Favorittar frå oktober

Jørn

Spielbergs - Running All The Way Home EP

Komet-alarmen uler som om vi er i filmen Deep Impact, men her er det bare å stå og ta imot med åpne armer folkens, for det er bare Spielbergs som raser av gårde i rakettfart. Steike for et fett band Spielbergs er, og for en reise karrieren deres har vært på siden EP-en Distant Star kom i 2018. På tampen av 2019 skjenker gutta oss enda en herlig EP i form av Running All The Way Home, en 20-minutters godbit proppfull av sterke låter. Her er det like deler Nirvana, Sonic Youth, Dinosaur Jr og Smashing Pumpkins, ispedd litt snadder fra f.eks. Rival Schools, American Football, Sunny Day Real Estate og Unwound. Det er få ting jeg er mer spent på enn hvor veien fører Spielbergs i 2020, og om ikke det bandet blir booket til noen av landets største festivaler neste sommer sverger jeg på å spise min (*en) hatt (*hamburger).

Andre knallrå utgivelser fra oktober det er verdt å låne sitt øre til er Foals - Everything Not Saved Will Be Lost Part 2, Refused - War Music, Desert Sessions - Vols. 11 & 12, Wolves Like Us - Brittle Bones og Leiving - Brente Barn (SIBIIR in my <3 men jeg er vanvittig inhabil).

 Bjørnar

Anamanaguchi – (USA)

Du vil ikke finne et album med mer variasjon og høyere kvalitet når det kommer til melodier, enn på det nyeste albumet til Anamanaguchi. Det vitterlig flommer over av nostalgiske og futuristiske lydbilder som kan bringe fram tåra i kroken på enhver slubbert. Nydelig.

Sondre

Djevel – Ormer til Armer, Maane til Hode

Med seks studioalbum på åtte år skulle man kanskje tro at Djevel begynte å gå tom for ideer, men nei. Djevel gjør absolutt alt rett på sin siste fullengder, Ormer til Armer, Maane til Hode. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det er deres beste utgivelse til dags dato, dette til tross for at jeg har vært fan av alle skivene deres, og særlig Norske Ritualer og fjorårets Blant Svarte Graner.

Djevel har mange av de samme kvalitetene som favorittbandet mitt innenfor sjangeren, Taake. Herunder særlig evnen til å lage musikk som føles skitten, rå og upolert, men som likevel er ekstremt fengende og melodisk. Se for eksempel låten «Dreb Dem Alle, Herren Vil Gjenkjenne Sine». Begge bandene er også gode til å skrive (relativt) lange sanger som aldri mister piffen og underholder fra start til slutt. Djevel serverer her to låter på rundt ti minutter, hvorav den lengste (sistesporet) endte opp som første singel til albumet. Det er ganske spesielt, men jeg skjønner godt hvorfor de valgte å gjøre det sånn. De beste låtene deres er som regel de på seks minutter eller mer. På OtAMtH er alle låtene høydepunkter. Det finnes ikke et svakt øyeblikk. Tradisjonell svartmetall blir ikke bedre enn dette. Jeg er hektet.

Andre favoritter fra oktober:

Seizures – Reverie of the Revolving Diamond, Richard Dawson – 2020, Vukari – Aevum, brenn. – Elsker, Mayhem – Daemon, In Mourning – Garden of Storms, Dawn Ray’d – Behold Sedition Plainsong, 1349 – The Infernal Pathway, Kadavar – For the Dead Travel Fast, Xoth – Interdimensional Invocations, Runemagick – Into Desolate Realms, Sibiir – Ropes, Entrails – Rise of the Reaper, Danny Brown – uknowhatimsayin¿ og Granem – Solstreif.

Rikke

Mandalai Lamas – Here Comes the Mandalai Lamas

Mandalai Lamas er en psykedelisk humørspreder fra Halden. Har du ikke hørt det, har du en forsinket halloween-godbit i vente! Debutalbumet deres Here Comes the Mandalai Lamas ble utgitt på Big Day Records den 1. november. Hvor de vet å skape et psykedelisk mood, som tidlig får deg til å savne festivallivet, men også den varme solnedgangen i godt selskap med øl, rosa skyer og en behagelig dagen-derpå-drøm blant gresstråene til Tøyenparken. Men det jeg liker aller best, er det at de tør å utforske et nedpå 60-talls uttrykk i en dagens godt brukt garagerocksjanger. Med gode instrumentale detaljer som spriter opp et lydbilde, som fort kan bli kjedelig å bruke. Men Mandalai Lamas gjør det heller fantastisk fett, nettopp fordi de tør å bruke det, og pakker det forsiktig, men godt inn i 60 – tallets psykedelia, uten å fjerne rocken! Hvor de klarer å ivareta spenninger, hemmeligheter og uforutsigbarheter i alle låtene, før de gasser på med vibber av en mer oppdatert garagerock, de virkelig har sin egne dreis på. Der de neppe er et rutinert oppskriftsband, men en gjeng som går inn for å lage en retro tidsreise av et album til din begeistring og nytelse. Altså, det gamle i møtet med det nye, blir det bedre? Går, som hånd i hanske i mine ører, og er nærmest alltid en vinner når det gjøres så godt som dette. Gled deg!

Mandalai Lamas anbefales, sterkt.

Marius

Mayhem – Daemon

Den nye plata til Mayhem kan eigentleg godt samanfattast med gitarist og låtskrivar Telochs ord frå eit intervju med musikknyheter.no: “Kreativitet, frihet, ingen regler, Satan!” Litt klisjé, jawohl, men det ber Daemon utan nemneverdige problem. Kvaliteten ligg i heilskapen, som balanserer Mayhems særstilling i norsk mørkemusikk opp mot ein moderne produksjon og nytenkjande låtskriving.

Tru til sitt namn framstår Daemon som eit slags blasfemisk musikalsk tempel, fundamentert av svartmetall, reist av Hellhammers helveteshamring, isolert av Necrobutchers drivande dødsbass og toppa med Attila Csihars varierte dommedagsvokal. Stemninga på plata er rå, vond og utriveleg. Daemon høver seg med andre ord ikkje i det heile teke som bakgrunnsmusikk når tante Gunda kjem til kaffi og fyrstekake.

Reint tema- og produksjonsmessig er The Satanist-plata til Behemoth ein sjølvsagt referanse, og eg vil meine at Daemon er av tilsvarende kvalitet. Variert, utfordrende og fandeinvoldsk er naturlege stikkord, og plata er positivt prega av at alle bandmedlemmane har vore involvert i låtskrivinga. Legg til nokre opplagte referanser til fortida, som til dømes når småfrekk paukebruk på «Invoke The Oath» sender tankane direkte tilbake til «Silvester Anfang» frå Deathcrush, så sit lyttaren att overtyda om at ingen andre enn Mayhem kunne prestert Daemon like bra. Solid, solid, solid. 

Patrick

The Good The Bad & The Zugly - “Staying With The Trouble”

Jaja, folkens. Eg elskar når røffe, tøffe band som vanlegvis speler beinhard pønkrock gjennomsyra av sarkasme bankar i bordet med ein ballade som pressar fram tårer i augekroken. GBZ har gjort det ein gong før med låta “Sickness Unto Death”, og no er dei på plass att med bangeren “Staying With The Trouble”. Kjenslene ligg på utsida av alle instrumenta her, for å sei det slik. Gitaren griner og vokalen er så sår og ærleg at det blir ekstra tungt, på ein måte. Eg veit ikkje kva anna eg treng å sei, du har garantert høyrt låta. Gud bedre som eg gleder meg til fullengdaren droppar! Dette er terapi for sjela og heroin for øyra, om det er lov å sei.

Redaksjonen