Duvel - Attempts at speech

Fysisk Format, 25. mai

Oslos herligste post-punkere i Duvel slapp endelig debutalbumet sitt, Attempts at Speech, via Fysisk Format, 25. mai i år. Det føles som en mannsalder siden disse gutta ga ut sin første singel, Strange, men nå er altså albumet ute på vinyl og de fleste digitale plattformer (til tross for naken rumpe på platecoveret).

I forkant av denne utgivelsen har bandet sluppet fem (!) av låtene som singler, så her er det mye kjent for de som har fulgt med fra starten. Men det er også en god del nytt, og i løpet av albumets 35 minutter blir vi servert totalt tolv låter med rå og grumsete post-punk.

Albumet åpner med fantastiske «Winter Dreams», som virkelig setter standarden for resten av albumet. Med en basslinje som kunne gjort seg på et Joy Division-album og en produksjon som sender tankene tilbake til tidlig DePress, kan det lett slås fast at post-punk ikke blir stort bedre enn dette.

Låtene «Going Home» og «Skin Deep» sliter dessverre med å leve opp til den sterke starten, og blir noe anonyme i mengden. Denne oppfatningen blir ytterligere forsterket når neste låt som følger er den bunnsolide post-punk-juvelen «Strange». Og her er vi inne på et av de mest sentrale problemene på Attempts at Speech, nemlig at det er et betydelig sprik mellom de virkelig gode låtene og de ikke fullt så gode. Dette gjelder blant annet «Ashamed», «Falling» og «Cynics», som etter noen runder med albumet ender opp med å havne i skyggen av sterkere låter.

Når alt kommer til stykket er det singlene som utgjør albumets høydepunkter, selv om også «Sacred Place» og «Breathe» klarer å gjøre inntrykk. «Winter Dreams» og «Birds» er med god margin mine favoritter på albumet, og plasseringen av disse låtene som henholdsvis første og siste låt, er en genistrek.

Når Duvel er på sitt beste høres de ut som en blanding av Joy Division og The Cure (anno 1980-1982), med en touch av The Smiths og en litt mer energisk, minimalistisk og upolert tilnærming til sjangeren enn de fleste andre. Dette er ikke musikk man forventer å snuble over i 2018, og jeg setter pris på at Duvel tør å gjøre noe annerledes enn alle andre.

Duvel har levert et debutalbum de kan være stolte av, og jeg har all tro på at de i fremtiden vil klare å heve bunnivået sitt betydelig og skrive solide album uten like svake ledd. Evig Lyttar kommer fortsatt til å følge med på hvert steg dette unge bandet tar.

7/10 TRYNER!

Sondre Leiros Bendiktsen