ATTAN - End Of.

Fysisk Format 7.september

Å herrefred som det smeller. Åpningssporet «The Burning Bush Will Not Be Televised» lokker lytteren inn med et par velvalgte og forholdsvis rolige anslag før det virkelig bankes på. Som å bli strøket ømt langs kjaken før du blir pælma ned trappa, og det stopper ikke der.

ATTAN anno 2018 virker sintere, mer målrettet og mer desperat enn debut-EP-en «From Nothing» fra 2015 (selv om den EP-en er helt fabelaktig), og det er tydelig at bandet har vokst inn i et utrolig særegent og karakteristisk lydbilde over årene. Det hjelper garantert at gjengen er født og oppvokst i det kalde nord-Norge, for «End of.» låter iskaldt, kaotisk, aggressivt og desperat. Og «desperat» er et ord jeg kjenner jeg vender tilbake til gang etter gang etter å ha hørt gjennom skiva noen runder. Vokalist Remi Semshaug Langseth høres ut som en mann i ferd med å begraves levende mens han febrilsk og desperat – der er det ordet igjen – prøver å klore seg ut av kista, og det gir samtlige låter en utrolig nerve det er umulig å ikke la seg påvirke av. Spesielt på slutten av «Ghostwriters» hvor du hører at han trekker pusten mellom hver strofe er en detalj jeg tar inn over meg. Det balanserer seg kjempefint ut med det lavere registeret til bassist/vokalist Fritz-Ragnvald Rimala Pettersen, som supplerer med litt brumlebass der det passer seg. Albumet tar seg en mikroskopisk pustepause på spor 7, hvor «Catalyst Divine» tillater seg å spille noen utvalgte sekunder i sneglefart før de plukker opp der de slapp og peiser på videre. Å runde av med det episke tittelsporet blir nesten som en seiersrunde for ATTAN, og er en helt fabelaktig avslutning på et heseblesende debutalbum. Og så klinke til med cleanvokal da! Dristig, men jeg liker det. Er det et anerkjennende nikk til Converge kanskje?

9/10 TRYNER!

Jørn Brekke