Månadens Favorittar: August

Sondre

Idles – Joy as an Act of Resistance.

De britiske punkerne i Idles slapp ett av fjorårets beste album med sin debut Brutalism (og landet en respektabel 24. plass på undertegnedes liste). Halvannet år har gått, og bandet er allerede tilbake med sitt neste studioalbum. Joy as an Act of Resistance. er ikke bare et overraskende stort steg opp for Idles, men helt klart noe av det beste jeg har hørt så langt i 2018. Mye av grunnen er tekstene og vokalen til Joe Talbot.

Tekstene varierer fra humoristiske og smarte med ordspill og fengende refrenger, til ildsint samfunnskritikk og videre til umåtelig triste og personlige. I sistnevnte kategori finner vi særlig låten «June», som handler om Talbots håndtering av smerte, sorg og skam etter at datteren hans ble dødfødt. Låten er noe av det sterkeste jeg har hørt, og jeg får en klump i halsen hver gang den kommer på. Jeg kommer heller ikke unna å nevne min personlige favoritt «Danny Nedelko», en låt så proppfull av energi at man rett og slett ikke kan droppe den fra vorspiellistene sine det kommende året.

Joy er et genialt album, og det tok ikke mange runder før jeg kunne mesteparten av tekstene utenat. Dette er det første albumet i 2018 som jeg ikke klarer å slutte å høre på. Anbefales på det sterkeste. 10/10 fra meg.

Jarand

Frøkedal – How We Made It

Frøkedal har så vidt vore innom radaren min tidlegare, men eg har ikkje utforska musikken hennar skikkeleg før no. Like før månadsskifte slapp ho denne perla av ei plate, og det er stort sett det einaste eg har høyrt dei siste to vekene.

How We Made It er prega av ein varm og fyldig produksjon. Her ligg mykje fint mellom vokalmelodiane og kompet eg ikkje oppdaga ved første gjennomlytt. I botn ligg det fintflytande og luftig låtskriving, Frøkedal skapar sterke låtar ved å vandre litt utanfor den tradisjonelle popretninga. Denne plata har eit skjerpa uttrykk kor ein kan finne spor av visepop og moderne indie. I tillegg har enkelte spor eit nostalgisk preg av sekstitals pop/rock som pregar både arrangeringa og instrumenteringa.

«I Don’t Care» har fort vorte ein favoritt, vakker melodi og musikalske vendingar eg ikkje hadde forventa. Eg elskar korleis dei luftige versa vert avbrote, den halvskitne bassen tek over styringa og ein stakkato fiolin(?) lyftar alt opp. «Hybel» er eit anna høgdepunkt, det hadde ikkje overraska meg om den dukka opp på eit tragikomisk kortfilm-soundtrack om ein stakkarsleg student. Høyr den.

Vokalen fortener også ros, ho har ei luftig og bestemt stemme som gjev plata eit intimt preg. Det gjer seg spesielt effektivt på minimalistiske viser som «Stranger». How We Made It kjem akkurat i tide til haustens anmarsj, eg spår at denne vert solid botemiddel mot ei mørkare årstid.

Bjørnar

Alkaline Trio - Is This Thing Cursed?

Det er fem år siden sist Alkaline Trio ga ut et album, det noe uvanlige My Shame Is True. Et album som bærer preg av et band som muligens er litt uinspirerte og på tomgang. Mange bra låter, men like mange som ikke sitter som støpt i ettertid.

Derfor var Is This Thing Cursed? en gledelig overraskelse og bekreftelse på hvorfor Alkaline Trio er mitt favoritt punkband. Det låter bare så sinnsykt bra. Selv om tekstene ikke er like mørke og morsomme som før, er bandet i storform på dette albumet.

Utvilsomt bandets beste siden storhetstiden med Good Mourning og platene i forkant av det.

Dette blir en bra vinter.

Rikke

Bismarck – Urkraft

Bismarck re-utga albumet Urkraft på Apollon Records den 17. august, med god grunn! Et album - som foruten å låte tradisjonelt i doomen og stonerriffets forstand, også bringer en miks av digg og spaca sludgerock til bordet.

Men skal jeg være ærlig (som man jo skal), traff de ikke blink ved første lytt. Der jeg på tampen av feriens slutt ikke var klar for låter som krevde sin dose tålmodighet. Denne tunge doom-sjangeren hvor det bygges oppover, nedover, bortover og oppover. Kult, men også utfordrende nok for lytteren, som helst vil ha alt på en gang. Dog vil slike låter faktisk også brødfø feeelingen om den rent episke helheten, du aldri glemmer. Der summen framfor delene faktisk er det du trenger, uten å vite det selv. Så her må du ta ansvar og stå løpet ut! Og er du av typen som ikke venter – øv deg opp på å gjøre det! For den som venter på noe godt, venter som regel aldri forgjeves. Der det som dveles med, er der for en grunn. En høyere mening om du vil – med midtpartier du helst ikke bør gå glipp av. Nydelige og fuzza riffs godt bekledd i en dyster Sleep-kappe, som virkelig er å finne på dette godt produserte albumet. Og tillegger du albumet et par psykedeliske tonerekker er albumet komplett nok til at du vil foretrekke det.

… og der Bismarck aldri sår tvil om hva du får servert fra første stund, er det nok nettopp det du vil ha også? You know what to doom! 

Irene

The Good The Bad And The Zulgy – NAV or Never

Det er ikke en hemmelighet at jeg er stor fan av hva dette bandet har fått til, og jeg ble ikke akkurat mindre skuffet av å høre deres nyeste singel NAV or Never. Det jeg liker nest best, etter de som vier livet sitt til å se Harry Potter-filmene for å finne flest feil, er de som skriker ut om arbeidsledighet og vår alles kjære venn og fiende; NAV. Vokalist Ivar Nikolaisen leverer en aggressiv vokal som sprenger det du har igjen av trommehinner og garanterer deg tinnitus på livstid. Singelen er tvers igjennom fylt med både humor og sinne servert på et og samme fat, som smaker himmelsk og gjør at jeg nesten får lyst til å bli arbeidsledig selv. Anbefales.

Marius

Hellavator - Ruin

I 1958 kom Nordlandsbanen til Fauske. Sidan den gong har toget, samt nokre av dei innsette i Fauske fengsel, vore det tøffaste ein kan oppleva inst i Salten. Ikkje no lenger, folkens. Flytt deg, NSB, for her kjem Hellavator. Ein stoner-duo så tøff, groovy og heavy at eg ikkje veit kor eg skal begynne. Så då starter med med fødselen.

Eg er nemleg heilt sikker på at trommeslagar Helge Simonsen og gitarist/vokalist Ørjan Olsen ikkje kom til verda på normalt vis.  Alt tyder på at fanden sjølv, midt i auget på ein rasande sørstatsorkan og med ei kald øl i handa, drog Hellavator opp av den same sludge/doom-sumpen som ein rekke andre steintøffe band kjem frå, som til dømes Black Tusk og Crowbar. Om Hellavator hadde teke scenen på ein open-mic aften på The Wormhole Bar i Savannah hadde det vore meir naturleg enn ei slapp svele hjå Fjord1.

Ikkje berre speler karane tungt og tøft, vokalen er også heilstøypt. Frontfigur Olsen vekslar saumlaust mellom klassisk doom-grynt, tung growl og rein song. Duoformatet krev at alle musikalske element er hundre prosent på plass, for ein kan jo ikkje gøyme bort ein dårleg vokalist om ein berre er to. Her sit alt.

Einaste ankepunkt kan vere at plata er litt lang, men skitt au, dette er ei anbefaling, ikkje ein platemelding. Sjekk ut plata! Dette er så tøft at Ex On The Beach-deltarkarane no vurderer naturleg kroppshår og Gud tek fredagspilsen i underetasjen.

Redaksjonen