Det beste frå Januar!

Patrick

Jeff Rosenstock - POST- (Polyvinyl Record Company)

Powerpop. Rock. Attitude. Fengjande. Skurr. Desse tinga har eg blitt meir og meir glad i den siste tida, og Jeff Rosenstock sin nyaste fullengdar POST- gir meg alt dette og meir til. Knallfin riffing, røff og usminka vokal og trommer som ligg akkurat der dei skal vere. Du får tilogmed servert litt synth innimellom! Eg anbefalar deg å høyre på tekstane også. 

Favorittlåtar: "Melba", "Yr Throat", "USA"

Eg vil også anbefala deg at du sjekker ut Tempel (Norge) sin første låt, "Uninvited". Heave Blood & Die - VOL II og The Good The Bad & The Zugly - Misanthropical House er også sjølvsagt med på lista.

Fritz-Ragnvald

Lucy Swann – Blue, Indigo, Violet and Death (Egiletgo).

Årets første måned er alltid lang, men dette året var det helt ekstremt. Heldigvis slapp Lucy Swann sitt andre album Blue, Indigo, Violet and Death. Uten det vet jeg ikke hvordan jeg skulle kommet meg gjennom alle de tilsynelatende åttifem januardagene. Nå var det ikke bare januar 2018 som var lang. Det tok hele sju år fra den kritikerroste debuten La Petit Mort før Swann leverte oppfølgeren. Men; hva gjør vel dét når det leveres så innmari når den først kommer? For et album dette er! Sårt men selvsikkert, bråkete men vakkert, poppete men sært, og ikke minst kreativt, kunstnerisk og utrolig godt gjennomført. Platen minner meg litt om fjorårets norske mesterverk The Assassination of Julius Cesar (Ulver) i det at den til tross for et anker godt festet i pop, innehar mørke og tyngde nok til å fenge også de av oss som bruker litt vel mye tid på metal, hardcore og generell elendighet. Utover det vil jeg ikke si så mye. Bare hør på denne platen, masse, og gå på releasekonserten på Blå i Oslo 15. februar.

Bjørnar

The Dogs – The Grief Manual (Drabant)

Januar ble måneden da jeg for første gang ga full pott til et album her på Evig Lyttar. Og som noen vet, så er The Dogs sitt The Grief Manual som kan bære det faktumet med stolthet. Albumet er en bauta, ferdig snakka. Bandet har aldri vært sterkere, varierte og sylskarpe i avleveringen, som de er på dette albumet. Nå er det bare spennende om noen topper dette albumet i 2018.

Jarand

Shame – Songs Of Praise (Dead Oceans)

Postpunk-bandet Shame har eit stilig uttrykk som befinn seg i eit kryssingspunkt mellom postpunk, indierock og powerpop. Ei blanding av krasse gitarar og lure tekstar pregar denne plata, samt ein råtøff vokalframføring. Shame liknar litt på både FIDLAR og Parquet Courts på dei røffare låtane, men har også ei mildare side. Eit og anna draumande shoegaze-vers kjem også til syne, kor bandet utforskar ein meir kjensleladd stil.

Definitivt noko å sjekke ut for dei av dykk som er glad i postpunk, eller for dei som berre vil ha ei solid, gjennomført rockeplate. Eit entusiastisk band med ryggrad, og ei handfull låtar som har ein tendens til gjenta seg i hovudet mitt.

Favorittlåtar: «Concrete», «Gold Hole», «Friction»

Andre favorittar frå januar inkluderer Heave Blood & Die – Vol. II, Brenn. – Custom Girl (singel), Jeff Rosenstock – POST og Sunswitch – Totality

Rikke

Heave Blood & Die – Vol. II (Blues for the Red Sun)

Heave Blood & Die ga ut albumet Vol. II den 19 januar. Og guddameg den smyger seg da rett inn i min gate! Med sin totale mørkhet og alt for spennende pakkeinnhold, blir dette årets første månedens beste for meg.

Sounden til Heave Blood & Die er ikke til å ta feil av. Doom, metal, post-metal eller whatnot. Og hører du førstelåta på Vol. II, tenker du nok ditt. Du tror kanskje du har skjønt greia. Men har du virkelig det? Satte du deg ned og lyttet skikkelig gjennom? Om ikke, er du lurt til langt oppover øran. For dette er hva jeg kaller et kalender-album. Innpakningspapiret er kanskje likt, men innholdet. DET er alt annet enn nettopp det.

De første låtene på albumet er dystre, med en letthet over sin framtoning. Friske melodier som får fritt spillerom i et ellers så bekmørk bass-univers, der de leker seg med en sin egen utgave av doom-sounden. I tillegg krydres det stadig med bruk av utradisjonelle instrumenter og akustiske innslag som gir en mer intellektuell dybde i doom-språket, det lille ekstra og mer godteri til folket! Så mørkt, så lett og så fett. Men utover i skiva vil du merke hvordan uforutsigbarheten brer seg utover. En voksende aggresjon som hele tiden får ekspandere og variere i sin dybde, helhet og sound. Og det som begeistrer meg mest med det er de dynamiske kontrastene i oppbyggingene, som gir albumet mer å spille på. Dynamikk i et større spekter, som skaper et naturlig rom for både sinnatagger og melankolikere. De lette framtoningene gir mer dybde til bassen. Og bassen gir de lysere tonene høyden, omkretsen og arealet de behøver for å spre sin emosjonelle gift. Og helheten av det, gir virkelig lydbildet oppmerksomheten den i ørene, fortjener. Dette bør du sjekke ut, nu!

Flere januar-utgivelser jeg anbefaler:

Fire! – The Hands // The Nika Riots – Set Fire // The Good The Bad and The Zugly – Misanthropical House // The Ida – Animals of Time // Sunswitch – Totality

Sondre

Yhdarl – Loss (I, Voidhanger)

Jeg hadde ikke kjennskap til fransk-belgiske Yhdarl før jeg ved en tilfeldighet snublet over deres siste album, Loss, mot slutten av måneden. Heldigvis for min del prøver jeg alltid å få med meg utgivelser fra plateselskapet I, Voidhanger, og Loss minnet meg på hvorfor.

Albumet består av tre låter av ganske betydelig varighet, og lydbildet kan best beskrives som en kombinasjon av depressive black metal og funeral doom/drone (med innslag av blackened death). Låtenes oppbygning og struktur gjør albumet variert og underholdende fra start til slutt, selv om musikken egentlig er tungt fordøyelig og melankolsk på grensen til utmattende.

Yhdarls lydbilde og uttrykk kan godt sammenlignes med andre band dersom hver låt dissekeres og man plukker ut snutter på alt fra 30 sekunder til fem minutter. Jeg vil likevel påstå at ingen band lager musikk som Yhdarl. Det er ikke bare den nevnte stilblandingen jeg sikter til, men også faktorer som at albumet inneholder hver eneste tenkelige vokaltype du kan forvente å finne på et album innen metalsjangeren (kanskje med unntak av pig squeals), eller at en låt kan starte med et dronete doomparti på flere minutter før den plutselig høres ut som en blanding av Behemoth og Opera IX, for så å avslutte med et rolig pianoparti av typen klassisk ambient.

Personlig skulle jeg helst sett at albumet inneholdt en låt eller to ekstra. Jeg blir ikke ordentlig mett av de 40 minuttene med musikk jeg blir servert. Heldigvis er det ikke verre enn å trykke på «play» og snurre albumet igjen og igjen. Bandet har tilsynelatende slitt med finansieringen av albumet, så jeg vil gå så langt som å oppfordre folk til å kjøpe albumet dersom det faller i smak.

Andre favoritter fra januar: Heave Blood & Die – Vol. II, Dawnwalker – Human Ruins, Crow Black Sky – Sidereal Light: Volume One, Shining – X – Varg Utan Flock, Tribulation – Down Below, Jeff Rosenstock – Post, Dagon – Back to the Sea og Hamferð – Támsins Likam.

Irene Margrethe Kaltenborn

The Good The Bad & The Zugly - Misanthropical House

Etter å ha hørt Hadeland Hardcore og vokalist Ivar Nikolaisen fremføre låter fra albumet for litt over et år siden har jeg vært frelst. Misanthropical House skuffer heller ikke. Den topper lista over alle de beste utgivelsen i januar. Punktum.

-Redaksjonen