Gjesten: Annika Linn Verdal Homme (Daufødt) : Er jeg råkk nok?
I høve Daufødt sin nyaste singel “Nå Rakner Alt”, som droppa førre fredag, fekk me lov til å ha vokalist Annika som gjest her hjå oss! Dette er eit viktig og ærleg innlegg, folkens! Les det.
Da jeg ble spurt om å skrive om mine forbilder, satt jeg i gang å google etter stilige råkkedamer. Jeg tenkte at jeg helt sikkert hadde noen forbilder som er grunnen til at jeg gjør som jeg gjør. Og jeg fant et drøss av damer som står for legendariske bangers og som stadig står som ikoner. Det hadde vært sykt kult å skrive om alt de har gjort og at min store barndomsdrøm var å gjøre det samme. Det er derimot løgn, fordi jeg visste ikke at de fantes før jeg googlet dem. Det hele ble opptakten til en konfrontasjon: er jeg råkk nok?
Oppveksten min fant sted i et av Kristiansands ferske eneboligstrøk, med kort avstand til både skolen og kirka. Den sosiale kretsen utenfor skolen baserte seg mye på barnekoret. Dette var også grunnlaget for min første følelsesladde opplevelse med musikk: jeg var på besøk hos min bestevenninne, som forøvrig var stjerna i koret, og vi hoppet rundt og sang til låtene til indoktringeringens ansikt: Lisa Børud. Venninna mi kunne alle sangene, selvsagt, men jeg hadde bare hørt «Tøff nok», som definitivt var og er den største bangeren på plata «så takknemlig». Da den låta kom på skrudde jeg opp volumet på CD-spilleren og prøvde å synge med englestemmen samtidig som jeg danset koreografien vi hadde lært i koret med en slags hip-hop vri på det hele. Slik jeg husker det, satt venninna mi seg ned på senga og så på meg som om jeg var djevelen selv. Jeg var derimot ganske så fornøyd med å ta showet alene. Men rett før låta var ferdig banka det hardt på døra. Faren til venninna mi reiv den opp og brølte at musikken skulle skrus ned, og det like fort som det ble lys etter at gud hadde bedt om det. Venninna mi ga meg all skyld, og jeg hadde ikke så mye å gå i forsvar med der jeg sto fryst i en semivulgær dansemove. Jeg gikk derfra med en rar følelse i kroppen, som jeg i ettertid kan utpeke som et adrenalinrush av de sjeldne.
I anledningen av at jeg ble minnet på mitt tidligere idol, prøvde jeg å høre på det igjen. Først kjente jeg nostalgien kicke inn, men den ble raskt erstattet av følelsen av å bli fullstendig koko av et sammensurium av brå modulasjoner, gladkristen midi og prepubertal vokal. Jeg kan derimot skjønne hvorfor dette var the shit på barneskolen: i tillegg til jesus, fletter låtskriverne til Lisa Børud inn hverdagslige emner. Det er rett og slett ganske virkelighetsnært til et liv blant naboer som har steinblokker med de ti bud på veggen i stua. I tillegg er det lett å glemme det relativt drøye budskapet i Børud-familiens produksjon når man står å vrikker på hoftene til en beat som, om den hadde et par ekstra kilo bass, kunne blitt fyrt av på The Villa en fredag kveld. Det er lett å avfeie kristen musikk som enda en kanal for kynisk misjon. Så lett at jeg i dag spyr av hvordan Børud-gjengen gjorde enkelt å synge om jesus. Det er en hel debatt som jeg ikke tenkte over når jeg var 8 år og jeg velger dermed bare å konkludere med at jeg ikke er bitter over at Lisa Børud var mitt største idol.
En vanlig dag på videregående, da jeg hadde glemt at Lisa Børud eksisterte, satt jeg i engelsktimen og kuket rundt på internett. Da kom jeg helt tilfeldig over Nina Simone på Youtube. På videoen sitter hun med pianoet og fremfører «Missisippi Goddam» med bandet, og jeg ble både livredd og fåkkings fascinert. Det ble en slags aha-opplevelse: det var første gang jeg så en dame gjøre noe annet enn å smile og være skjønn på en scene, og i tillegg var hun sinna. Det må også ha vært første gang jeg forsto det alle norsklærere alltid har sagt om Arnulf Øverland og pennen som våpen. Denne gangen var det derimot så levende: blikket hun stirret med, både på publikum og i kamera, var sangtekstens ethos.
I ettertid har disse korte stundene vist seg å være viktige i min begrunnelse av hvorfor jeg kan brøle folk i trynet. Nina Simone har lært meg at intensjonen med musikken er dritviktig. Det handler om hvorfor man er sinna og hvor sinna man er, og da er det oftest enklest å bare brøle. Utgangspunktet for det hele handler om Lisa Børud og stedet jeg hørte henne på CD-spilleren. Dessuten er det er enklere for folk å høre etter på Spotify enn å komme seg forbi betalingsmuren for å lese leserinnlegget på Fædrelandsvennen. For å oppsummere: Lisa Børud sine låter lærte meg at man kan få kick av CD-spilleren, men det skal sies at jeg er «så takknemlig» over at jeg ikke mistolket adrenalinrushet med frelse.
Annika Linn Verdal Homme
Nina Simone - Mississippi Goddam:
Lisa Børud - Tøff Nok: