Faen så koselig! (Intervju med Kristopher Schau)

Bjørnar Kristiansen
Foto: Endre Lohne

Året var ikke akkurat gammelt da Evig Lyttars utsendte møtte vokalist, komponist og tekstforfatter for The Dogs, Kristopher Schau, på en cafè på Grünerløkka i Oslo. Anledningen var bandets nye album, Before Brutality, som kom ut 7 januar. Et album som skal følge opp fjorårets monumentale The Grief Manual, og fortsatt etablere The Dogs som et av Norges største band.

Gratulerer med nytt album. Jeg har akkurat levert anmeldelsen til redaktøren og  jeg kan avsløre at det ble 9/10.

Faen så koselig a!

Grunnen til at jeg senket karakteren ett hakk ned fra forrige album, er at denne er mer umiddelbar og direkte, men uten den samme storslåttheten som preget The Grief Manual, et element som jeg falt veldig for.

Ja, det kan jeg si meg enig i. Vi synes det er så gøy med melodi, så vi jobbet bevisst med å få inn mer av det i versene og egentlig tøye strikken så langt vi kunne.

Er det litt av tankegangen fra ditt tidligere band, The Terrifieds, som har preget dette?

Bandet har ofte sagt til meg at sangene jeg kommer med, låter for mye som The Terrifieds-materiale, men siden det ble nedlagt skal jeg ikke se bort fra at det har preget materialet i en viss grad. De verste eksemplene kommer på et B-side album vi skal gi ut i løpet av året. De låtene sliter vi med å gjøre om til The Dogs-låter. Noe som egentlig er jævlig irriterende fordi jeg liker dem så godt. Det ene refrenget er som kummin, det sitter i ganen uansett hvor mye du vil ha det vekk.

The Grief Manual var som nevnt, en ganske storslått sak, men nå er bandet mer i trynet på publikum igjen?

Det startet jo med coveret på den. Vi jobber veldig tett, så vi var i gang med Before Brutality, rett etter turneringen for The Grief Manual. Så det har nok preget prosessen en del at vi har hatt låter fra den på settlista, og vil gjøre noe annerledes. Det er mer sinne, men også mer melodi som sagt.

Ikke minst, så har den nye organisten deres, Stefan Høglin, levert noen sinnsyke greier på den nye skiva?

Det er så digg og høre, for vi presset ham til å dundre på. Blant annet soloen på Whose Gonna Pay. Vi gleder så sinnsykt til neste, for den blir det store Stefan-albumet.

Apropos det, du er allerede i gang med nytt materiale?

Vi har lagd fjorten demoer! Mads og jeg dro til ei hytte i Stokke i Vestfold i November, og gikk igjennom en hel haug med ideer og utkast jeg hadde. Løse riff på telefonen og sånne mareritt som plagde meg. Planen var bare at han skulle hjelpe meg med sorteringen, men han hadde litt riff og greier på lager, så plutselig hadde vi fjorten demoer.

For du lager mesteparten av materialet, hvis jeg har forstått det riktig?

Rundt 80% av det, er det jeg som lager, så kommer resten av bandet inn med resten.

Hvordan fungerer prosessen deres derfra?

Jeg sitter med kassegitar og telefon som opptaker. Så hører jeg på det, sletter det som er dritt og jobber videre med det som er noe av kvalitet. Da kommer Mads inn, så har vi første versjon av låta, som så jobbes med av meg, Mads og Henrik, trommisen. Da skjønner jeg litt mer av hvordan det blir, før vi viser det til resten av bandet og resten av låta kommer på plass.
Først da jobber jeg med teksten, for jeg orker ikke å jobbe med tekst før jeg vet hvor mye jeg trenger. Jeg stryker heller enn at jeg må legge til ting, bare fordi jeg må.
Så booker vi oss inn i et lokale i Horten, der vi jobber nonstop med alt materialet og velger ut det som skal spilles inn. Det blir mye demos!

Du har tidligere nevnt at du gjerne skulle gitt ut alle leddene i jobben med en ny låt. Blir det noe av den planen?

Det blir så intenst mye jobb, men jeg startet på det. Satt opp mobilen da jeg satt der med kassegitaren. Det ble mye mumling og banning, siden jeg er så dårlig på gitar. Det både ser og låter skikkelig drit. Men jeg fullførte det ikke, ble så mye jobb som sagt.

Jeg synes at en ting som skiller The Dogs ut fra resten, er den uniformerte estetikken. Dere ser ut som en gjeng. Er det sånn bandet fungerer også, at det er dere mot røkla?

Ja, det er i allefall en viktig del. Som da vi skulle erstatte den forrige organisten, var det nesten viktigere at vi fant en som vi likte, mer enn at de kunne spille. Gudskjelov så fant vi Stefan, som heldigvis både var dritgod til å spille og ville være med. Du tilbringer jo mest tid i bil, så det må være ålreite folk. Jeg er for gammel til å ikke like folk jeg skal spille i band med.

Tekstmessig så virker det for meg at det er temaer du returnerer til, som vold, håpløshet, frustrasjon og tristhet. Er dette så du kan gjøre det bedre enn forrige gang du skrev om de tingene? Som en søken etter perfeksjon?

Det er jo de samme tinga jeg skriver om, på mange måter Jeg liker å flytte rundt på dem, til jeg blir fornøyd. Jeg har lenge hatt en karakter i tankene, som er fortellerstemmen i mange av tekstene. Han roter seg bort i mye greier, pluss en fryktelig brokete oppvekst. Jeg koser meg så intenst med det. Jeg vil bare gjøre det så trist som mulig. Godt inspirert av hva man leser selvfølgelig.

Er du en sånn tekstforfatter som plukker ut gode setninger og vrir de om til noe eget, eller er det mer underbevisst og frittflytende?

Mer det siste, men jeg er så forbanna av at det skal rime. Går aktivt ut for å finne ord som rimer. Selv i den kjedeligste diktsamlingen, kan jeg finne ord som rimer. Da skriver jeg ned sluttordene og lagrer det til senere bruk. Det kan være andre ord enn “knife” og “life” liksom. Jeg har et gigantisk tekstdokument som jeg putter inn alt sånt og små setninger som jeg bruker da jeg skal skrive tekster. 39 sider med masse greier, selvfølgelig mye mørke ting. Mye dritt også.

Er det enklere for deg å skrive konseptuelt enn et helt åpent spillefelt?

Ja, som på The Grief Manual, da jeg skjønte at det ble tittelen, så innså jeg at det måtte gå i den retningen. På denne nye tenkte jeg at det måtte bli mer vold igjen. Det neste skal muligens hete Random Acts of Kindness, så det blir litt rom for hyggeligere ting. Men jeg må få godkjent den tittelen av bandet. Har full frihet på tekster, men albumtitlene er de med på. Det skal ligge godt på tunga. Der er de strenge. Albumene skal ha en viss rød tråd synes jeg. For eksempel er det en dritbra låt som ikke kom med på Before Brutality, som er ferdig, men som ikke passet inn. Den kommer på et album vi slipper den 25. Januar.

What?!

Den skal bare selges på gigs. Må få rensket opp i arkivet. Få det ut. Det blir tre låter fra innspillingen av Before Brutality, fem coverlåter og to b-sider.

Når vi først er inne på coverlåter. Dere har gjort en del, til stor suksess. og jeg lurer på hvordan dere velger ut hvilke dere skal spille inn?

Det er helt umulig! Vi ble nylig bedt om å spille inn en låt til en kommende The Yum Yums-tribute, så da bestemte vi oss for å spille inn flere når vi først hadde booket studio. Vi ble jo ikke enige, så det ble det til at alle valgte hver sin. Mads valgte en Roy Orbison-låt, jeg valgte en Humpers-låt og Henrik valgte Fuzztones. Da blir det de tre, og så velger de tre andre neste gang, på den som blir spilt inn en gang på våren i år.

Er hele den bestemmelsesprosessen deres preget av mange år i andre band, og dere er litt drittlei andres mas?

Ja! Jeg tror også fordelen med oss, er at vi bestemmer oss veldig fort. Og hvis noen sier veldig hardt nei, så dropper vi det. Noen ting slipper igjennom, men da skal det kjempes hardt for. For eksempel, hvis to stykker synes et parti er jævlig i ei låt, så dropper vi det. Vi vil jo ikke stå på scenen og vite at to av oss hater hva vi spiller. Det får vi luket ut i de periodene nede i Horten. Det er flat struktur og alle er fullverdige medlemmer. Vi har tilogmed gjort det til et AS nå. Hadde ikke orka dårlig stemning. Det gjelder også når vi bestemmer setlista.

For dere har jo definitivt nok låter dere kan velge fra?

Det er dritvanskelig. Ikke minst er det vanskelig fordi vi ikke har noen radiosingler eller hits som må inn på lista. Blir helt fritt, selv om det er noen vi må spille, som for eksempel O.S.L.O. og vi må spille Guilty, siden folk kjenner den fra Krisemøte. Vi tar med seks fra det nye albumet på den kommende turneen da. Resten er helt åpent. Aprops Guilty så har vi bestilt 1000 spilledåser fra Kina som spiller den. Vi skal gi ut 500 stykker til kidsa på Miniøya, så alle blir spilt på likt. Det blir et forbanna bråk. Helt fantastisk.

Gratulerer med å være Norges mestselgende band på vinyl forresten. Ikke minst, så har jo prisene på The Dogs-skiver steget noe absurd på bruktmarkedet. Hva tenker dere om det?

Det er like gøy som det er vilt. Vi synes at det er fett med sånn hjemmemekk som er lagd av bandet selv, så vi forstår at folk trekkes til det. Skulle ønske at vi hadde mere tid til det. Det er ikke like spennende med sånne typiske Record Store Day-ting. B-side samlinga kommer med håndlaga cover.

Når jeg tenker på The Dogs, setter jeg dere i samme bås som band som Dead Moon og Monster Magnet, da dere føles tidløse og utenfor samtiden, selv om det låter moderne. Er dette noe dere så for dere da dere startet?

Det er egentlig litt tilfeldig det der. Mikseren av andre skiva (The Tears Are Voodoo, 2014) fant en lyd vi likte, så alle skivene som har kommet etter, skal låte som den. Andre band som skal mikse, bruker andres skiver som referanser til hvordan det skal låte, men vi bruker vår egen. På den så falt det på plass, synes jeg. Men jeg kan jo ikke en dritt om lyd. Jeg bryr meg bare om volumet på de forskjellige elementene, da spesielt vokalen og koringene.

For koring er dere satans gode på!

Det koser jeg meg med! Jeg vet hvordan alle i bandet låter, så jeg elsker å bestemme hvem som skal kore på hva, utifra hvordan de synger. Digger den prosessen. Det var jo ennå en ting som var spennende med Stefan, da vi skulle inn i studio. Åssen synger han, liksom? Så viste det seg at han var veldig flink, men vi rakk ikke så mye med ham. Så igjen, neste album blir det store Stefan-albumet, med helvetes mye orgel og koring.

Jeg har et lite sidespørsmål, som har plaget meg en stund. “Her Last Song” fra The Grief Manual, er det ditt forsøk på å toppe “Den Store Dagen” av Benny Borg?

Ja! Helt 100%! Det er akkurat hva jeg ville. Det er tidenes tristeste sang, til tross for at selve melodien er nærmest en skillingsvise, litt dum om du vil. Og jeg hadde lagd en låt om demens på en tidligere plate, men som ikke fikk den responsen jeg håpet på. Derfor, som du sa i stad, så ville jeg perfeksjonere det og da ble det til den låta.

Hvordan føles det når fans kommer opp til deg og forteller om hvor mye låtene dine betyr for deg? Selv hørte jeg nærmest non stop på “Are You With Him Now?” og “I Was Too Good For You” (med Schaus tidligere band, Datsun) i en god tung periode av mitt liv.

Jeg synes det er kjempekoselig, jeg. Det er jo rart at noen får noe ut av det man har lagd selv, selvfølgelig. Men man tenker jo ikke at man har fått til noe sånt. Men jeg har gjort det samme selv, med låter og venner av meg. Jeg tenker at hvis det hadde gått skikkelig til helvete med meg nå, så hadde jeg satt på “Sickness Unto Death” fra den siste The Good, Bad & The Zugly-skiva non-stop og fortalt det til dem.

Kanskje ikke så gøy når en drita fyr forteller at han hører på “I Drink Alone” (The Cumshots) hele tiden?

Det er jo det jeg får mest. Folk med rusproblemer som hører på den og “I Still Drink Alone”. Men det er koselig det og, på en måte. Så jeg har kommet til at jeg må ta alt det der, spesielt i det siste, som et kompliment. Til tross for at jeg skrev det i underbuksa, foran pc-en. Det handler jo om å gjøre det så jævlig som mulig. Jeg vil få folk til å gråte når de hører på disse tinga. Det er en drøm jeg har. Apropos det, “It Still Hurts” var en sånn låt der jeg virkelig trodde at jeg hadde oppnådd den drømmen. Men vi fikk den ikke til. Har egentlig lyst til å spille den inn på nytt, finne en eller annen variant på den.

Er det nå The Dogs går rett ned i deppeskapet og går fullstendig Spain, eller Sophia hvis du husker dem?

Å fy faen, de digga jeg! Men nei, det blir det ikke. Jeg elsket God Machine og, jeg. Det albumet One Last Laugh In A Place Of Dying, som kom rett ut etter at bassisten hadde daua og når du drar ut bookleten så er den dedikert til ham. Alt er fælt der. Fy faen.

Tilbake til The Dogs, dere har blitt ganske store nå. Klarer dere å nyte det?

Vi får spilt gigs og økonomisk går det akkurat rundt. Så det er bra. Vi kan ikke slutte med jobber på siden, men det går bra. Kost oss på tur. Vi dukker ikke opp på så mange årsbeste-lister, så vi er fortsatt i angrepsposision. Der trives vi best.

Apropos det og spille live i Norge, er det stor forskjell på turnering nå og da du startet?

Det er mindre studentsteder. Før var det runden, at du spilte på bare studentsteder nesten. Nå er det flere klubber. Hyrene er det samme da, hehe! Skjønner jo nå at vi fikk godt betalt med Gartnerlosjen back in the days. Men jeg synes det er ganske likt. Det er like rotete, teknisk sett. Nye folk, men de samme typene.

Har du noen tanker om hva den norske undergrunnen kan gjøre bedre?

De klarer seg selv, det er som er så fett. Ta for eksempel Vaterland her i Oslo. Helt rått hva de får til. Et helt miljø, med masse innavl og hauger av gigs. Punkemiljøet oppe på Økern, med Punk & BBQ. De ordner seg selv. Sånne miljøer finnes det overalt.

Minner det deg om 90-tallet og alt som skjedde da?

Ja, definitivt. Akkurat det på Vaterland minner meg veldig om hva vi hadde på Last Train på den tiden. Det kommer til å komme så sinnsykt mye bra skiver fra det miljøet framover. Og det virker hyggeligere enn da vi holdt på, var så mye regler da. Ikke fullt så mannevondt i dag.

Tre band du håper slipper noe nytt i 2019?

Gleder meg veldig til nytt album fra Giant Eagles. Det står øverst på ønskelista. Og det hadde vært fett om Identity Crisises hadde kommet med noe nytt. Jeg vet de øver. Halve Sweden og Andreas Grøtterud (Ex-Kung Fu Girls) holder på med noe greier, som visstnok er sinnsvakt bra. En skive fra Turbonecro hadde vært latterlig bra!

Turneplaner for The Dogs det kommende året?

Starter på Glassmagasinet i Horten, den 25 januar. Så er det runden rundt i Norge før vi avslutter på Rockefeller 06 april. Alle datoene finner du online. Så er det festivaler på sommeren, før vi tar en Europa-turnè med Zugly i September. Det er alt vi rekker før ny skive skal spilles inn. Det blir tre album innafor et kalenderår. Holder det!

Tusen takk til Kristopher Schau for en hyggelig prat. Sjekk ut Before Brutality. Og hør på Den Store Dagen.

Bjørnar Kristiansen