skøyt blindt rundt seg. Dessverre ble det ikke så mye ut av Onyx etter det albumet, men lengselen etter aggressiv og ignorant hiphop har alltid vært der siden.

Og selv om det har vært små øyeblikk av storhet, er det ikke før nå at jeg føler at jeg har funnet en verdig arvtager til kuletronen.

City Morgue er en duo, bestående av ZillaKami og SosMula, som leverer komplett idiotisk, bråkete og nærmest industriell trap, som minner mer om et Atari Teenage Riot på opiater, enn hva Lil`sene produserer nå om dagen. Det er hiphop som ser bort på metal, der nu-metalen var metal som var inspirert av hiphop.

Tekstmessig går det i dopsalg, dopbruk, dophuer og guns. Møe gøns. Egentlig ikke så tøft i 2018, men se på videoene deres, så skjønner du at disse gutta har ikke vokst opp på Frogner.

Sjekk ut «33rd Black Glass» på Youtube. Mest trolig vil du ikke like det. Men er du som meg, gammel og sur, så vil du muligens elske det.

Irene

Kiran Leonard - Western Culture

Du vet den følelsen du får når du blir sendt en link til en artist eller et band du ikke har hørt om før og blir stormforelsket etter første låt? Akkurat slik var det da jeg for første gang hørte Kiran Leonard sitt album Western Culture. Jeg tror alltid jeg har hatt en greie for engelske musikere, og spesielt når de imponerer musikalsk i en veldig ung alder. Kanskje det bare er forelskelsen overfor musikken som nå snakker, men albumet er i sin helhet jævlig bra. Det er først og fremst tekstene om mellommenneskelige ønsker og behov, som konfronterer hvordan vi mennesker totalt feiler den basic kommunikasjonen. Igjen og igjen. Men også det politiske, som i låta Legacy of Neglect tar for seg hvordan hat og frustrasjon blir til av politikken som drives av finans og penger. For ikke å snakke om den dyktige vokalen, som formidler alle disse problemstillingene på en sår og rå måte. Anbefales.

Marius

AETERNUS - Heathen

Mørkemeistrane i Aeternus er ute med sin åttande skive, og om ein har eit snev av sympati for svartmetall, dødsmetall eller Bergen er det berre å gje seg i kast med Heathen. Dette er eit album som på usedvanleg balansert vis kombinerer den iskalde stemninga frå svartmetall med tyngda og krafta i dødsmetall.

Plata er samstundes variert og kvar enkelt låt har eit tydeleg uttrykk. ‘Hedning’ syner herleg driv og eit band bunkra med sjølvtillit, sjølvsagt med pluss i margen for norsk tekst og fullblods gitarsolo. ‘The Sword of Retribution’ har eit meir draumvore uttrykk, der trommis Phonos får utfolda seg fritt og snik inn litt buekorpsreklame midt i all blastinga (kring 0:50). Herleg! Generelt er tromminga på denne plata gnistrande og fortener særskild merksemd frå lyttaren. ‘Significance of Iblis’ sender tankane til andre tungvektarar som Zyklon og The Wretched End, medan ‘Boudica’ har eit overraskande catchy refreng. Aeternus appellerer også diskre til lyttarar som set pris på keltisk musikk (‘How Opaque the Disguise of the Adversary’) og orientalske tonar (‘’Illa Mayyit’), utan at desse dryppa blir rådande eller skubbar metallfokuset heilt ut i Vågen.

I det heile teke er dette ei skikkeleg staut og heilstøypt skive, som fungerer ypperleg som både energitilskot i novembermørket og behageleg kvardagsdødsmetall. Er du av typen som digger svartmetall, men tykkjer bleik-beingrind-looken er for veik? Då er Aeternus bandet og Heathen plata for deg.

Redaksjonen