Det beste frå 2019 - Sondre
Da har listesjefen plukket ut sine favorittutgivelser fra 2019 og satt sammen en spilleliste med mine favorittlåter fra året som gikk. 100 ord om hvert album. Det er god skrivetrening, det. God jul!
Mye bra black metal i år. Yay!
Norske EP-er
15. Aktiv Dödshjelp – Bæng Bæng
14. Combos – s/t
13. Company Ink – Blah Blah
12. You Suffer – s/t
11. Husmo HAV – Ripples
10. Mordbrann – s/t
9. VALP – s/t
8. Kåte Klør – Javel
7. Toy Savoy - EP
6. Deception - Epidemic
5. Faenihælvette! – Ikke OK.
4. Blood Command – Return of the Arsonist
3. Die A Legend – Winning
2. Lazy Queen – A Sigh So Deep
1. Fjøsnisse – Heksedreper
Norske album
50. Izakaya Heartbeat – Subterranean Sunset
Subterranean Sunset er mitt første møte med Izakaya Heartbeat, men bandet har holdt på i mange år nå og vært gjennom en rekke endringer i besetning. De spiller psykedelisk rock med ett bein plantet i indierocken og det andre i røffere garasjerock. Jeg er imponert over flyten på albumet. Det veksles kontinuerlig mellom låter med høyt tempo og roligere låter som luller deg inn i en slags hypnose. Det er også et noise-aktig preg over en majoritet av låtene, uten at jeg nødvendigvis klarer å sette fingeren på hvor «støyen» kommer fra til enhver tid. Verdt å få med seg.
Beste låt: «Sometimes»
49. Jenny Hval – The Practice of Love
Jeg skal innrømme at jeg har slitt med å forstå musikken til Jenny Hval frem til nå. Da Blood Bitch kom ut i 2016 og høstet strålende kritikker fra både norsk og internasjonal presse, klarte jeg ikke å skjønne greia uansett hvor hardt jeg prøvde. Jeg prøvde likevel på nytt da The Practice of Love slapp, og jeg angrer ikke på det. Dette albumet er utvilsomt lettere å komme inn i. På The Practice of Love behandler Hval flere interessante temaer gjennom vakker og stemningsfull electropop. Det er artsy, ja, men veldig spennende. Et album man kan fordype seg i.
Beste låt: «Accident»
48. The Megalodon Collective – The Triumph
Harry Potter har et arr på hånden sin med ordene «I must not tell lies», og de samme ordene må gjelde for meg. Derfor skal jeg fortelle sannheten her. The Triumph er et ganske så bra album, folkens! Krevende, men bra. Bandet har to(!) trommiser. To! Og tre(!) saksofonister! Jeg mener, kom an. Du skjønner umiddelbart at dette er komplekse greier. Det ække Slipknått vi snakker her vettø. Bandet ligger konstant i grenselandet mellom komplett kaos og fredfull harmoni. Med kaos mener jeg ikke Milton Man Gogh-type kaos, men ganske ville greier like fullt. Sjekk det ut, om du tør.
Beste låt: «The End»
47. The Hiveminds – s/t
Dette bergensbandet serverer svingende og melodisk garasjerock på sitt selvtitulerte debutalbum. Selv om dette er The Hiveminds første album, er bandets medlemmer alt annet enn ferske i gamet. Albumet har en fin flyt og inneholder ikke noen klare duds. Høydepunktet på skiva kommer på fjerdesporet, og momentet holdes oppe på de påfølgende låtene. Særlig «The Bloomer» må nevnes. Bruken av orgel løfter opplevelsen noen ekstra hakk, og sender tankene til favoritter som The Dogs. Jeg kommer heller ikke unna assosiasjoner til Sunshine Reverberation, selv om The Hiveminds er litt «renere» og mindre psykedelisk. Bergenserne har definitivt gjort et godt førsteinntrykk.
Beste låt: «No Fun No More»
46. The Devil and the Almighty Blues – Tre
Det krever litt pondus for å åpne et album med en låt på over tolv minutter, men TDatAB har pondus så det holder. «Salt the Earth» er en mektig, storslått og fengende låt, og står for undertegnede som ett av årets beste åpningsspor. Refrenget er bare snadder. De resterende låtene på skiva når ikke helt opp til standarden satt her. I enkelte partier kan det gå litt trådt, men Tre er for det meste en verdig oppfølger til bandets fantastiske andrealbum. Det mangler ikke seige bluesriff her, sjekk bare ut det herlige instrumentalpartiet fra midten av «Heart of the Mountain».
Beste låt: «Salt the Earth»
45. Sarke – Gastwerso
At Gastwerso er Sarkes mest eksperimentelle utgivelse til dags dato, er det neppe noe uenighet om. Noen vil elske dette albumet, andre vil hate det. Selv om jeg likte både Bogefod og Viige Urh godt, setter jeg pris på at Sarke tør å ta sjanser her. Jeg må særlig trekke frem bruken av synth/keys som albumets største styrke. Spesielt på låten «Mausoleum». Bandet holder riktig nok fortsatt fast på grunnelementene sine, som er klassisk black metal og en dose thrash. Også gamle fans av bandet vil garantert finne enkelte låter som treffer blink. Et sterkt og spennende bidrag til katalogen.
Beste låt: «Mausoleum»
44. Jordsjø – Nattfiolen
Det er lurt å følge med på spalten «Redaksjonens favoritter» her hos Evig Lyttar. Det dukker opp en god del solide tips der, skjønner du. Jeg oppdaget Nattfiolen på den måten. Vår kjære Rikke hadde nemlig plukket dette som sin favorittutgivelse i mai-utgaven, og jeg forstår hvorfor. Dette er et solid progrock-album, og inneholder mange spennende og minneverdige partier. Nattfiolen er et fint balansert og stemningsfullt album man lett kan drømme seg bort til. Selv de mindre engasjerende partiene på albumet føles som en helt nødvendig del av helheten. Jordsjø stepper opp og berger et ellers svakt år for progrocken.
Beste låt: «Til Våren»
43. Captain Kill – Monkey Metal Thunder
Jeg hørte ganske mye på dette albumet helt på starten av året (da det ble sluppet allerede 4. januar). Etter hvert som dagene og ukene gikk, og nye utgivelser kom på samlebånd, havnet den dessverre litt i glemmeboken. Synd, for dette er et solid album. Ingen kan ta fra Captain Kill at de spiller rock med noe episk og eventyrlystent over seg. Faen så fengende er det også. Tittelen på albumet vil trolig få mange til å krympe seg, men låter som «Spacecakes», «Keyfinder» og «III» vil nok finne veien til de flestes rockelister om folk bare sjekker ut skiva.
Beste låt: «Spacecakes»
42. Spielbergs – This is Not the End
Spielbergs spiller indierock med elementer av synth-pop, noise, post rock, og shoegaze, og debutalbumet deres overbeviser. Starten på denne skiva kvalifiserer alene til en plass på enhver norsk årsliste i 2019. «Five on It» og «Distant Star» er albumets soleklare høydepunkter, og de kunne med hell vært spredt litt utover albumet (som varer i rundt 50 minutter). Resten av skiva er av varierende kvalitet, og jeg skal ikke late som at jeg digger alle låtene. This is Not the End er likevel et album jeg har endt opp med å høre mye på, og det er tross alt det viktigste.
Beste låt: «Distant Star»
41. Blomst – Blomst IL
Garasjerock av kuleste sort. Blomst leverer alt fra fresende punk til smoothe ballader på Blomst IL, bandets andre studioalbum. Med ti låter på en knapp halvtime er bandet nødt til å bruke tiden godt, og det gjør de. Det er få svake låter her, og høydepunktene er spredt fint utover albumet. Vokalist Ida Dorthea Horpestad har utvilsomt på seg kapteinsbindet. Bandet serverer den målgivende pasningen, men det er Horpestad som får ballen over mållinjen. Hun er liksom i trynet ditt og laid-back på samme tid. Jeg har ikke sett Blomst live, men det må være jævlig gøy. Buktafestivalen 2020! Gledes.
Beste låt: «Mine Hender Brenner»
40. Woodland – Bad Days in Disguise
Woodlands forrige studioalbum, Go Nowhere, landet på topplisten min i 2017, og årets Bad Days in Disguise er utvilsomt hakket bedre. Albumet er gjennomarbeidet, og har en naturlig flyt og fin variasjon mellom låtene. Lydbildet er komplekst og minner meg tidvis om The Brimstone Solar Radiation Band. De tre første låtene er en fest for øret, og blir fulgt opp av en fin ballade med en desto finere avslutning på fjerdesporet. Så er det rett på sak igjen. Vokalisten til Woodland minner meg også veldig om Jack White. Det er nesten skremmende, men absolutt ikke negativt. Solid prestasjon fra Trondheims-bandet.
Beste låt: «Kisses»
39. Sigrid – Sucker Punch
Her snakker vi om et stjerneskudd av de sjeldne. Det er lite jeg kan si om Sigrid som ikke allerede er sagt eller allmenn kunnskap. Sucker Punch er da debutalbumet til artisten som for alvor slo gjennom med sin aller første singel, Don’t Kill My Vibe, i 2017. Denne pop-perlen er naturligvis på skiva, som best kan beskrives som en hit-parade. Albumet er titulert etter singelen Sucker Punch, som også er første låt på albumet. Alle de store låtene hennes er strengt tatt her, og de resterende låtene lever helt fint opp til nivået på de største singlene. Good times!
Beste låt: «Don’t Kill My Vibe»
38. Wet Dreams – s/t
Wet Dreams er sideprosjektet til Sebastian fra Death by Unge Bunga, og du kjenner igjen enkelte trekk fra hovedbandet hans på Wet Dreams’ selvtitulerte debut. Albumet har likevel en råere edge og en DIY-vibbe som skiller dem fra DbUB. Låter som «Her», «Boogie», «Blueslåta» og «I Told You / Drugs» er langt over gjennomsnittlig fete. Men hadde samtlige av låtene vært på høyde med «Bad Boy», så hadde albumet utvilsomt landet på pallplass. Satan, for en singel. Utvilsomt blant årets kuleste sanger. Selv om albumet også har sine svakheter, er dette en svært lovende debut fra et veldig kult band.
Beste låt: «Bad Boy»
37. Kongle – Skogen
Skogen kom kanskje ut i april, men jeg snublet først over albumet i desember. Det hører altså med i historien her at jeg har fått lite tid med skiva. Til tross for dette måtte jeg få den med i årslisten min, for Skogen har utvilsomt gjort inntrykk og Kongle fortjener oppmerksomhet for det de har fått til på debutalbumet sitt. Bergenserne har funnet et herlig balansepunkt mellom indiepop og jazzete progrock. Samtlige av bandets fire medlemmer leverer varene på sine respektive instrumenter, og de komplementerer hverandre hele veien. Det er aldri noen som kniver om plassen. Alt klaffer. Ekte harmoni.
Beste låt: «Midtpunkt»
36. Spidergawd – V
Samtlige av skivene til Spidergawd holder et høyt nivå, og det gjelder også bandets femte studioalbum, V. Nok en gang disker bandet opp med beintøffe rockelåter, med fengende riff og refrenger som fester seg midt mellom ørene. Selv om alle i bandet leverer varene på sine respektive instrumenter, må jeg nok en gang trekke frem saksofonen som det gjennomgående sterkeste elementet på albumet. Saxen er bandets x-faktor, og løfter enhver låt uavhengig av om den tar mye plass i lydbildet eller ikke. V er nok ikke min personlige favorittutgivelse av Spidergawd, men den er uunngåelig på en liste som denne.
Beste låt: «All and Everything»
35. Trojka – Tre Ut
Om du liker band som Emerson, Lake & Palmer, Yes eller tidlig Genesis bør du helt klart sjekke ut norske Trojka. Bandet spiller progrock med innslag av jazz og betydelig bruk av keys. Det er herlige greier. Debutalbumet deres landet i årslisten min i 2017, og det er åpenbart at bandet har lagt inn en del arbeid siden den gang. Tre Ut er et allsidig, lekent, engasjerende og fengende album med masse kreative krumspring og eksperimentering. Alt bandet presenterer helt føles gjennomtenkt. Jeg må likevel innrømme at jeg ikke er noe stor fan av vokalen, uten at det ødelegger opplevelsen.
Beste låt: «Tre Ut»
34. Golden Core – Fimbultýr
Få band på denne listen har tatt så store steg fra en utgivelse til den neste som unge og lovende Golden Core har gjort med sitt andre album. Jeg skal innrømme at jeg ikke har latt meg fenge av bandets tidligere utgivelser, men på Fimbultýr overbeviser de. Nå skjønner jeg greia. Dette er et modent album med imponerende komposisjoner, fin variasjon fra låt til låt og en klar rød trå. Stoner doom med et underliggende norrønt tema? Ja, det funker. Fimbultýr er en mektig og mørk utgivelse, og jeg ser frem til det neste kapittelet i duoens (forhåpentligvis lange) historie.
Beste låt: «Buslubæn»
33. Hjelp – s/t
Fengende indierock med plenty av sjarm og allsangvennlige refrenger. Men Hjelp er ikke helt ufarlige av den grunn, og klinker til med noen herlig støyete partier fra tid til annen. Tekstene står som regel i fokus, og vokalprestasjonen er solid og akkurat passelig unik. På første lytt ble jeg helt frelst av tredjelåten, og den endte opp med å bli en av mine mest spilte sanger i 2019. Albumets lengste spor, «Midtlivskrise», er derimot ikke en favoritt. Den er ikke ødeleggende for helhetsopplevelsen, men trekker litt ned. Uansett, Hjelp er definitivt et band å følge med på videre. Solid debut!
Beste låt: «Daniel»
32. Misty Coast – Melodaze
For de som ikke er kjent med Misty Coast er dette en bergensbasert duo bestående av medlemmer av The Megaphonic Thrift. Sjangermessig hører Misty Coast hjemme en plass mellom dream pop og shoegaze, ispedd en god håndfull psykedeliske elementer. Albumet er gjennomført og velprodusert, og inneholder strengt tatt ingen svake punkter. Tidvis kan det nok bli i overkant jevnt, og enkelte av låtene flyter litt inn i hverandre. På samme tid er det også enkelte høydepunkter som løfter albumet i sin helhet. Særlig låtene «Loophole» og «Berlin Zoo» må nevnes i denne sammenheng. Et perfekt album for en rolig søndag.
Beste låt: «Berlin Zoo»
31. Bokassa – Crimson Riders
Det er ikke mer enn et par år siden jeg så Bokassa spille for noen titalls mennesker på Bastard Bar i Tromsø, og det er helt rått å se hvor langt trioen har kommet siden den gang. Crimson Riders føles som en naturlig oppfølger til 2017s Divide & Conquer. Bandet tar stoner punk-formelen sin og bygger videre på den. Crisom Riders mangler ikke fengende og allsangvennlige låter, og disse vil utvilsomt gjøre seg godt både på stadioner og i mørke kjellere. Noen ideer kunne med hell blitt tatt litt lengre, men albumet i sin helhet overbeviser likevel. Kort, men fornøyelig.
Beste låt: «Immortal Space Pirate 2: The Last Shredi»
30. Gaahls Wyrd – GastiR - Ghosts Invited
GastiR er et mørkt, komplekst og mystisk album fra det nye prosjektet til en av de mest fascinerende personlighetene i den norske black metal-scenen. Mannen, myten, legenden. Gaahl. Jeg har alltid likt Gaahl som vokalist, enten han spilte i Trelldom, Gorgoroth, Wardruna, God Seed eller Gaahlskagg. Jeg tør likevel påstå at han leverer en av sine beste vokalprestasjoner på GastiR. Han får i alle fall vist bredden sin her. Det instrumentale er for det meste også solid, selv om det kanskje ligger litt på den trygge siden gjennom deler av albumet. Uansett, en lovende «debut» fra en av scenens veteraner.
Beste låt: «Carving the Voices»
29. Agenda – Apocalyptic Wasteland Blues
Dette er en utgivelse av den nådeløst aggressive sorten. Det spares virkelig ikke på kruttet. Agenda spiller en miks av crust punk og hardcore som fort gir assosiasjoner til band fra vårt naboland i øst. Apocalyptic Wasteland Blues er ikke den mest originale utgivelsen der ute, men for fans av sjangeren er den obligatorisk. Tempoet og intensiteten er svært høy, og spilletiden på en halvtime er sånn sett tilstrekkelig for at bandet får kommunisert sitt dystopiske budskap. Albumet åpner sterkt med «Suffer», og avslutter tilsvarende sterkt med «Burn the Light», som har et herlig klimaks som oppfordrer til gjentatte avspillinger.
Beste låt: «Burn the Light»
28. 1349 – The Infernal Pathway
Du vet hva du får når du setter på et 1349-album. Kompromissløs, brutal og ondskapsfull svartmetall av styggeste og skitneste sort. Er det ikke herlig? På The Infernal Pathway får vi også et gjensyn med de atmosfæriske mellomsporene i «Tunnel of Set»-serien, som bandet introduserte på Demonoir-albumet sitt tilbake i 2011. Personlig får jeg ikke så mye ut av disse, og jeg stusser litt på at konseptet blir gjenintrodusert her. Til tross for at dette forstyrrer flyten og stykker opp albumet til en viss grad, er det plenty med bangers her som har sikret seg en plass i spillelistene mine.
Beste låt: «Striding the Chasm»
27. Drottnar – Monolith
Hvorvidt Monolith skal regnes som et studioalbum eller en samleskive blir nok opp til den enkelte. Kort forklart består albumet av tre tidligere utgitte EP-er, og deluxe-versjonen inneholder i tillegg tre bonusspor som er mikset inn. Jeg legger godviljen til, og inkluderer den i listen min. Uavhengig av kategorisering er dette et album som fortjener oppmerksomhet. Drottnar spiller teknisk og fengende black metal som gir assosiasjoner til storheter som Satyricon. Selve oppbygningen av låtene og de tekniske elementene minner mer om death metal enn black metal. Dette gir Drottnar et særpreg som skiller dem fra de fleste andre i sjangeren.
Beste låt: «Nihilords»
26. Folkehelsa – Evig OK
Jeg skrev en veldig positiv anmeldelse av dette albumet i juli, og jeg kan stå inne for hvert ord i dag. Folkehelsa har sitt eget uttrykk, og har laget et album som skiller seg fra det meste andre jeg har hørt i år. Kombinasjonen av tradisjonell visemusikk og punk er ikke nyskapende i seg selv, men Folkehelsas versjon er helt klart deres egen. Dette er resultatet av smart låtskriving og dyktige musikere som leverer på toppnivå innen sine respektive områder. Evig OK er en sterk prestasjon, og jeg tror albumet vil appellere til de fleste som gir det en sjanse.
Beste låt: «Mylder»
25. The Dogs – Before Brutality
Let’s start a riot! Saftige helvete for en låt, og for en måte å åpne årets album på. Det ble moshing på Buktafestivalen 2019, for å si det sånn. «Who’s Gonna Pay», «There Won’t Be An Encore» og «The End Has Begun» gjorde seg også særs godt live. Before Brutality har litt mer trøkk enn fjorårets The Grief Manual, og ligger nok nærmere det bandet leverte på solide Death by Drowning. Kanskje The Dogs rett og slett er best når de er råere, mer direkte og fandenivoldske? Uansett, Before Brutality er et solid tilskudd til bandet allerede omfattende diskografi. Voff!
Beste låt: «The End Has Begun»
24. Svadilfare – Fortapte Røtter
Dette er Svadilsfares fjerde(!) studioalbum, og jeg hadde utrolig nok aldri hørt om dem før i år. Bedre sent enn aldri. Det første man merker seg på Fortapte Røtter er produksjonen. Albumet høres nesten ut som det ble laget tidlig på 90-tallet, og assosiasjonene går umiddelbart til tidlig Enslaved, Darkthrone, Gorgoroth, osv. Det er noe dramatisk og storslått, nesten episk, ved atmosfæren. Bruken av ren vokal og koring gir også albumet den der distinkte «pagan»-sounden som preger en del black metal. Albumet blir gradvis bedre og bedre, og de to siste låtene er gåsehudfremkallende. For en finale!
Beste låt: «Sjølvmord»
23. Gold Celeste – The Gentle Maverick
Musikk for drømmere. Å høre på The Gentle Maverick er som å sveve på en sky under en fargerik himmel, bekymringsfri og avslappet. Sjangermessig befinner vi oss en plass mellom dream pop, indie og psykedelisk rock. De psykedeliske effektene på låter som «Dust and Smoke» eller «Future Days» gir albumet en nesten hypnotiserende effekt. Selv om Gold Celeste har en klar stil de går for, er albumet alt annet enn ensidig. Bare den omfattende bruken av ulike instrumenter sørger for det. The Gentle Maverick har noe elegant og behagelig over seg, og hver avgjørelse bander har tatt her virker gjennomtenkt.
Beste låt: «Dust and Smoke»
22. Fervent Mind – Tranquilize
Tranquilize er et sterkt og stemningsfullt album. Skiva består av en del «rolige» låter, men Fervent Mind vet hvordan de skal bygge disse opp for maksimal effekt. Særlig «Torrid» og del 2 av «Disappearing Into the Masses» må nevnes. Riffet på «Fervent» kommer like overraskende på meg hver gang jeg hører albumet, men slike innslag funker og gir albumet en ekstra dimensjon. Dette er et veldig lovende debutalbum, men kunne godt ha vært trimmet litt ned. Enkelte partier føles litt langdrygelige og et spor som «Crystal» blir fort anonymt i mengden. Likevel, albumet er helhetlig sterkt og fortjener mer oppmerksomhet.
Beste låt: «Torrid»
21. The Modern Times – Algorythmic Dance Music
Guttene i The Modern Times gjør alt med et glimt i øyet, og jeg er åpenbart svak for sjarmen deres. Bandet har en særegen stil med mye humor, og musikken deres er fengende som faen. Jeg liker at de har laget et mer gjennomført og fokusert album denne gangen, fremfor å hive sammen en haug med låter. Jeg skulle egentlig bare ønske det hadde litt mer kjøtt på beinet. Selv om mange av tekstene på Algorythmic Dance Music klistrer seg på hjernen allerede fra første gjennomlytting, er det ikke til å komme unna at debuten bydde på flere minneverdige låter.
Beste låt: «Dementia»
20. SIBIIR – Ropes
Som fersk Evig Lyttar-skribent tok jeg på meg oppdraget å anmelde SIBIIRs selvtitulerte debut, et album jeg hyllet uhemmet og fortsatt er stor fan av. Den eneste svakheten ved debuten er at kvaliteten dabber litt av mot slutten. Ropes et langt mer gjennomført album, og har ikke en eneste svak låt. Skiva har dessverre heller ikke noen åpenbare høydepunkter, på samme måte som debuten hadde. Jeg savner et par minneverdige bangers jeg kan ha i spillelistene mine i mange år fremover. Med det sagt liker jeg albumet i sin helhet godt, og gleder meg til å høre mer fra SIBIIR.
Beste låt: «For the Few»
19. brenn. – Elsker
Dette albumet er rett og slett en fest for ørene! Det mangler hverken på energi eller roligere avbrekk. Lydbildet er fyldig og bandet leker seg med nye ideer instrumentalt. For de historieinteresserte kan det nevnes at Evig Lyttar hadde gleden av å kjøre førpremiere på bandets aller første singel, Lillestrøm. Duoen i brenn. har virkelig funnet stemmen sin siden den gang. Ja, det er fortsatt store mengder ungdommelig angst, men de har lavere skuldre – og det er merkbart for oss som lyttere. 2019 er brenns år, med et solid studioalbum og nominasjon til årets liveartist hos P3. Spent på fortsettelsen.
Beste låt: «Aura»
18. Erlend Ropstad – Brenn Siste Brevet
Dette albumet fortjener virkelig all den positive omtalen det har fått. Ropstad har skrevet noen helt fantastiske låter her, og de jordnære tekstene på albumet er lette å relatere seg til. Med låter som «Exit the Dragon» og «Vi er de siste» burde Brenn Siste Brevet appellere til absolutt alle som liker rock. Men også roligere låter som «Du hang med ei stund» og «Stein i dine sko» treffer blink. Det er noe genuint og sårt ved alt Ropstad kommuniserer på Brenn Siste Brevet. Albumet er variert og engasjerende, med flere høydepunkter spredd utover spilletiden. Rett og slett en prestasjon.
Beste låt: «Exit the Dragon»
17. Mork – Det Svarte Juv
Fy faen, for en måte å åpne et album på! De første minuttene av «Mørkeleggelse» er illevarslende og stemningsfulle, mørke og majestetiske. Det brå skiftet over til en Kvelertak-sk groove er heller ikke å forakte, selv om Mork raskt faller tilbake i en seigere modus igjen. At bandet allerede på andresporet tar skritt i en mer melodisk retning er også illustrerende for bredden på albumet. Temposkiftene og plutselige krumspring er med på å gjøre Det Svarte Juv til et høyst minneverdig og underholdende album. Mork får den kjente black metal-formelen til å føles føles frisk, uforutsigbar og full av liv.
Beste låt: «Mørkeleggelse»
16. Kampfar – Ofidians Manifest
Det er vanskelig å finne noe å sette fingeren på her. Kampfar har levert nok et storslått album. Ofidians Manifest sender tankene mine til alt fra Darkthrone og Satyricon til Vreid og Emperor. High praise? Jauvesstjau, men det er fortjent. Jeg digger vokalen her, enten det er snakk om screams eller cleans, og den ligger høyt i miksen. Albumet har noe skittent og gjørmete ved seg, uten at det tar noe fra den episke stemningen. Det brukes en del atmosfæriske effekter som genuint gir meg frysninger, som på «Dominans», hvor de har fått med seg Agnete Kjølsrud. Krute god skive!
Beste låt: «Natt»
15. Dreamarcher – The Bond
Dreamarcher plukker opp tråden fra den herlige selvtitulerte debuten sin på The Bond. En av tingene som skilte Dreamarcher fra resten av røkla den gang da var den ganske ekstreme bruken av kontraster. De mørke partiene var virkelig beinharde. De lyse partiene var derimot på grensen til indierock/pop, og minnet undertegnede om band som Mew. Bruken av kontraster er noe dempet på The Bond, og de to sidene av bandet har heller blandet seg sammen til et helhetlig lydbilde. The Bond er også mer eksperimentell enn sin forgjenger. Dreamarcher har tilpasset seg albumformatet på en god måte. En gjennomført musikkopplevelse.
Beste låt: «From Which We Came»
14. Mayhem – Daemon
På sitt sjette studioalbum stadfester Mayhem sin posisjon som kongene av norsk svartmetall. Det er noe elegant over det bandet presenterer på Daemon. Lydbildet er brutalt, komplekst og bekmørkt, som om det kommer fra den dypeste avgrunnen av Helvete. Det er likevel en slags finesse og autoritet ved det hele, som få band innen sjangeren kan skilte seg med. Mayhem har heller ikke mistet evnen til å skrive fengende låter som automatisk fremkaller headbanging og djevelhorn. Daemon er en solid prestasjon, og bandets beste utgivelse siden Chimera fra 2004. Det er bare å bøye seg i støvet for disse veteranene.
Beste låt: «Agenda Ignis»
13. Sâver – They Came With Sunlight
Tungt, seigt og knusende hardt, med en slags utenomjordisk atmosfære over seg. They Came With Sunlight er det første albumet til Sâver, sluppet på sjølvaste Pelagic Records. Med åpenbare referanser i Cult of Luna (bare hør «I, Vanish») og labelmates LLNN, har bandet klart å sette sammen et imponerende, men krevende, debutalbum. Dette er ikke et album som ønsker deg velkommen med åpne armer, og det vil kanskje kreve et par gjennomlyttinger før det slipper deg inn. Lydbildet er såpass komplekst at man stadig oppdager nye elementer. Albumet er sånn sett en ekte skattejakt. Gleder meg allerede til neste skive.
Beste låt: «I, Vanish»
12. Motorpsycho – The Crucible
Kultheltene i Motorpsycho følger opp massive The Tower med en langt mer komprimert utgivelse på tre låter. Nå klokker riktig nok albumet inn på 40 minutter, men det er ikke til å komme unna at Motorpsycho vet å utnytte tiden til det maksimale. Her skjer det mye, for å si det sånn. «Psychotzar» er albumets korteste låt, og ender i et usedvanlig kult klimaks med effekter jeg ikke hadde klart å beskrive om jeg prøvde. Bare midtpartiet i andresporet «Lux Aeterna» kunne det vært skrevet doktorgradsavhandlinger om. Til slutt sementerer tittelsporet Motorpsychos status som kongene av norsk progrock. Helt rått!
Beste låt: «Lux Aeterna»
11. Inculter – Fatal Vision
Det er nesten vanskelig å tro at Fatal Vision er laget av et norsk band i 2019, og ikke av amerikanske storheter på 80-tallet. Greit, produksjonen er kanskje mer moderne, men dere fatter skissa. Inculter blander klassisk thrash metal med death og doom metal på helt nydelig vis. Dette er musikk å moshe til. Om du ikke har en tilgjengelig moshpit gjør headbanging også jobben. Riff, riff, riff! Jeg må også trekke frem trommene som et høydepunkt, både med tanke på den herlige trommelyden og den nådeløse hamringen. Dette albumet er en fornøyelse. Det er ikke ett overflødig sekund her.
Beste låt: «Through Relic Gates»
10. Astrosaur – Obscuroscope
Da Astrosaur slapp førstesingelen "Poyekhali", skjønte jeg at Obscuroscope kom til å bli noe helt spesielt. Da de fulgte den opp med den episke og Mastodonske "Karakoram II" fikk jeg AOTY-tanker. Med så sterke singler er det lov å ha høye forventninger. "Supervoid" er kanskje det mest spennende sporet på albumet, og har en av de beste oppbygningene jeg har hørt i 2019. Astrosaur leverer progressiv post-rock på sitt beste. Bandet har tatt store steg siden den strålende debuten i 2017. Selv om ikke alle låtene på Obscuroscope gjør like sterkt inntrykk, er dette et kreativt, ambisiøst og imponerende album.
Beste låt: «Karakoram II»
9. Abbath – Outstrider
Altså, kom igjen. Det er Abbath lissom. Det albumet her er bare så underholdende at det nesten ikke burde vært lov. Fra de melodiøse riffene og saftige soloene til de festlige tekstene og Abbaths alltid karakteristiske vokalprestasjon. Mange av låtene på Outstrider er latterlig fengende, og særlig singlene må trekkes frem i denne sammenheng. Tittelsporet er trolig det beste som har kommet ut av Immortal-leiren siden 2002. Er Outstrider objektivt sett blant det beste som ble gitt ut i 2019? Kanskje ikke, men jeg blir glad når jeg hører på albumet. Kan ikke be om mer enn det. World ablaze!
Beste låt: «Outstrider»
8. Lyder Øvreås Røed – The Moon Doesn’t Drink
Jazz er en sjanger som vokser på meg for hvert år som går. I år falt jeg pladask for The Moon Doesn’t Drink, som så vidt jeg kan se er solodebuten til Lyder Øvreås Røed, også kjent fra Fieh. Han har med seg flere fantastisk dyktige musikere, og resultatet er et stilsikkert og lekent album. Dette er jazz av den tradisjonelle sorten, men musikken er langt fra gammel og sliten. Albumets største styrke er likevel at det gjennom sine stemningsfulle komposisjoner treffer på et emosjonelt plan. Musikken formidler et budskap uten å bruke ord, akkurat som den beste jazzen skal.
Beste låt: «The Moon Doesn’t Drink»
7. Darkthrone – Old Star
Old Star er så skittent og fengende som kun et Darkthrone-album kan være. Fy faen, for et herlig album fra den legendariske duoen. Kan ikke la være å trekke på smilebåndet når disse riffene rulles ut, og hver låt har sine egne kvaliteter. Jeg digger samtlige av sporene og den helhetlige flyten på albumet, men kommer ikke unna å nevne tittelsporet, singelen «The Hardship of the Scots» og sistesporet som absolutte høydepunkter. Dette albumet er bare gull, og det vokser på meg hver gang jeg hører det. Det er lite tvil om at Darkthrone holder koken bedre enn de fleste.
Beste låt: «The Key is Inside the Wall»
6. Monograf – Nadir
Oslobaserte Monograf spiller en helt egen form for post-rock med progressive folk-elementer. Det er vakkert og sårt, storslått og sterkt, melankolsk men håpefullt. Nadir består av tre massive låter med to kortere spor mellom seg. Strukturen på albumet er gjennomtenkt og gir fin flyt som virkelig bygger opp til høydepunktene. Og for noen høydepunkter det er på Nadir! Dette albumet slo nesten pusten ut av meg. Særlig felespillet og bruken av nøkkelharpe treffer meg fortsatt sterkt, uansett hvor mange ganger jeg skulle høre albumet. Jeg kommer heller ikke unna å nevne vokalprestasjonene, og spesielt partiene med koring. En sterk musikkopplevelse.
Beste låt: «The Golden Calf»
5. Deathcrush – Megazone
Deathcrush har holdt på i mange år nå, og låtene på Megazone er kanskje det friskeste bandet noensinne har kommet med. Albumet er variert, men føles alltid som Deathcrush. Bandet har noe karakteristisk ved lydbildet sitt uansett hvor mye de eksperimenterer. Og det eksperimenteres mye på Megazone. Singelen «Ego» er kanskje bandets mest pop-orienterte låt til dags dato, mens andre låter plutselig kan imploderer i et støyhelvete uten like. Hver eneste låt på albumet er likevel faen så fengende. Jeg er fristet til å dra en parallell til Nirvana på låter som «Tourette’s» eller «Scentless Apprentice». Rett og slett skamrått.
Beste låt: «Khmer Rich»
4. Djevel – Ormer til Armer, Maane til Hode
Jeg har stort sett likt alt Djevel har gitt ut av musikk siden debuten deres i 2011. Endelig, på sjette album, klaffer absolutt alt for min del. Allerede fra åpningsskriket i første låt (og særlig fra midtpartiet i låten) blir jeg bare fullstendig oppslukt av OtAMtH. Da kan det bare surre og gå på repeat resten av dagen. Dette er resultatet av fantastisk låtskriving, fremført av dyktige og erfarne musikere. Så rått, så mektig. Melodiøst og brutalt på samme tid. For et album! For et år for norsk svartmetall! Og det er selveste Djevel som tar stafettpinnen over målstreken. Endelig.
Beste låt: «Det Eders Herre Lover Er Mer Enn Hva Mennisket Taaler»
3. Nord Mot Nord – Nordlengselstyranniet
Det er alltid ett album som sniker seg med på årslistene i siste liten. I år måtte det bli Nord Mot Nords første studioalbum, Nordlengselstyranniet. Ikke bare fordi jeg er nordlending, altså. Denne skiva inneholder elementer jeg ikke hadde trodd jeg kom til å høre på et norsk hardcore-album i 2019. Ikke nok med at Nord Mot Nord selv består av lokale legender, her får vi altså servert alt fra strykere og saksofon til gjesteopptredener fra Aslak fra Ondt Blod, Fritz fra Attan, og ikke minst selveste Jørgen Nordeng (på en og samme låt). Nordlengelstyranniet er faen meg for bra.
Beste låt: «Nordnorsk Separatisme No!»
2. Krokofant, Ståle Storløkken & Ingebrigt Håker Flaten – Q
Krokofant har en solid katalog bak seg, men på Q er bandet i en helt egen klasse. Lydbildet er rikere, komposisjonene mer komplekse og albumet har en ekstremt fri flyt uten å miste fokus. Storløkken og Flaten har helt klart gitt bandet mer rom til å utfolde seg, og resultatet er storslått. Det er et klarer prog rock-preg over Q enn tidligere utgivelser, mye takket være «nykommerne». Flere partier føles helt improviserte, og særlig Jørgen Mathisens saksofon får muligheter til å skinne. Også gitarist og komponist Tom Hasslan og trommegud Axel Skalstad leverer helt på topp. Kan det bli bedre?
Beste låt: «Q – Part 3»
1. Pom Poko – Birthday
It’s the Heisei-era Raccoon Dog War! Pom Poko har en tilnærming til musikk som minner mest om et barns. Musikken deres synes å bunne i en grenseløs og uskyldig nysgjerrighet, energi og kreativitet – tilsynelatende upåvirket av reglene vi som voksne ofte føler oss bundet av. Denne kunstneriske friheten preger debutalbumet deres, Birthday, fra start til slutt, og gjør albumet til en variert og engasjerende opplevelse. I spalten «Redaksjonens favorittar frå februar» skrev jeg at jeg ville blitt overrasket om Birthday ikke fortsatt sto som favoritten min rundt listesesongen i desember. Vel, ingen overraskelser her, altså. Utvilsomt årets beste norske album.
Beste låt: «Follow the Lights»
Internasjonale EP-er
15. Dispyt – Livsglädje
14. Yvette Young – Piano
13. Palehorse/Palerider – Fire Gone Out / Haxan
12. Dream Void – Divinization
11. 9T Antiope & Siavash Amini – Harmistice
10. The Jins – Death Wish
9. Jeff Rosenstock & Laura Stevenson – Still Young
8. Woe – A Violent Dread
7. Bhleg – Äril
6. Astral Altar – A:.A:.
5. A.A. Williams – s/t
4. The Physics House Band – Death Sequence
3. Body Void – You Will Know the Fear You Forced Upon Us
2. Squid – Town Centre
1. God Alone – s/t
Internasjonale album
#. 100 gecs – 1000 gecs
Jeg hadde ikke lyst til å inkludere denne skiva, men jeg kunne ikke la være heller. Hva er denne herlige vederstyggeligheten? Er det en eller annen syk vits? Jeg aner virkelig ikke, men jeg klarer ikke la være å høre på det heller. Vel, når den først er inkludert i lista må jeg vel prøve å si noe om den. Tenk ecstasy-pop à la «Rosa Helikopter» krysset med sjukt støyete men dansbar dubstep og autotune-vokal på steroider, så har du sånn høvelig 1000 gecs. Absurd, eksperimentelt, humoristisk og fengende. Ganske unikt altså. I wish I knew how to quit you.
Beste låt: «ringtone»
100. Torche – Admission
Dette Flordia-baserte bandet spiller noe så sjeldent som oppløftende, luftig, lys og sprudlende sludge metal. Eg såkje denj komme, nei. Torche kan på sett og vis sammenlignes litt med Astronoid, selv om blant annet vokalen skiller de to ganske klart fra hverandre. Tittelsporet er dessuten, etter min høyst objektive mening, blant årets beste metal-låter. Admission har en veldig tydelig rød tråd, og mister liksom aldri fokus. Er hver låt like bra? Nei, men alt passer sammen. Se for eksempel hvordan slutten på «Times Missing» legger perfekt opp til smash på «Admission». Produksjonen kunne vært bedre, men det blir mest pirk.
Beste låt: «Admission»
99. Yak – Pursuit of Momentary Happiness
Britiske Yak spiller garasjerock med psykedeliske innslag og tilgjengeligheten til de største bandene innen indierock. Albumet traff meg sterkt ved første gjennomlytting, og har holdt seg ganske godt etter gjentatte runder over flere måneder. Det største problemet er kanskje at albumet etter noen runder føles litt usammenhengende, og at flere sanger mangler den nødvendige hooken. Den største styrken til Yak er likevel at de pakker låtene sine inn i overdådig og variert instrumentering, slik at albumet slett ikke mangler høydepunkter samlet sett. PoMH har en nesten euforisk kvalitet over seg til tider, som selv Edward Sharpe ville nikket anerkjennende til.
Beste låt: «Blinded By the Lies»
98. Sharon Van Etten – Remind Me Tomorrow
Ett av disse albumene jeg hørte mye på ved starten av året, men som har havnet litt i glemmeboken. Det er synd, men også en naturlig konsekvens av et tosifret antall måneder før årslistene skal pumpes ut. Enkelte låter lot seg ikke glemme helt, og særlig singlene «Seventeen» og «Comeback Kid» er enkle og ærlige bangers man vanskelig kan diskreditere. Låter som «I Told You Everything» og «Jupiter 4» er også fine høydepunkter på et jevnt over solid album fra en veldig dyktig musiker og låtskriver. Måten Van Etten synger på får hver låt til å føles så ekstremt ektefølt.
Beste låt: «Seventeen»
97. Rapsody – Eve
På sitt tredje studioalbum har Rapsody valgt å hylle sine kvinnelige forbilder, og hver låt på albumet er dedikert til, og oppkalt etter, disse. Rapsody imponerer stort som låtskriver og fremfører tekstene på en måte som sender tankene mine til storheter som Lauryn Hill. Eve inneholder en haug med easter eggs, eksempelvis på «Cleo» hvor «In the Air Tonight» av Phil Collins samples, eller sistelåten «Afeni» som inneholder et sample av Tupac fra «Keep Ya Head Up». Dette er et omfattende album som varer i over en time, men jeg mener absolutt det er verdt å investere tid i Eve.
Beste låt: «Oprah»
96. No One Knows What the Dead Think – s/t
Hurra! Sannelig fikk jeg ikke inn litt grindcore i årets liste også. Hva hadde musikkåret vært uten? Dette er det aller første albumet til NOKWtDT, og om denne skiva gir en indikasjon på hva vi har i vente fra dette bandet i fremtiden … Vel, da lover det godt, ja. Dette er langt fra det hardeste som finnes der ute av grindcore, men disse gutta spiller akkurat så epilepsifremkallende raskt som man tør å håpe på. Det er små glimt av melodi her og der, og da kan tankene gå til våre norske favoritter i Beaten to Death. Fete greier.
Beste låt: «Dagger Before Me»
95. Fuming Mouth – The Grand Descent
Crusty hardcore møter beinhard death metal på The Grand Descent, Fuming Mouths debutalbum. Dette albumet går rett i strupen på deg fra første sekund. Bokstavelig talt. Disse gutta holder ikke tilbake noe. Men det er ikke bare knusende hardt hele tiden. Melodiske innslag og temposkift bryter opp det som kunne blitt et litt for voldsomt og ensidig album. Fuming Mouth viser at de har noen triks i ermet på låter som «Burning Hand» og den overraskende dempede «Distant Voice». Alt i alt er dette en lovende debut, og jeg er spent på å se hva bandet gjør i neste omgang.
Beste låt: «Burning Hand»
94. Possessor – Gravelands
Thrash metal møter stoner rock på en kirkegård ved midnatt. Possessor er åpenbart et band som tilber ved Motörhead-alteret. De har kanskje ikke Lemmy, men de klarer seg fint likevel. Her blir vi servert deilige riff på samlebånd. Gravelands har en herlig eim av sure sigarettstumper og whisky ved seg. Dette er skittent og latterlig fengende album. Du kan jo prøve å høre siste halvdel av «Savage Rampage» uten å headbange. Min utfordring til deg. Det er ingen svake låter på albumet, men som du sikkert allerede har forstått så er det heller ikke noe spennende eller nyskapende ved Gravelands.
Beste låt: «Backwoods»
93. Devil Master – Satan Spits on Children of Light
Årets beste albumtittel? Devil Master fremstår ikke som et særlig selvhøytidelig band, og de leker seg med mange konsepter og ideer på sitt første studioalbum. Bandet mikser black metal og punk på en leken måte, og det er mye positivt å trekke frem her. Gitarlyden er helt nydelig, bruken av synth komplementerer låtene og vokalen er akkurat så forvridd som den burde være. Albumet har tretten låter og en total spilletid på 36 minutter, og det er merkbart at bandet har prøvd å presse så mye som mulig inn i hver låt. Resultatet er noe varierende, men underholdningsverdien er høy.
Beste låt: «Her Thirsty Whip»
92. We Are Impala – Visions
Fargerik, oppløftende og kompleks psykedelisk post-rock fra Spania som gir assosiasjoner til band som Elder. Visions er et kort, men variert album av gjennomgående høy kvalitet. We Are Impala leverer alt fra storslåtte og episke høyder, til rolige partier med fin oppbygning. Dette er et godt balansert album som flyr forbi på null komma niks. Ikke alle ideene blir fulgt opp like godt, og særlig introlåten ender opp med å føles avstumpet. Albumets lengde er både en styrke og en svakhet. Med varighet på en halvtime er replay-verdien høy. Albumet føles likevel ikke helt gjennomarbeidet, nesten litt uferdig. Likevel lovende.
Beste låt: «The Golden Face»
91. Ashbringer – Absolution
Om du liker black metal av den melodiske og progressive typen, er Absolution noe for deg. Ashbringer implementerer folk- og psykedeliske elementer gjennom lag på lag med akustiske gitarer og gitareffekter som er utypiske for sjangeren (jeg får både Jimi Hendrix- og RHCP-vibber av effektene på åpningssporet). Låtene på Absolution er lange, med en gjennomsnittlig varighet på over åtte minutter, fordelt på åtte spor. Det er et album som bryter deg ned, men plukker deg opp igjen etterpå. Det er høytsvevende og jordnært, mørkt og lyst, melankolsk og håpefullt. Alt på samme tid. Et album for de eventyrlystne (og tålmodige).
Beste låt: «Dreamscape»
90. Runemagick – Into Desolate Realms
Runemagick er som veteraner å regne etter snart 30 år i gamet. Etter et opphold på ti år returnerte svenskene med et nytt studioalbum i fjor. Nå er de altså tilbake igjen med et mildt sagt omfattende album. Bandet er åpenbart inspirert om dagen. Kvaliteten er det heller ikke noe å si på. Into Desolate Realms klokker inn på 70 minutter, så tålmodighet er påkrevd. Albumet åpner sterkt, dabber litt av mot midten, og så tar seg veldig sterkt opp igjen fra sjettesporet. Jeg digger bruken av lyse melodier over det blytunge bakteppet på flere låter. Runemagick holder det ekte.
Beste låt: «In the Sign of the Dragonstar»
89. Indoor Pets – Be Content
Tiden flyr når du hører på Be Content. Denne indierock-juvelen består nesten utelukkende av lette, sukkersøte og lekne poplåter av typen Vampire Weekend kunne servert oss for noen år siden. Jamie, Ollie, James og Rob leverer rett og slett en hit-parade av de sjeldne, og får en sliten kar i slutten av tyveårene til å føle seg som en litt mindre sliten 16-åring igjen. Dette er bandets første studioalbum, og det er likevel ingen dødpunkter i løpet av fjorten spor. Imponerende greier. Jeg blir genuint overrasket om Indoor Pets forsvinner ut i periferien. De har utvilsomt mainstream-potensiale så det holder.
Beste låt: «Mean Heart»
88. HEALTH – VOL. 4 :: SLAVES OF FEAR
Jeg har overhodet ikke peiling på denne sjangeren, men jeg synes HEALTH lager jævlig kul musikk. Industriell noise kombineres med dansbar og psykedelisk electronica (og autotune-vokaler). Denne grunnformelen er kanskje ikke så banebrytende i seg selv, men HEALTH gjør mye ut av den og ekspanderer lydbildet i flere ulike retninger. Det er noe nesten shoegazesk over de roligere partiene. Dette er eksperimentell musikk med mange fengende partier. Låtene på VOL. 4 er veldig dynamiske og bygger seg ofte opp til svært tilfredsstillende klimakser. Den omfattende bruken av opp- og nedbygning av moment og hyppige temposkift gjør albumet variert og underholdende.
Beste låt: «SLAVES OF FEAR»
87. Martyrdöd – Hexhammaren
Ordene «Det er så fett!» fra The Dogs-låten «Oslo» ringer i hodet mitt når jeg tenker på denne skiva. Hexhammaren er en herlig miks av crusty hardcorepunk og melodisk death metal, to sjangre Sverige tross alt er kjent for. Ja, Martyrdöd har plukket opp noen triks fra At the Gates-boka på sitt syvende studioalbum, og det funker fett som faen. Produksjonen er like rå som musikken, og særlig vokalen må trekkes frem som ett av bandets sterkeste kort. Ta på deg headsettet og gjør deg klar for 40 minutter med intens solo-moshing i stua di. Lamper vil gå i gulvet.
Beste låt: «Bait and Switch»
86. Lorello Meets the Obsolete – De Facto
Ett av de første albumene som virkelig fenget meg i 2019. De Facto er dermed også blant albumene jeg har hørt flest ganger i sin helhet gjennom året. Dette er ganske unik musikk. Jeg kommer i alle fall ikke på mye som høres ut som det vi blir servert på De Facto. Meksikanske Lorello Meets the Obsolete lager mørk psykedelisk rock av den eksperimentelle sorten, med klare pek mot shoegaze og synth-/dream pop. Det er stor variasjon fra spor til spor. Albumet inneholder låter på alt fra tre til ti minutter, og byr alltid på nye ideer og kreative krumspring.
Beste låt: «Lux, Lumina»
85. False – Portent
Mariusz Lewandowski må jo stå bak hvert femte platecover i 2019. Albumkunsten hans på Portent sendte i alle fall tankene mine rett tilbake til hans legendariske Mirror Reaper-cover fra 2017. Nok om platecoveret. False har hatt en god dose hype rundt seg etter at de slapp sitt utitulerte debutalbum i 2015 til stor applaus fra anmeldere fra fjern og nær. Portent markerer et steg i en ny retning for bandet. Bandet eksperimenterer med alt fra episke doom-partier til melodiske passasjerer som kombineres med en rytmeseksjon som Kerry King kunne slitt med å holde følge med. Et variert og sterkt album.
Beste låt: «Rime on the Song of Returning»
84. Billie Eilish – When We All Fall Asleep, Where Do We Go?
Ingen årsliste fra 2019 er komplett uten Billie Eilishs debutalbum. Hallo, den åpner så å si med «bad guy», en låt som nesten gir meg troen på populærmusikkens fremtid. Jeg sier ikke at hver låt på WWAFAWDWG er en banger, men det er få direkte svake spor. Eilish har både selvinnsikt og god humor, så tekstene er stort sett solide. Stemmen hennes er lavmælt og sterk på samme tid. Albumets største gjennomgående styrke er likevel produksjonen fra storebror Finneas, som skinner like sterkt på bangers som «you should see me in a crown» som på rolige «when the party’s over»
Beste låt: «you should see me in a crown»
83. Tomb Mold – Planetary Clairvoyance
Death metal med dystopisk sci-fi-tematikk er definitivt veldig i vinden for tiden, mye takket være band som Tomb Mold og Blood Incantation. Til tross for at produksjonen stort sett stinker fuktig potetkjeller, er det tidvis melodiske elementer, samples og effekter som bryter gjennom det kompakte og grumsete lydbildet. Bandet gjør også noen interessante krumspring, for eksempel mot slutten av andrelåten, hvor man får et inntrykk av at låten er over og bandet plutselig bygger opp et skikkelig thrash-parti. Dette er et skamfett album, og så lenge man godtar vokalstilen vil det nok kunne appellere til de fleste som liker metal.
Beste låt: «Planetary Clairvoyance (The Grow Inside, Pt. 2)»
82. Falls of Rauros – Patterns in Mythology
Jeg falt hardt og umiddelbart for Falls of Rauros' forrige studioalbum, Vigilance Perennial. Dette albumet står fortsatt blant mine absolutte favorittutgivelser av typen atmosfærisk black metal, en stil jeg er veldig glad i. Forventningene mine var derfor skyhøye til Patterns in Mythology, og de ble til dels innfridd. Også her har bandet funnet en fin balanse mellom lyst og mørkt, vakkert og rått. Dette albumet har noe storslått over seg, og er generelt et svært solid stykke musikk, men låtene treffer meg ikke like sterkt her som på forgjengeren. Patterns er like fullt et album som fortjener å sjekkes ut.
Beste låt: «Last Empty Tradition»
81. Knocked Loose – A Different Shade of Blue
Da Knocked Loose slapp singelen «Mistakes Like Fractures» etter tre år uten ny musikk, var jeg mildt sagt i ekstase. A Different Shade of Blue ble ett av albumene jeg så mest frem til i 2019. Singlene og «Guided by the Moon» er blant albumets soleklare høydepunkter, og det er få svake partier å vise til. Det er likevel ikke til å komme unna at albumet kan bli litt ensidig i lengden. Albumet gjør seg likevel bra som noe man plukker frem når man er i rette humøret, og de beste låtene bør finne veien til de fleste harde spillelister.
Beste låt: «Mistakes Like Fractures»
80. Tyler, the Creator – Igor
På Igor fortsetter Tyler utviklingen mot mer R&B-orientert hip-hop. Vi så tendensene på Flower Boy, og nå har han tatt steget fullt ut. Tyler anno 2019 er nærmere Frank Ocean enn Tyler anno 2011. Igor er utvilsomt hans mest eksperimentelle utgivelse. Albumet består av mange ideer som ikke blir realisert fullt ut, og det kan derfor ta tid å komme inn i Igor. Det hjelper saken at de fleste ideene er gode. Albumet i sin helhet er krevende, men veldig givende. Vågalt og innovativt fra Odd Future-sjefen. Jeg kommer likevel ikke unna at jeg foretrekker Tyler når han går hardere.
Beste låt: «What’s Good»
79. Slipknot – We Are Not Your Kind
Selveste Slipknot er tilbake, og de er i fin-fin form. We Are Not Your Kind er ikke noe Iowa, men er helt klart bedre enn .5 og mer gjennomført enn All Hope is Gone. Det er fint å se de gamle heltene eksperimentere og utforske nye ideer, og resultatet er for det meste positivt. Dette albumet er kanskje bandets mest varierte, og de 63 minuttene flyr forbi. Slipknot har alltid hatt fengende og allsangvennlige refrenger i låtene sine, men her treffer ikke WANYK helt. Refrengene blir for poppa for meg, og de beste låtene mister edgen sin. Likevel, solid comeback!
Beste låt: «Solway Firth»
78. Mr. Muthafuckin’ eXquire – s/t
Brooklyn-rapperen er tilbake på sitt eget selskap etter et mindre vellykket opphold hos Universal, og det merkes. Han er mer løssluppen og frittalende enn vi har hørt ham på lenge, og leverer her sin beste utgivelse så langt i karrieren. Den grove og smått bisarre humoren på låter som «FCK Boy!» og «I Love Hoes» står i kontrast til mer introspektive «RumbleFish» eller samfunnskritiske «Nosediive». Albumet i sin helhet er overraskende eksperimentelt og ganske sært (som på «Nothing’s What It Seems: Short Film»), for det meste på en god måte. Ikke et perfekt album, men absolutt verdt å sjekke ut.
Beste låt: «I Love Hoes»
77. Verwoed – De Val
Utrecht, altså. Det kommer mye spennende fra den byen. Verwoed (opprinnelig kalt Woudlouper) er et nytt bekjentskap for meg, selv om bandet har holdt på i noen år og gitt ut en EP fra før. Verwoed er soloprosjektet til trommisen fra doom-bandet Uur. Det er likevel ikke så mye doom å spore i Verwoeds psykedeliske, komplekse og tidvis eksperimentelle tilnærming til black metal. De Val er et kort, men innholdsrikt album, bestående av fem solide låter. Behemoths The Satanist slår meg som en sentral innflytelse instrumentalt. Sistelåten skiller seg ut med kvinnelig koring og albumets eneste parti med ren vokal.
Beste låt: «Vergif»
76. RAM – The Throne Within
Årets beste «klassiske» heavy metal-album kommer fra Sverige, og har tittelen The Throne Within. Denne skiva kunne vært gitt ut tidlig på 80-tallet, og hadde da kanskje gjort RAM til ett av de hotteste bandene på kloden. Men vi lever i 2019, og da havner album som dette i den ofte uglesette retro-båsen. Svenskene disker opp en haug med enkle og fengende riff, og vokalen er nøyaktig det du vil forvente fra et band som dette. Den største styrken ligger i låtskrivingen. RAM vet nøyaktig når de trenger en storslått solo eller et knyttnevepumpende refreng. Musikk å drikke øl til.
Beste låt: «No Refuge»
75. Kadavar – For the Dead Travel Fast
Tyske Kadavar spiller hardrock av den tradisjonelle sorten, med en god klype psykedeliske elementer og litt blues og prog strødd på toppen. Ja, Kadavar er ett av disse retrobandene som dukket opp fra rundt midten av 00-tallet (tenk Graveyard og Witchcraft). Tematisk kunne man lett ha plassert dem med Ghost anno 2010, men sammenligningen stopper der. Kadavar leverer kvalitetsalbum med jevne mellomrom, og holder koken bedre enn andre sammenlignbare band. FtDTF er et gjennomført album som byr på solide høydepunkter både innledningsvis («The Devil’s Master»), midtveis («Poison») og helt mot slutten («Long Forgotten Song»). Perfekt for en rolig kveld hjemme.
Beste låt: «Poison»
74. Spellling – Mazy Fly
Dette er musikk med særpreg. Spellling (ja, det er sånn det staves) lager art pop med synth og R&B-vokal som de to dominerende komponentene. Albumet har en drømmeaktig, nesten hypnotisk kvalitet over seg, men utvikler seg ofte til noe mer marerittaktig. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at store deler av albumet kunne fungert som soundtrack til en skrekkfilm. Dette er utelukkende positivt, og gjør albumet unikt. Enkelte av låtene er dessverre i korteste laget for min del, og jeg savner tidvis at ideer tas lengre. Mazy Fly er likevel et spennende album du sent vil glemme.
Beste låt: «Haunted Water»
73. Dawn Ray’d – Behold Sedition Plainsong
Jeg plasserte Dawn Ray’ds debutalbum på fjerdeplass på årslisten min i 2017, over eksempelvis Kendrick Lamar, Mutoid Man og Run the Jewels. I etterpåklokskapens navn har jeg angret på denne plasseringen i to år nå. Jeg har nemlig ikke hørt mye på The Lawful Assembly siden skiva kom ut. Men plutselig dukket Behold Sedition Plainsong opp, og vipps så var Dawn Ray’d tilbake på radaren min og minnet meg på hvorfor jeg falt for dem i utgangspunktet. Britene holder fast på sin særegne middelalder-inspirerte svartmetall, og treffer blink for andre gang på rad. Fjerdeplass blir det likevel ikke i år.
Beste låt: «To All! To All! To All!
72. The Murder Capital – When I Have Fears
Ja, The Murder Capital minner litt om Idles. Det er post-punk, vokalprestasjonene er ganske like, selv tekstene har forholdsvis lik oppbygning til tider. TMC er kanskje et hakk eller to drøyere på gjentakelser og litt mer melankolske (tenk Joy Division eller The Cure rundt Pornography). Jeg kommer heller ikke unna å tenke på tidlig White Lies. Uansett, When I Have Fears er et solid album, uavhengig av om det føles kjent. Det er et album som tar seg tid og utforsker ideer til det fulle, noe jeg setter pris på. Personlig synes jeg låtene blir bedre og bedre utover albumet.
Beste låt: «Love, Love, Love»
71. Employed to Serve – Eternal Forward Motion
Like ofte melankolsk som den er bitende aggressiv og fengende, Eternal Foward Motion er alt annet enn kjedelig. Employed to Serve har riktig nok en ganske spesifikk stil de holder seg til, men albumets tittel reflekteres i bandets alltid dynamiske oppbygning av låtene sine. Dette albumet er konstant i bevegelse, og pilene peker fremover. Flere av låtene inneholder smarte temposkift, og bandet bruker «pausene» til å bygge opp det neste knusende harde partiet på en herlig måte. For min del er det likevel vokalprestasjonen til Justine Jones som virkelig skiller Employed to Serve fra de fleste andre band innen sjangeren.
Beste låt: «Harsh Truth»
70. Rico Nasty & Kenny Beats – Anger Management
Det korteste albumet på årslisten min er også blant de som går hardest. Rico Nasty er helt klart en av de hardeste rapperne i bransjen det Herrens år 2019. Hun spytter ut tekstene sine med smittsom innlevelse, og gir alt hun har på hver eneste tekstlinje. Produksjonen til Kenny Beats matcher alltid råheten til vokalen, men den tunge bassen blir også lagt til smoothere beats på enkelte spor. At duoen attpåtil har baller til å ta instrumentalen fra en av Jay-Zs mest ikoniske låter sier vel sitt. På sin syvende mixtape leverer Nasty eksplosiv og fengende hip-hop av beste sort.
Beste låt: «Cold»
69. Irksvm – Moribund
Moribund er debutalbumet til soloprosjektet Irksvm. Duncan McCue spiller psykedelisk black metal med utradisjonelle låtstrukturer og fokus på sangtekstene. Moribund er et mørkt, nesten nihilistisk album, med kreativ effektbruk og komposisjoner. Det instrumentale fremstår tilpasset tekstene og bruken av rim er ofte sentral for flyten på låtene. Etter et par måneder fant jeg ut at jeg bare hadde hørt på litt over halvparten av albumet. Det er kun de første seks låtene som er tilgjengelige på Spotify. Heldigvis likte jeg fortsatt albumet med de fire «ekstra» låtene. Anbefales sterkt, men ikke gjør samme feil som meg. Hør den på Bandcamp.
Beste låt: «Headless»
68. Alcest – Spiritual Instinct
Jeg er stor fan av Alcest, og har likt hver eneste utgivelse de har kommet med. Spiritual Instinct er et verdig tilskudd til bandets plettfrie diskografi, selv om albumet ikke føles like nytt og spennende som Kodama eller Shelter gjorde da disse kom ut. Alcest har en veldig distinkt stil, og dette albumet er tro mot grunnformelen. Det har en meditativ kvalitet over seg som kan sende tankene til Shelter, men utover det er stilen og låtene ganske «typisk dem». Jeg savner også et klimaks på sistelåten som kan oppfordre til gjentatte avspillinger. Kanskje strengt, men de satt standarden selv.
Beste låt: «Les Jardins de Minuit»
67. Witch Vomit – Buried Deep in a Bottomless Grave
Det mest interessante med Buried Deep in a Bottomless Grave er at selve musikken høres ut som den ble laget på 90-tallet, mens produksjonen er av den moderne sorten. Witch Vomit spiller utvilsomt klassisk death metal, med alt sjangeren har å by på av groteske og bisarre lydeffekter og tekster spydd ut gjennom gutturale grynt. Det er raskt og seigt på samme tid, med hypnotiske melodier og rytmer. Dette er stygg musikk, på den beste tenkelige måten. Albumet er i korteste laget for min del, og jeg håper neste utgivelse fra denne gjengen blir litt mer omstendelig. Fengende og fett.
Beste låt: «Dripping Tombs»
66. Necronautical – Apotheosis
Produksjonen på dette albumet er helt perfekt. Hvert instrument er så tydelig i miksen, og bassen er bare grisedeilig. Dette alene gjør Apotheosis til en ganske unik utgivelse i black metal-sammenheng. Necronautical er åpenbart en ambisiøs gjeng, og det merkes når man hører på bandets tredje album. Det er store ideer som utspiller seg her, og albumet har en episk og dramatisk stemning over seg. Låtene har en helt fantastisk flyt, og det er innslag av alt fra symfonisk instrumentering og koring til akustisk gitar og samples. Fengende i det ene øyeblikket, melankolsk i det neste. Apotheosis blir aldri kjedelig.
Beste låt: «The Endless Spiral»
65. Koma Saxo – s/t
Takk til Jarand for denne! Koma Saxo er et prosjekt startet og ledet av den Berlin-baserte svenske bassisten og produsenten, Petter Eldh. Med seg har han tre saksofonister fra Sverige og Finland, samt en trommis fra Berlin. Bassen er alltid en sentral del av kvintettens komplekse lydbilde, og trommespillet er til å bli svimmel av. Jeg har sjeldent hørt så variert og imponerende saksofonspill som på denne skiva. Albumet veksler mellom å høres ut som den er spilt inn live og i studio. Tidvis kan det føles som at man står i øvingslokalet sammen med bandet. Spennende og givende jazz.
Beste låt: «Fanfarum for Komarum II»
64. Rogga Johansson – Entrance to the Otherwhere
Death metal blir ikke mye kulere enn dette. Det er få personer jeg kjenner til som er mer aktiv i metalscenen enn gode, gamle Rogga Johansson. Jeg kunne fylt resten av avsnittet her bare ved å nevne de aktive bandene hans, men jeg skal nøye meg med Paganizer. Uten at jeg kjenner til alt han har gitt ut, må jeg si at jeg digger soloprosjektet hans. Her gjør han (til min kjennskap) alt selv, og resultatet ett av årets feteste album. Trommene er herlige, riffene er herligere og den sparsomme bruken av synth gir låtene en ekstra dimensjon. Rogga leverer!
Beste låt: «Till Bergets Puls»
63. Swallow the Sun – When a Shadow is Forced Into the Light
Dette er Swallow the Suns første fulle utgivelse siden det monumentale trippelalbumet Songs of the North fra 2015 og siden låtskriver/gitarist Juha Raivio mistet kjæresten sin i 2016. Denne hendelsen er naturligvis det sentrale temaet på albumet, og konteksten gjør at tekstene treffer ekstra hardt. Sammenlignet med tidligere album brukes det mer ren vokal på WaSiFItL, kanskje nettopp fordi tekstene står i fokus. Jeg var litt skeptisk til denne endringen i starten, men har blitt varmere i trøya etter flere gjennomlyttinger. De melankolske finnene holder ellers fast på sin storslåtte, dramatiske og melodiske doom-sound. Et sterkt album, på flere måter.
Beste låt: «When a Shadow is Forced Into the Light»
62. The Number Twelve Looks Like You – Wild Gods
Som for å redde sjangeren etter at legendene i The Dillinger Escape Plan la opp, er The #12 tilbake med sitt første album på 10 år, Wild Gods. Albumet er akkurat like batshit crazy som vi kunne turt å håpe på, fylt til randen av ideer og med så mye eksperimentering at man kan bli svimmel av mindre. New Jersey-bandet spiller fortsatt en form for mathcore med elementer av prog, jazz, grindcore og screamo. Det er atmosfærisk og aggressivt så det holder. Den videre eksistensen av sjangeren er sikker så lenge bandet ikke tar flere avbrekk på ubestemt tid nå.
Beste låt: «Last Laughter»
61. Temple Koludra – Seven! Sirens! to a Lost Archetype
Atmosfærisk black metal har en tendens til å være melodisk og høytsvevende. Selv om det absolutt er melodiske innslag på dette albumet, er det de tekniske elementene som virkelig får skinne på Seven! Sirens! Albumet har sånn sett mer til felles med death metal enn black metal. La oss bare kalle det blackened death. Dette er et album for de eventyrlystne, med en lengde på 60 minutter og låter som strekker seg over 12 minutter. Tematisk dukker bandet inn i østlig mystikk og spiritualisme, og resultatet er et album som gir assosiasjoner til alt fra Ulcerate til Nile og Schammasch.
Beste låt: «Vajra»
60. Bring Me the Horizon – amo
De fleste fans av Count Your Blessings og Suicide Season har avskrevet BMtH for lenge siden. For undertegnedes del var That’s the Spirit det første albumet deres jeg ikke likte. Generisk og tafatt radiorock. På amo har bandet tatt steget mye lengre inn i popen, og overraskende nok liker jeg dette albumet mye bedre. Låter som «nihilist blues» med Grimes viser bandet fra sin mest eksperimentelle side, og flere av de hardeste låtene treffer også rett hjem. Til tross for en del overflødig materiale er amo et spennende tilskudd til bandets diskografi. Jeg er spent på veien videre for bandet.
Beste låt: «sugar honey ice & tea»
59. Wilderun – Veil of Imagination
Wilderuns forrige album, Sleep at the Edge of the Earth, var blant de beste albumene som kom ut i 2015. Selv om det kanskje er litt urettferdig blir spørsmålet gjerne om Veil of Imagination kan måle seg med fantastiske SatEotE? Bare noen minutter inn i åpningssporet er det klart at svaret er ja. Veil of Imagination er et fortryllende og episk konseptalbum, og rettferdiggjør glatt fire års ventetid. Bandets karakteristiske progressive folk metal føles like frisk som før. Albumet er perfekt satt sammen og mesterlig produsert. Majestetisk! Hvordan er det mulig at Wilderun fortsatt ikke er signert til et plateselskap.
Beste låt: «O Resolution!»
58. Ezra Furman – Twelve Nudes
Twelve Nudes er et rotete/kaotisk og direkte album, like konfronterende i sitt budskap som det er upolert i fremføringen. Furman deler sine tanker og følelser på en måte som oppleves usensurert og rett fra hjertet. Av og til er det poetisk, andre ganger ikke. Twelve Nudes er et annerledes album fra Furman, og føles mer punka enn forgjengerne, selv om både «Transition from Nowhere to Nowhere» og «I Wanna Be Your Girlfriend» blir mer som ballader å regne. Dette er også det mest kompakte album så langt i karrieren hennes. Kunne med hell hatt mer kjøtt på beina. Gir mersmak.
Beste låt: «Transition from Nowhere to Nowhere»
57. In Mourning – Garden of Storms
Svenske In Mourning er en big deal i vennegjengen min, mye på grunn av albumet The Weight of Oceans fra 2012. Låtene «Colossus» og «Convergence» har for all ettertid satt standarden for melodeath i våre øyne. Selv om Garden of Storms ikke har noen enkeltlåter som når riktig det samme nivået, er albumet i sin helhet veldig sterkt. For fans av In Mourning vil ikke Garden of Storms by på noen overraskelser, men heller fungere som påfyll av det vi allerede kjenner og liker ved bandet. Det er mer enn godt nok for meg. Gleder meg allerede til neste forsyning.
Beste låt: «The Lost Outpost»
56. Vukari – Aevum
Denne kvartetten fra Chicago spiller black metal av den atmosfæriske sorten. I motsetning til en del andre band innen denne undersjangeren (som eksempelvis Falls of Rauros) er Vukari litt mindre opptatte av melodi, og skrur heller opp aggresjonen noen hakk. Aevum er et album med få dødpunkter eller pauser. Overgangene er for det meste flytende, men låtene er såpass distinkte at de ikke blir en tykk smørje av den grunn. Bandet skrur ned tempoet litt mot slutten, og den kolossale sistelåten er direkte episk. Om du liker black metal med psykedeliske elementer og progressive låtstrukturer er dette albumet helt obligatorisk.
Beste låt: «Agnosia»
55. Michael Kiwanuka – Kiwanuka
Jeg skal ikke late som at soul er en sjanger jeg har peiling på i det hele tatt. Dette er mitt første møte med Michael Kiwanuka, og jeg har hverken hørt eller lest noe om han tidligere. Jeg har med andre ord ikke noe særlig kompetanse å vise til når jeg skal beskrive hvorfor jeg digger dette albumet. Det jeg likevel kan si er at Kiwanuka har en sterk formidlingsevne, både med tanke på tekstene og stemmen hans. Produksjonen er tilsvarende solid, og jeg digger de elektroniske elementene. Albumet er jazzete og grandiost, og balanserer perfekt mellom melankolsk og håpefullt.
Beste låt: «Living in Denial»
54. Rainbow Grave – No You
Du vet du har noe spesielt foran deg når første låt på et album heter «Ten Million Tons of Shit». Rainbow Grave spiller sludge punk av den stygge og skitne sorten. Man kommer ikke stort lengre unna polert popmusikk enn dette. Bandet leker seg med hypnotiske riff og kaotiske noisepartier. Lydbildet er massivt og blytungt. Tankene går fort til The Melvins, men No You er sitt eget beist. Kompromissløst og primitivt fra start til slutt. Vokalisten spytter ut tekstene sine som en moderne Johnny Rotten. Nevnte jeg at det spilles saksofon også? Et album for folk som liker negativ musikk.
Beste låt: «Year Zero»
53. Grima – Will of the Primordial
De fleste av oss forbinder black metal med natur, da gjerne med utgangspunkt i vår egen norske natur. Høye, snøkledde fjell og mørke, dype skoger. Vel, denne duoen kommer fra Sibir. Selveste fuckings Sibir. Gutta i Grima er ganske grimme, ja. Om et album noensinne har vært en manifestasjon av sin geografiske plassering er det Will of the Primordial, som allerede på førstesporet «Siberian Sorrow» maler et bilde av et snødekt landskap med dype granskoger. Grima spiller melankolsk og melodisk svartmetall med elementer av russisk folkemusikk og ambient. Love it! Fans av Falls of Rauros og Panopticon, på med headsettet!
Beste låt: «Siberian Sorrow»
52. Mgła – Age of Excuse
Det tok sin søte tid, men vi fikk endelig ny musikk fra polske Mgła i 2019. Greit, vi har fått et jævlig bra album fra medlemmenes andre band, Kriegsmaschine, i mellomtiden, men ny Mgła er alltid en stor begivenhet for de av oss som liker svartmetall. Og på Age of Excuse leverer bandet så til de grader. Denne skiva er på høyde med den moderne klassikeren deres, Exercises in Futility, fra 2015. Mørkt og skittent, stemningsfullt og komplekst, men fengende. Helt nydelig. Akkurat som vi vil ha det. Albumet består utelukkende av solide låter, men nytes best i sin helhet.
Beste låt: «Age of Excuse I»
51. Crag Mask – Bend
Herregud, det begynner å bli lenge siden sist jeg hørte på musikk som dette, i grenselandet mellom emo, post-hardcore og indie rock. Crag Mask har noe spesielt ved seg som det er vanskelig å sette fingeren på. Er det stemningen, oppbygningen av låtene, gitarlyden, den herlige vokalprestasjonen eller de forunderlige tekstene? Eller kanskje det rett og slett er kombinasjonen av disse faktorene? Der har vi det! Bend er et veldig gjennomført album med smoothe overganger, og skiller seg fra det meste jeg hørte i 2019. Jeg har ikke vært borti dette Conneticut-bandet tidligere, men ser allerede frem til fremtidige utgivelser.
Beste låt: «Secret Plane»
50. Danny Brown – uknowhatimsayin¿
Jeg digger Danny Brown. Han er utvilsomt en av de kuleste rapperne i verden. Her har han med seg ingen ringere enn Q-Tip som executive producer, i tillegg til flere fete produsenter på enkeltlåter. Uknowhatimsayin¿ har også en feature av favorittduoen min, Run the Jewels. Resultatet er fett som faen. Albumet lever ikke opp til den umulige standarden Danny satt for seg selv på Atrocity Exhbition, men det var nok aldri poenget heller. Dette er et enklere og kortere album med en helt egen identitet, masse humor og god stemning. Et album som får meg i strålende humør hver gang.
Beste låt: «Dirty Laundry»
49. Richard Dawson – 2020
2020 var mitt første møte med den engelske folkmusikeren Richard Dawson, og for et møte det har vært. På dette albumet konfronterer Dawson en rekke problemer ved dagens samfunn gjennom historier om karakterer i ulike situasjoner i livet. Albumets største styrke ligger i Dawsons tekster, og måten han gjennom skildringer av karakterenes tanker og følelser klarer å belyse større temaer. Det instrumentale Dawson leverer her er for øvrig imponerende i seg selv, og komplementerer alltid historien i den enkelte låten på en god måte. Kort oppsummert er 2020 en tankevekkende, unik, underholdende og utfordrende utgivelse som fortjener din fulle oppmerksomhet.
Beste låt: «Civil Servant»
48. Waste of Space Orchestra – Syntheosis
Dette samarbeidsprosjektet mellom Oranssi Pazuzu og Dark Buddha Rising tar de sterkeste sidene til hvert av bandene og kombinerer det til noe helt eget. Syntheosis er et eksperimentelt, utfordrende og spennende verk, opprinnelig bare ment å skulle fremføres live ved én anledning (Roadburn 2018). Med unntak av et par partier rundt midten/siste tredjedel er albumet likevel veldig fokusert og gjennomført. Det er mørkt og psykedelisk, med et overhengende sci-fi-tema jeg digger. Syntheosis er et album du fint kan ha i bakgrunnen, men du får mye ut av opplevelsen om du setter deg ned og konsentrerer deg om det du hører.
Beste låt: «Seeker’s Reflection»
47. Laster – Het Wassen Oog
La meg bare begynne med å si at Laster er et sært band. Skikkelig sært. Jeg skjønner at det ikke er for alle. De betegner selv stilen sin som «obskur dansemusikk», og man skjønner hvorfor. Det er en slags avant-garde black metal med mange psykedeliske elementer, og nærmest hypnotiske melodier og rytmer. Het Wasse Oog er det tredje albumet i en trilogi, hvorav Ons Vrije Fatum fra 2017 står som min personlige favoritt. HWO følger opp mange av ideene fra sin forgjenger, men har nok mer fokus på «obskur dansemusikk»-stilen, og mindre på black metal. En verdig avslutning på trilogien.
Beste låt: «Zomersneeuw»
46. Blood Incantation – Hidden History of the Human Race
Hypen rundt denne utgivelsen har vært enorm, og Blood Incantation innfrir forventningene på en overbevisende måte. Hidden History er et eksperimentelt og spennende album, både med tanke på albumets struktur/oppbygning, og selve musikken. Syretrippen åpner med det straighteste death metal-sporet på hele skiva, men selv dette er tettpakket med psykedeliske effekter. Turen går videre til «The Giza Power Plant», som tar en rask sving innom Midtøsten før den dundrer videre. Denne skruballen følges opp med en tilnærmet instrumental låt, før vi kommer til det monumentale sistesporet, som tar opp halve albumets spilletid. Sært? Nesj. Sci-fi-inspirert death metal av beste sort.
Beste låt: «The Giza Power Plant»
45. Freighter – The Den
Freighter er som den rare lillebroren til The Dillinger Escape Plan. Elleve år etter debutalbumet er trioen tilbake med en ny dose kaotiske og hyperaktive låter. Ingen kan beskylde Freighter for å lage kjedelig musikk, i alle fall. Hver låt fremføres med grindcore-intensitet og en nesten humoristisk form for løssluppenhet. Jeg vet ikke om jeg kan betegne musikken på The Den som eksperimentell med tanke på at fullstendig galskap synes å være «normalen» til bandet. Jeg har i alle fall aldri vært borti et mathcore-album med større bredde, noe som for så vidt er imponerende med tanke på albumets lengde.
Beste låt: «Future Duke»
44. Xoth – Interdimensional Invocations
Det blir ikke årsliste uten litt tech death, og Xoth har levert årets beste tech death-album. Utover de tekniske aspektene ved albumet, er musikken deres også veldig melodisk og fengende. Av og til litt cheesy, alltid jævlig fett. Disse sidene av bandet viser seg allerede på førstelåten, og på andresporet, «Mountain Machines», skrur de opp de melodiske tendensene sine noen ekstra hakk. Dette er et høyst variert og underholdende album, og for de som ikke er så bevandret i denne sjangeren burde Interdimensional Invocations være lettere å svelge enn mye annet der ute. Utvis varsomhet, denne utgivelsen kan være avhengighetsdannende.
Beste låt: «Melted Face of the Soul»
43. Cherry Glazerr – Stuffed & Ready
Indierock med en punk-edge og rikelig med dream pop-elementer. På Stuffed & Ready presenterer Cherry Glazerr en mer introvert og følsom side av seg selv. Bandet høres eldre ut, på en god måte. Humoren har de heldigvis holdt fast på. Låttitler som «Juicy Socks», «Stupid Fish» og «Wasted Nun» beviser vel det poenget. Trioen har et åpenbart talent for å skrive fengende låter, og en klar majoritet av låtene på Stuffed & Ready er minneverdige i seg selv. Jeg vil egentlig bare trekke frem «Self Explained» og «Pieces» som svake låter her. Albumet som helhet er både variert og underholdende.
Beste låt: «Stupid Fish»
42. Astronoid – s/t
Slå opp ordet «eterisk» i Store Norske Leksikon, og du finner den perfekte beskrivelsen av musikken til Astronoid; luftig, ren, oversanselig, himmelsk, overjordisk. Dette er kanskje ikke ord man forbinder med metal, men Astronoid er heller ikke et typisk metalband. Her får vi klar og lys vokal som danser hånd i hånd med atmosfæriske black metal-riff over komplekse post-metal-komposisjoner. Tankene kan vandre til Alcests Shelter eller til Liturgy, men Astronoid er virkelig noe helt eget. Bandets debut landet i topplisten min i 2016, og nå gjør de det igjen med oppfølgeren. Et fantastisk album fra et fantastisk band. Bare vakkert.
Beste låt: «Water»
41. Gloryhammer – Legends From Beyond the Galactic Terrorvortex
Hyperenergisk og episk symfonisk power metal. Ja, det er akkurat like tullete som det ser ut på papiret. Men faen heller, om det ikke også er ett av årets mest underholdende album. Gloryhammer er så over-the-top i alt de gjør at de ender opp med å sjarmere meg i senk. Det de serverer er helt klart imponerende på et teknisk nivå, men de klarer også å skrive superfengende låter og fortelle en historie på samme tid. Inneholder mange av årets mest minneverdige refrenger, og de soleklart beste låttitlene. «Legendary Enchanted Jetpack» og «Power of the Laser Dragon Fire». Nuff said.
Beste låt: «Gloryhammer»
40. Big Thief – Two Hands
Jeg var overbevist om at U.F.O.F. ville havne på årslisten min i flere måneder, men så kommer Big Thief pinadø med et desto bedre album mot slutten av året. Jeg har ingenting prinsipielt imot å ta med begge platene, men Two Hands satt liksom en ny standard for bandet som vanskelig kunne matches. Uansett, dette albumet er helt fantastisk. Kvaliteten på låtene stiger gradvis til høydepunktet nås på sterke «Not». Også på dette albumet er tekstene i fokus, og fremføres med Lenkers forsiktige og ømme vokal, men på Two Hands viser Big Thief også en råere side av seg selv.
Beste låt: «Not»
39. Misþyrming – Algleymi
For min del var fremveksten av den islandske black metal-scenen en av de største begivenhetene på musikkfronten dette tiåret, ved siden av BABYMETAL selvsagt. Nå har vi kommet til det punktet at hele den uhellige treenighet, Misþyrming, Svartidauði og Sinmara, har sluppet album nummer to. Felles for samtlige av dem er at de bare blir bedre med hver skive. Algleymi er ikke bare Misþyrmings beste album. Det er ett av årets beste black metal-album. Det er en driv på albumet som vanskelig kan matches. Nesten hver låt holder et høyt tempo uten å miste de melodiske elementene. Komplekst og fengende.
Beste låt: «Algleymi»
38. Yellow Eyes – Rare Field Ceiling
Mange referanser tilbake til 2017 i denne årslisten, men jeg kommer ikke unna det. Yellow Eyes tok meg med storm da de slapp Immersion Trench Reverie for to år siden, og ble da også plassert i min personlige topp ti for året. New York-bandet er tilbake med sitt femte studioalbum, og holder i all hovedsak fast på formelen som har fungert så bra tidligere. Yellow Eyes spiller ekstremt tettpakket og kompleks black metal, med marerittaktig atmosfære og riff som kan gjøre den mest garvede feskar svimmel og sjøsyk. Effektene er gåsehudfremkallende. Enda en bragd fra ett av sjangerens beste band.
Beste låt: «Rare Field Ceiling»
37. Freddie Gibbs & Madlib – Bandana
Rapper/produsent-duoen er tilbake med sitt andre samarbeidsprosjekt (sjekk ut Piñata fra 2014). Freddie Gibbs er en jævlig god rapper, men han er liksom i en egen klasse når han har Madlib med seg. Skiva mangler ikke smarte one-liners, for å si det sånn. Det er sikkert helt overflødig å si det, men produksjonen på denne skiva er for det meste sjukt fet, blant annet på grunn av noen veldige kule beat-changes. Kvaliteten på featurene her er også høy. Pusha-T, Killer Mike, Anderson .Paak, Mos Def/Yaasin Bey og Black Thought. Sjuke helvete, det er en solid line-up. Blant årets beste hip-hop-skiver.
Beste låt: «Half Manne Half Cocaine»
36. Show Me the Body – Dog Whistle
Dette New York-baserte bandet spiller hardcore med et distinktivt særpreg. Særlig bassen på albumet er ekstremt forvrengt og gåsehudfremkallende. Det er ikke mangel på industrielle elementer som tidvis sklir ut i vaskekte noise-partier. SMtB har for det meste poetiske og mørke tekster (se for eksempel «Now I Know» eller «Arcanum»). Tekstene blir spyttet ut med så mye innlevelse og råskap at det halve kunne vært nok. Dog Whistle har et skittent og urbant preg uten at albumet blir for tungt og depressivt av den grunn. Overgangene mellom enkelte av låtene er dessuten brilliante, noe jeg setter enormt stor pris på.
Beste låt: «Arcanum»
35. Orville Peck – Pony
Musikk er uforutsigbare greier. Hadde jeg trodd at en maskert glam-cowboy ville ende opp på topplisten min for året? Nei, jeg hadde ikke det. Den største overraskelsen er likevel at jeg kunne falle så hardt for akkurat Orville Pecks musikk, med tanke på hans musikalske preferanser og inspirasjonskilder, som skiller seg drastisk fra mine. Pony er et album man blir fort kjent med og som har en tydelig identitet, mest av alt på grunn av låtskrivingen og stemmen til Peck, som er fantastisk. Albumet inneholder bare solide låter, med noen klare høydepunkter. Å plukke bare én låt var nesten umulig.
Beste låt: «Dead of Night»
34. Funereal Presence – Achatius
Jeg stusser ofte over hvordan disse black metal-soloprosjektene kan være resultatet av én enkelt persons fantasi og musikalske ekspertise. Hodekløingen nådde nye grader av intensitet da jeg oppdaget at Funereal Presence var et slikt enmannsprosjekt. Achatius er nemlig et sjeldent ambisiøst konseptalbum med store, komplekse og uforutsigbare komposisjoner og mer eksperimentering enn de fleste band foretar seg gjennom en hel karriere. Til tross for strukturen på låtene og stadige kreative krumspringene er det noe rått, enkelt og genuint ved prosjektet. Funereal Presence bygger på arven til sjangerens storheter og videreutvikler den til noe større. Rett og slett en imponerende prestasjon.
Beste låt: «Wherein Seven Celestial Beasts Are Revealed to Him»
33. Crypt Sermon – The Ruins of Fading Light
Crypt Sermon har sluppet et bunnsolid andrealbum, med mer klassisk heavy metal integrert i den episke doom-sounden sin. Candlemass-referansene er fortsatt der, men tonet ned. Tankene mine vandrer også til Ghost på enkelte spor, noe som trolig kommer av vokalprestasjonen. Personlig liker jeg vokalen på TRoFL bedre enn på debuten. Det virker som at Brooks Wilson har jobbet med rangen de siste fire årene. Lydbildet er massivt og særlig gitarspillet må trekkes frem som albumet største styrke. Låtskrivingen er også av høyeste kaliber. The Ruins of Fading Light blir aldri kjedelig, til tross for en varighet på nesten en time.
Beste låt: «Christ is Dead»
32. Liturgy – H.A.Q.Q.
Hunter Hunt-Hendrix, hjernen bak Liturgy, har over lang tid klart å bygge opp sin egen nisje innen black metal-sjangeren. H.A.Q.Q. er et helt unikt album, selv for Liturgy. H.A.Q.Q. inneholder elementer av jazz, prog, noise rock, og veldig mye mer, fremført med imponerende teknisk presisjon. Det er også bandets mest kaotiske, komplekse, eksperimentelle og aggressive utgivelse til dags dato. Hunter og Liturgy kan nok fort stemples som pretensiøse, men man kan ikke ta fra bandet at de også er ekstremt ambisiøse i alt de foretar seg. Jeg er overbevist, og vil trolig plukke opp denne skiva i flere år fremover.
Beste låt: «HAJJ»
31. Blut Aus Nord – Hallucinogen
Franske Blut Aus Nord har alltid laget eksperimentell, teknisk og krevende musikk. De har derfor ikke sluppet unna avant-garde-merkelappen. På Hallucinogen toner de ned denne siden av seg selv til fordel for en «enklere» form for atmosfærisk black metal, dominert av psykedeliske riff og horror-aktige effekter. Jeg vil påstå at Hallucinogen ligger nærmere Wolves in the Throne Room og Falls of Rauros enn mye av det bandet har gitt ut tidligere. Jeg har hørt sporadisk på BAN i årevis nå, men dette er det første albumet deres som virkelig traff meg. Inneholder flere av årets beste riff og kuleste effekter.
Beste låt: «Nebeleste»
30. Lord Mantis – Universal Death Church
Årets styggeste album. Lord Mantis lager altså så jævlig skitten og grumsete musikk at det nesten er utrolig at det også kan være så fengende. Vokalen er så forskrudd at tankene går til Anaal Nathrakh og det er plenty med industriell noise. Stilistisk ligger bandet i grenseland mellom sludge og black metal, men jeg vet ikke om Universal Death Church egentlig passer noen av de hattene. Dette er bare rett og slett et mektig album med et massivt lydbilde, og en haug med elementer fra ulike sjangre. Eksperimentelt og spennende. Verdt å sjekke ut for alle som liker hard musikk.
Beste låt: «Hole»
29. Fange – Punir
Franske Fange spiller skitten og industriell sludge metal med innslag av death metal, crust og noise. Produksjonen er like grumsete som musikken, og det høres ut som albumet er spilt inn i en bunkers. Det brukes en god del psykedeliske effekter, og disse blir forsterket av produksjonen. Kombinasjonen av neste hypnotiserende effekter og D-beat på «Les Boyaux De La Princesse» er elegant gjennomført og må trekkes frem som et høydepunkt på albumet. Bandet kanaliserer også sin indre Godflesh på albumets korteste spor. Punir er en overraskende kompleks utgivelse, og viser virkelig bredden til Fange. Et album som fortjener mer oppmerksomhet.
Beste låt: «Ceinturon»
28. The Comet is Coming – Trust in the Lifeforce of the Deep Mystery
Jazz, electronica og psykedelisk rock i skjønn forening. Trust in the Lifeforce er et fargerikt, lekent og kreativt album en ikke glemmer med det første. «Summon the Fire» og «Blood of the Past» må særlig trekkes frem som to av de kuleste låtene jeg har hørt i 2019. Saksofonist Shabaka Hutchings, også kjent fra fantastiske Sons of Kemet, er hovedrolleinnehaveren på dette albumet (som han stort sett er i alle gruppene sine), og her leverer han til hundre hele veien. Bandet slapp også The Afterlife mot slutten av september som en companion piece til Lifeforce. Begge må høres. Helt obligatorisk.
Beste låt: «Summon the Fire»
27. Russian Circles – Blood Year
Russian Circles er tilbake med sin første fullengder siden 2016. Denne trioen spiller instrumental post-rock/metal med et helt eget uttrykk. Blood Year er et mørkt og komplekst album, uten at det blir overveldende. Russian Circles er mestere på oppbygning av låter, og illustrerer dette gjennom hele albumet. Det absolutte høydepunktet kommer på fjerde låt. «Kohokia» har alt jeg ønsker meg fra en låt innen denne sjangeren. Den er genialt strukturert og har noen av de deiligste melodiske partiene jeg har hørt i 2019. Heldigvis dabber det ikke av etter dette punktet, noe «Sinaia» er et håndfast bevis på. En maktdemonstrasjon.
Beste låt: «Kohokia»
26. Little Simz – GREY Area
Man kommer ikke langt som rapper uten en god dose selvtillit, og denne London-baserte dama har mer enn nok av akkurat det. Med tekstlinjer som «I'm Jay-Z on a bad day, Shakespeare on my worst days» er standarden satt allerede på første låt. Det er heldigvis ikke bare stormannsgalskap. Hun leverer varene så til de grader i løpet av sitt tredje studioalbum, GREY Area. Hun har en fantastisk flow, humoristiske ordspill og beats av høyeste kvalitet. Ja, Little Simz er kanskje Picasso med pennen, som hun selv proklamerer. Hun har i alle fall levert ett av årets klart beste rap-album.
Beste låt: «Offence»
25. Schammasch – Hearts of No Light
Om du vil høre et album som virkelig fucker med forventningene dine, er Hearts of No Light albumet for deg. For de som er kjent med Schammasch vil det neppe komme som noe overraskelse at årets utgivelse tar bandets eksperimentering enda lengre. Dette er et band som alltid pusher grensene, og som går dit vinden fører dem. Hearts kaster så mange skruballer mot lytterne at det er vanskelig å finne noe fornuftig å si om albumet. Sistelåten alene oppsummerer poenget. «A Paradigm of Beauty» kanskje desto mer. Dette er et fantastisk album som jeg vil trenge mye mer tid med.
Beste låt: «Ego Sum Omega»
24. PUP – Morbid Stuff
Kanadiske PUP spiller superfengende og melodisk punk. Jeg tilhører nok et mindretall som foretrekker bandets selvtitulerte debut fremfor den kritikerroste andreskiva The Dream is Over. På årets Morbid Stuff har bandet uansett overgått begge disse utgivelsene med god margin. Dette er et høyst underholdende album med allsangvennlige refrenger og satiriske (og tidvis bisarre) tekster (sjekk ut «Bloody Mary, Kate and Ashley»). Jeg vil ikke si at PUP har en spesielt unik stil eller sound, men de har utvilsomt en x-faktor som skiller dem fra de fleste andre. Det skal godt gjøres å høre denne skiva uten å trekke på smilebåndet.
Beste låt: «City»
23. Seizures – Reverie of the Revolving Diamond
Drømmeaktig post-rock møter kaotisk hardcore på California-baserte Seizures’ siste fullengder. Albumets atmosfæriske elementer har en varm (nesten tropisk) kvalitet over seg, noe som kanskje kommer av bandets geografiske tilhørighet. Jeg tenker i alle fall på strender og havdykking når jeg hører disse partiene på albumet. Dette står i ekstrem kontrast til de harde partiene på albumet, som føles mørke, destruktive og kalde. Disse kranieknusende harde (og teknisk krevende) partiene oser av Converge og DEP, mens den sømløse bruken av kontraster sender tankene til band som Deafheaven. RotRD er likevel noe helt nytt og innovativt. Seizures har utvilsomt en lys fremtid.
Beste låt: «Toxophola»
22. Cattle Decapitation – Death Atlas
Fire års ventetid er over, og det var definitivt verdt det. Cattle Decapitations forrige studioalbum, The Anthropocene Extinction, var utvilsomt et karrierehøydepunkt. Det er for tidlig å si om Death Atlas kan overta denne posisjonen, men det er ikke tvil om at bandet har lagt mye innsats og lidenskap inn i dette prosjektet. Death Atlas er et mer gjennomført og tematisk album enn forgjengeren, og det mangler heller ikke på ekstraordinære låter. Albumet er like knusende hardt som man kunne forvente, men føles mer variert. Vi får også rikelig med Travis Ryans’ demoniske vokal. Det perfekte soundtracket til menneskehetens undergang.
Beste låt: «Death Atlas»
21. Ithaca – The Language of Injury
Når jeg ser at et album er sluppet via Holy Roar Records kommer jeg til å sjekke det ut. Sånn snublet jeg altså over Ithaca og deres første studioalbum, The Language of Injury. Med melodisk hardcore som bakteppe hiver britene deg inn i et åpent musikalsk landskap, hvor du finner referanser til alt fra math- og noise rock til klassisk screamo og post-rock. Tankene mine går til landsmennene deres i Rolo Tomassi, ett av mine favorittband (som også er signert til Holy Roar). Bandet har truffet et perfekt balansepunkt mellom det vakre og det brutale. Ithaca har en lys fremtid.
Beste låt: «Better Abuse»
20. ORM – Ir
To låter. 47 minutter. Count me in! Progressiv svartmetall fra våre naboer i sør, ORM. Dette er et ambisiøst og episk album. Det sier seg selv at låter av denne størrelsen krever sitt med tanke på oppbygning og strukturering, men låtskrivingen her er dynamisk og gjennomtenkt. Begge låtene har en rekke ulike partier og et bredt spekter med instrumentale innslag, uten å bli usammenhengende. Jeg kunne sikkert brukt all plassen her til å plukke fra hverandre de ulike fasene av albumet, men hva er poenget. Dette er en prestasjon på alle punkter, og må naturligvis høres fra start til slutt.
Beste låt: «Bær Solen Ud»
19. Fontaines D.C. – Dogrel
Årets mest sjarmerende utgivelse? Irske Fontaines D.C. spiller en ganske enkel og jordnær form for post-punk, med mye glimt i øyet. Enkel, ja, men veldig effektiv. Bandet kan plasseres i samme boks som Idles, Shame og The Murder Capital, men har også mer indierock i seg, med åpenbare nikk til The Strokes og Arctic Monkeys (se for eksempel «Hurricane Laughter»). Bandets største styrke ligger i tekstene deres og Grian Chattens karismatiske fremføring av dem. Dogrel er et høyst minneverdig album med en haug solide låter. Det hele avsluttes med en vaskekte irsk pub-ballade i form av «Dublin City Sky». Herlig.
Beste låt: «Too Real»
18. Charly Bliss – Young Enough
It's gonna break my heart to see it blown to bits. Sukkersøt electropop møter indierock og pop-punk på en hipp kafé i NYC, og resultatet er Young Enough. Charly Bliss er litt som denne generasjonens Paramore, bare hakket kulere og med masse synth. Siden debuten Guppy fra 2017, har bandet senket tempoet og fokusert mer på selve oppbygningen av låtene. Hvis det er én ting Young Enough har i bøtter og spann er det smarte og fengende låter, ofte lette og melodiske over en enkel trommebeat med allsangvennlige tekster. Young Enough vokser på meg for hver gang jeg hører det.
Beste låt: «Bleach»
17. Sinmara – Hvísl Stjarnanna
Allerede fra introen på åpningssporet «Apparitions» er det åpenbart at Hvísl Stjarnanna kommer til å by på en opplevelse av de sjeldne. Islandske Sinmara drar lytterne sine inn i en bekmørk og iskald verden totalt blottet for håp og glede, på den måten kun black metal av høyeste kvalitet kan. Men det er ikke bare stemningen på albumet som fortjener oppmerksomhet. Lydbildet er overraskende komplekst, med lag på lag med effekter og instrumentering. Overgangene mellom låtene er sømløse, og albumet føles mer som en enhet enn en samling med låter. Sinmara har nok en gang satt standarden for islandsk svartmetall.
Beste låt: «Crimson Stars»
16. Brutus – Nest
Belgiske Brutus spiller en form for psykedelisk post-rock/punk. Musikken deres er herlig melodiøs og ikke så rent sjeldent teknisk imponerende. Det er likevel den mektige vokalprestasjonen til trommis Stefanie Mannaert som virkelig skiller Brutus fra andre band innen sjangeren. Debutalbumet deres, Burst, var blant favorittutgivelsene mine i 2017. Nest tar alt som gjorde Burst bra, og gjør det enda bedre. Bandets mange sider oppsummeres allerede på førstesingelen «War», som virkelig bygde opp forventningene mine til denne skiva. Forventningene ble innfridd og litt til. Brutus er et band jeg tror kan appellere til enhver, uten å være «mainstream» på noen måte.
Beste låt: «Cemetery»
15. Denzel Curry – ZUU
Etter fjorårets TA13OO er Denzel Curry tilbake med nok en bunnsolid utgivelse. Curry er helt klart en av mine favorittrappere om dagen, og han viser hvorfor på ZUU. Her har han senket skuldrene og forlatt de mørke og eksistensielle temaene. ZUU gir utvilsomt en Miami-vibbe, og det er nok også hele poenget. Curry tar oss med på en guidet tur gjennom nabolaget sitt. Heller enn å fokusere på temaer som rasisme og politivold, er fokuset på samholdet i miljøet og de positive sidene ved kulturen. Det serveres banger etter banger, og det skal godt gjøres å ikke bli revet med.
Beste låt: «Carolmart»
14. LINGUA IGNOTA – CALIGULA
Kristin Hayter er tilbake med sitt andre studioalbum under Lingua Ignota-navnet allerede ett år etter debuten All Bitches Die. Om du fikk med deg dette albumet kan du til en viss grad se for deg hva du har i vente. CALIGULA er et krevende album. Det provoserer, forstyrrer og rører ved deg. Enten det er ømt og melankolsk eller aggressivt og støyete, er det som serveres alltid et brutalt ærlig kunstnerisk uttrykk fra multiinstrumentalisten. Opera og neoklassisk kombineres med industriell noise og black metal for et helt unikt musikalsk uttrykk. CALIGULA skiller seg fra alt annet jeg hørte i 2019.
Beste låt: «SPITE ALONE HOLDS ME ALOFT»
13. Asagraum – Dawn of Infinite Fire
Dette er black metal på sitt aller beste. Ren råskap, og så brutalt og aggressivt at det halve kunne vært nok. Joda, Asagraum kan senke tempoet og de kan være mer melodiske, men selve kjernen i musikken deres er alltid å rive øregangene dine fra hverandre. Det er ingenting mykt eller varmt ved lydbildet på Dawn of Infinite Fire, selv om du kanskje kjenner flammene fra helvetesilden som omsvermer deg mens du hører på albumet. Låtene er varierte og utforsker de ulike sidene av sjangeren. Til tross for albumets nådeløse natur, er det utvilsomt også fengende musikk. Headbanging vil forekomme.
Beste låt: «Hate of Satan’s Hammer»
12. Better Oblivion Community Center – s/t
Nydelig musikk fra to eksepsjonelt dyktige låtskrivere. Både Phoebe Bridgers og Conor Oberst har fantastiske stemmer, men de passer også utmerket sammen i disse folk-pregede indierock-balladene. Samtlige av låtene har noe minneverdig og spennende ved seg. Det er ikke bare kassegitar det går i, selv om duoen ofte holder det enkelt. «Exception to the Rule» og «Big Black Heart» inneholder eksempelvis mørke elektroniske elementer. Jeg kommer heller ikke unna å nevne «Didn’t Know What I Was In For», «Dylan Thomas», «Chesapeake» og «Forest Lawn», som utvilsomt er blant årets vakreste låter. Sistnevnte knuser hjertet mitt hver gang jeg hører den.
Beste låt: «Forest Lawn»
11. Plastic Mermaids – Suddenly Everyone Explodes
Etter tre EP-er er Isle of Wight-bandet ute med sin første fullengder. Plastic Mermaids har perfeksjonert sin særegne blanding av psykedelisk indierock og dream-pop på Suddenly Everyone Explodes. Albumet har en nostalgisk kvalitet over seg, og tankene mine går til alt fra MGMT og Tame Impala til Gorillaz (og The Streets på «Yoyo»), men kanskje mest til Youth Lagoons Wondrous Bughouse. Til tross for eventuelle assosiasjoner er likevel SEE noe helt eget, med både intime/sårbare og storslåtte/triumferende øyeblikk. B-siden er ikke like sterk som A-siden, men albumet som helhet er likevel noe av det beste jeg har hørt i år.
Beste låt: «Floating in a Vacuum»
10. Rammstein – s/t
Mitt mest spilte album i 2019. Ja, jeg er Rammstein-fan, og har vært det siden tidlig i ungdommen. Var jeg klar for et nytt Rammstein-album? Eh, ja. Var jeg på Ullevål stadion i august? Selvsagt. Skal jeg på konserten i Trondheim til neste år? Tror du har skjønt tegningen til nå. Jeg skal. Da det nye albumet ikke bare møtte forventningene mine, men overgikk dem, var jeg selvfølgelig i himmelen. Rammstein produserer fortsatt bangers på rekke og rad, og det nye materialet er som skapt for live-formatet. Er hele albumet perfekt? Nei, men det trenger det heller ikke være. Rammstein!
Beste låt: «Ausländer»
9. King Gizzard & The Lizard Wizard – Infest the Rats’ Nest
Da nyheten kom om at King Gizzard skulle gi ut et thrash metal-album, skjønte jeg umiddelbart at det ville bli bra. Rats’ Nest er ett av bandets mest underholdende og fengende albumer til dags dato. Selv om de nok en gang kaster seg ut i nytt farvann rent sjangermessig, holder de fast på den distinkte King Gizzard-sounden. Bandet serverer også et miljø- og klassebudskap på en kreativ måte ved å knytte det opp mot kolonisering av Mars. ItRN er langt fra bandets mest komplekse utgivelse. Det er rett på sak, blottet for svake partier. Tar gjerne mer thrash fra Gizzard.
Beste låt: «Planet B»
8. Otoboke Beaver – Itekoma Hits
Pass opp, disse jentene biter fra seg! Japanske Otoboke Beaver spiller hyperenergisk og aggressiv punk som ingen andre. Hver låt på Itekoma Hits er tettpakket med ideer og fremført med en rå intensitet som kan gjøre den mest garvede lytter svimmel. Komposisjonene er så komplekse og tempoet er så høyt at man bare må holde seg fast for harde livet og håpe det går bra til slutt. Én enkelt låt kan fort inneholde fire-fem ulike partier. Men det funker. Det funker jævlig bra. Jeg digger Otoboke Beaver. Jeg digger dette albumet. Nå vil jeg bare ha mer, fort som faen.
Beste låt: «Bad Luck»
7. billy woods + kenny segal – Hiding Places
SpongeBob, the whole operation underwater. Kenny Segal, ass. For en produsent. Dette albumet har beats av høyeste kvalitet hele veien. Det er atmosfærisk, psykedelisk, abstrakt og skittent. Tekstene og rappingen til billy woods er også helt perfekte. Han leverer brutalt ærlige, mørke og intrikate bars med autoritet. Albumet handler på mange måter om frykt. Han beskriver alt fra fattigdom og sosial angst til sin egen dødelighet. På låten «Speak Gently» snakker woods om at han fortsatt får tidligere beboeres post, og bruker dette som en anekdote for å beskrive mentaliteten til mennesker som lever i fattigdom. Krevende, men fantastisk plate.
Beste låt: «Checkpoints»
6. Cult of Luna – A Dawn to Fear
Svenskene er endelig tilbake med ny musikk, tre år etter samarbeidsprosjektet Mariner med Julie Christmas, som undertegnede kåret til årets album i 2016. Når de nå returnerer til sin opprinnelige form, byr de altså på sitt hittil lengste album. Cult of Luna anno 2019 føles mer nedstrippet og upolert enn de har gjort på mange år. Albumet har heller ikke et overordnet tema denne gangen, men føles likevel ekstremt gjennomført. A Dawn to Fear er en slags back-to-basics for bandet, og de leverer utallige magiske øyeblikk i løpet av spilletiden. Nok et mesterlig album fra ett av mine absolutte favorittband.
Beste låt: «The Silent Man»
5. Ionna Gika – Thalassa
Hvordan beskrive musikken til Ionna Gika? Sjangermessig er jeg slett ikke sikker. Elektronisk pop med gotiske og neoklassiske elementer? Det er i alle fall fortryllende, personlig, eksperimentell, sårbar, mørk, vakker, episk, drømmeaktig og kompleks musikk. Thalassa handler om å håndtere uunngåelig forandring, og Gika tar oss med på en reise tilbake til sine greske røtter. Hun fletter sammen en rekke elementer fra ulike sjangre uten at det blir gimmicky eller rotete. Det finnes ikke svake punkter på dette albumet. Tvert imot inneholder albumet så mange minneverdige låter og partier at jeg sliter med å plukke en «beste låt» her. Hmmm.
Beste låt: «Out of Focus»
4. White Ward – Love Exchange Failure
Debutalbumet til ukrainske White Ward landet trygt på årslisten min i 2017, og forventningene til neste utgivelse har vært skyhøye. Med Love Exchange Failure har bandet overgått mine villeste fantasier. Progressiv black metal i skjønn forening med noir-jazz og post-metal? Yes, please! Dette er et genialt konseptalbum (og jeg bruker sjeldent ordet «genialt» når jeg beskriver et helt album). Musikken og komposisjonene er direkte filmatiske. Det er bare å lukke øynene, så ser du en hel historie utspille seg. Jeg elsker hvert sekund av Love Exchange Failure, fra den spenningsbyggende introen til den klimaktiske og ubehagelige konklusjonen på sistesporet. Takk!
Beste låt: «Poisonous Flowers of Violence»
3. Pijn & Conjurer – Curse These Metal Hands
Baroness har lenge vært blant mine favorittband. Hvorfor jeg skriver det her, og ikke under Gold & Grey? Vel, fordi Pijn og Conjurer med Curse These Metal Hands har laget albumet jeg har ønsket meg fra Baroness siden 2012. Og nei, jeg mener ikke at disse bandene kopierer Baroness, men det er mange stilistiske likheter der. Pijn og Conjurer tar likevel ideene sine mye lengre, og er dessuten hakket hardere enn Baroness noensinne har vært. Nok om det. Jeg elsker dette albumet, høyt. Det er helt fantastisk. Magisk og fortryllende, rørende vakkert. Som de første solstrålene etter en lang mørketid.
Beste låt: «High Spirits»
2. Obsequiae – The Palms of Sorrowed Kings
The Palms of Sorrowed Kings transporterer lytterne sine tilbake til en tid ingen av oss har opplevd. Atmosfæren på albumet vekker likevel nostalgiske følelser i meg. Obsequiae har utviklet sin særegne stil over mange år nå, og blir bedre for hvert album de gir ut. Folk-elementene kombineres sømløst med melodisk black metal av vakreste sort, uten å miste råheten som er karakteristisk for sjangeren. De rene og eteriske gitarmelodiene på Sorrowed Kings er helt uten sidestykke, og albumet er tettpakket med sterke låter og fantastiske instrumentale interludes. Dette er et magisk album og må oppleves. Intet mindre enn et mesterverk.
Beste låt: «Ceres in Emerald Streams»
1. black midi – Schlagenheim
Schlagenheim traff en nerve hos meg allerede første gang jeg hørte albumet. Det er sjelden man snubler over et så komplekst, teknisk imponerende og likevel fengende album. Bandet leker seg mye med tempo og rytmer, med uforutsigbare skift og plutselige pauser. Låtene bygger ofte opp mot plutselige klimaks, opptil flere ganger på en enkelt låt. Jeg elsker flyten på albumet, effektbruken og de bisarre tekstene. At dette relativt ferske bandet, bestående av utelukkende unge musikere, har klart å skrive og fremføre det som blir servert på Schlagenheim er smått utrolig. Fantastisk album, fra et band jeg vil følge tett fremover.
Beste låt: «Near DT, MI»
-Sondre Leiros Bendiktsen-