Art of Deception - Path Of Trees: Et kreativt og ambisiøst album
Rob Mules Records, 22. juni 2018
Norge er kanskje best kjent for black metal, men band som Art of Deception bidrar heldigvis til å nyansere dette bildet noe. Det Stavangerbaserte bandet kombinerer en rekke sjangre med stor suksess, men det er likevel trygt å slå fast at selve fundamentet på Path of Trees består av death metal av den melodiøse sorten. Lydbildet er overraskende komplekst og variert, selv om låtene ofte bygger på ganske enkle gjennomgående riff. Det er nesten uforståelig at bandet bare består av fire medlemmer, for det er konstant mye som skjer på Path of Trees. Trommespillet til Einar Petersen har nok mye av æren for det.
Jeg skal ærlig innrømme at dette albumet har vokst på meg for hver gang jeg har hørt det, ettersom flere detaljer har åpenbart seg. Særlig avslutningssporet «The Fire Inside» og førstesingelen «Lysjakt» har stått frem som favoritter. Førstnevnte skiller seg ut ved å nesten krysse over i power metal-territorium, uten at det blir cheesy i det hele tatt. Sistnevnte skiller seg ut som den mest intense av låtene på albumet, i tillegg til at teksten fremføres på norsk. Etter min mening gjør vokalen seg bedre på norsk, så jeg håper dette er noe bandet følger opp på senere utgivelser.
Path of Trees inneholder ingen direkte svake spor, men «Gate 19» (ikke akkurat en tittel som vekker positive assosiasjoner for de av oss som har måtte fly en del fra Oslo) sliter med å holde nivået til resten av albumet. Flere av sporene inneholder stemningsfulle introer med piano eller akustisk gitar, i tillegg til at vi på nest-siste spor får servert en ren instrumentallåt som minner mest om noe fra en fantasy-film. Etter min mening passer ikke disse instrumentale partiene inn på albumet, og de blir heller et forstyrrende element enn noe som løfter helheten. Jeg skjønner hva bandet har vært ute etter å få til, men jeg synes ikke disse partiene passer lydbildet på albumet. De kunne kommet unna med det om hele albumet var mer i samme gate som «The Fire Inside», men dette sporet er ganske unikt.
Art of Deception skal ha skryt for å ha turt å være kreative og lage et ambisiøst album med en haug av ideer presset inn på 46 korte minutter. Det er mye av svært høy kvalitet her, og det er ikke mange band der ute som ville klart å gi meg assosiasjoner til band som At the Gates og Mastodon (på «Ocean Turns»), Vektor (store deler av albumet), Kalmah (på «The Fire Inside») og tidlig Sonic Syndicate (på «Lysjakt») på ett enkelt album. Etter første runde tenkte jeg at albumet ville havne på mellom 5 og 6 av 10 på Evig Lyttar-skalaen. Det ble ikke tilfellet.
7,5/10 TRYNER!
Sondre Leiros Bendiktsen