Gjesten: Line Skille (disharmoni)

Då var det dags for å få inn ein gjest frå ein av dei råaste og mest aktive musikksidene Noreg har å by på, disharmoni. Line Skille er sjefen og har mykje rått å fortelle deg om sin veg inn i musikken. Eg kan for min del kjenna meg att i ein heil del ting her!


Foto: Sindre Nordhuus

Foto: Sindre Nordhuus

Drømmen om Roskilde

Husker veldig godt første gang jeg hørte noen snakke om Roskildefestival. De som var noen år eldre enn meg hadde vært der og snakket om festivalen som paradis på jord og noe som bare måtte oppleves. Etter det hadde jeg alltid en plan om å dra dit, fulgte med i media hver gang festivalen ble arrangert, samtidig drømte om alle konsertene og alt man kunne oppleve. Det hele ble nærmest en avstandsforelskelse.

Jeg klarte ikke få meg selv ned dit før i 2003, sommeren jeg fylte 21 år.

Alltid på jakt

Jeg fant fort ut at jeg er en lytter og det har jeg vært siden jeg ble besatt av Michael Jackson som liten.

Helt fra barndommen har musikk vært en viktig greie for meg. Ble ikke interessert i å spille instrumenter selv, selv om jeg gjorde noen iherdige forsøk på sang, flaskeblåsing, blokkfløyte, klarinett og noen få piano og gitartimer. Jeg fant fort ut at jeg er en lytter og det har jeg vært siden jeg ble besatt av Michael Jackson som liten. I tolvårsalderen skaffet jeg meg min første jobb etter skoletid. Jobben gikk ut på å prikke jord og plante blomsterskudd som etter hvert skulle selges til butikkene. Nå ble jeg avhengig av musikk tett på ørene, og slik begynte jakten der radioen ble den viktigste kilden. Husker så godt mine iherdige opptaksforsøk hver gang en sang jeg likte ble spilt på radioen. Satt klar til å trykke på kasettspillerens opptaksknapp. Slik hanket jeg inn ny musikk som skulle spilles på min fargerike Walkman.

Fortsatt på midten av nittitallet og min far hadde gått i innkjøp av Pink Floyds «The Division Bell». Den gang var jeg nok mer opptatt av gutter, ballader og listemusikk som kunne danses til, men plata vokste på meg og fikk meg etter treigt hvert peilet mer og mer over mot sjangeren rock. Roxette, Bon Jovi, Guns N' Roses, Nirvana og Metallica var sentrale roller her i tillegg til divaer som Celine Dione, Mariah Carey og Skunk Anansie samt Fugees, MC Hammer og Public Enemy. Kunne heller ikke unngå The Brothers med coveren av AC/DC hiten Back in Black og Napoleon XIV sin They're Coming To Take Me Away Haha, hvor tvillingene hadde med seg gjesten og den klassiske sangerinnen Olga Maria. Begynte å følge mer og mer med på hva MTV hadde å by på mot slutten av nittitallet og fant meg bare fler og fler favoritter. Foo Fighters, No Doubts klassiske «Tragic Kingdom», Green Day sin «Dookie», Oasis og The Prodigy var store favoritter, men den aller største av de alle var nok Tommy Tee sin Takin Ova når den kom. Flaut å innrømme, men jeg var en del av bygde-bertene som satt i rånebil med mye dundrende lyd. Denne låta ble så å si aldri ferdigspilt.

Heldigvis var dette enda en fase i mitt liv og det ble ingen rånekarriere på meg.

Kristen-punk-rock-hardcore-metal

Viktigste av de alle var Motorpsycho. Å bli introdusert for dette bandet var som å bli født på ny. Hadde jeg ikke vært musikkinteressert før var jeg det i hvert fall nå.

Etter en forestilling med ungdommer fra ulike steder i Norge som forkynte Guds ord, ble jeg frelst. Dette førte til min billett ut fra den lille byen hvor jeg bodde. Jeg hadde ikke fylt atten enda, men reiste fra Midt-Norge til Østlandet for å gå på folkehøyskole. Her fikk jeg venner som hadde samme interesser som meg. Musikken. Ble introdusert for mye i tillegg til gospel og visesangerne fra møtene. Viktigste av de alle var Motorpsycho. Å bli introdusert for dette bandet var som å bli født på ny. Hadde jeg ikke vært musikkinteressert før var jeg det i hvert fall nå.

Denne tiden gikk jeg for det meste på konserter som var i regi menigheter og eller andre kristne arrangører. Kristen rock, punk og metal var det jeg oppsøkte, og favorittene var selvsagt Silver og Extol. Begge hadde noe de andre ikke hadde, mer driv, tyngre riff og fikk sprelske ungdommer til å bli enda sprelskere. Vi hadde hullete bukser, nagler, buttons, Converse og plagg som bar budskapet Right Religion og WWJD (What Would Jesus Do). Vi var forhatte kristenpunkrockere, passet ikke inn hos de andre fordi vi trodde på Gud. Men det brydde vi oss lite om. Jeg har mange gode minner fra denne tiden, men tror ikke noen slår DP-festivalen. Mitt første møte med en skikkelig festival. Teltsoving, konserter, moshpit og gjørme. Husker spesielt godt konserten med Hilma Nikolaisens Umbrella og Silver. En stor avslutning på en periode i livet mitt.

Nye dører åpnet seg og jeg ble lydhør for mer og mer alternativ musikk, blant mange Einstürzende Neubauten, Bjørk og Tool.

Så reiste jeg endelig til Roskilde.

Roskildefeber

Året er 2003 og jeg bor i Dublin. Rett før jeg reiste ble vennegjengen enig om å møtes på Roskilde. Vi hadde ikke noe valg og jeg kunne ikke vente lengre. Programmet var bare så altfor bra. Helt overveldende. Metallica, Gogol Bordello, The Streets, Coldplay, Gåte, Iron Maiden, Kaizers Orchestra, Sigur Ros, Turbonegro, Squarepusher, Immortal, Melvins, Mew, Outlandish, Tomahawk, The Cardigans, Bjørk, Massive Attack, Queens of the Stone Age, Yo La Tengo og Daniel Johnston var blant programmets allsidige omfang. Jeg tror neppe jeg har gledet meg like mye som jeg gjorde før denne reisen. Det var endelig også min tur å oppleve Roskilde og det ble ikke feil.

Jeg fant ut hvorfor støvet som blåser i alle retninger er gult

Jeg møter venninna mi i København før vi spent tar toget sammen mot Roskildefestival. Siden vi har hørt at det lønner seg å komme tidlig for å få best mulig teltplass, møter vi tidlig. Vi går ut av toget i det portene til campingen åpner. Du kan se folk halvveis løper med bagger og telt for å få de beste plassene. Vi finner oss en fin plass på Vestsiden og holder av plasser til folk som kommer etter. Følelsen når området er kupert, teltene satt opp, gjort innkjøp av kalde grønne og endelig kunne lene seg bakover for å studere programmet var ren nytelse. Når festivaldørene åpnet og det ble tid for konserter, var det ikke mange som så mye til meg. Det var flere navn på plakaten jeg allerede hadde hørt om og måtte sjekke, men også flere jeg ville oppdage. Gikk på jakt og fikk mange gode konsertopplevelser.

Roskildefeberen tok meg og jeg dro tilbake de tre neste årene. Ble godt vant roskildegjenger, på godt og vondt. Jeg fant ut hvorfor støvet som blåser i alle retninger er gult, hvordan du lager drenering når det fosser regn på sitt verste, hvorfor man ikke burde satse på å sette opp festivalens lengste flaggstang uten god nok sikkerhet (ble nesten spiddet), hvorfor man ikke skal lage vindu i presenningen selv om det er sol et lite øyeblikk og hvorfor man står tidlig opp for å bæsje og dusje. Mange opplevelser jeg ikke skulle vært foruten, men det får være til en annen gang å fortelle.


Roxette: https://www.youtube.com/watch?v=LlVI7ZNiFlI

MC Hammer: https://www.youtube.com/watch?v=otCpCn0l4Wo

Nirvana: https://www.youtube.com/watch?v=fregObNcHC8&list=RDfregObNcHC8&start_radio=1&t=15

No Doubt: https://www.youtube.com/watch?v=TR3Vdo5etCQ

Green Day: https://www.youtube.com/watch?v=NUTGr5t3MoY

Takin Ova: https://www.youtube.com/watch?v=RRemp82FFjE

Silver: https://www.youtube.com/watch?v=G4KHR2MQnF4&list=RDG4KHR2MQnF4&start_radio=1&t=13

Einstürzende Neubauten: https://www.youtube.com/watch?v=dYmRnl_J9GI

Tool: https://www.youtube.com/watch?v=hglVqACd1C8

The Streets: https://www.youtube.com/watch?v=nHs2sQOHX-0

Squarepusher: https://www.youtube.com/watch?v=XvLAKrVbCBM

Tomahawk: https://www.youtube.com/watch?v=-QlIOjPvjOU

Massive Attack: https://www.youtube.com/watch?v=u7K72X4eo_s

Bjørk: https://www.youtube.com/watch?v=htobTBlCvUU

Daniel Johnston: https://www.youtube.com/watch?v=_UdezNmtPPY

Line Skille

Gjesten: Ida Dorthea Horpestad // En liten historie om å ikke gi seg

Ida (Blomst, The Ida) er ein fantastisk person som veit kva det vil seie å jobba for det ein har. Dette er historien hennar. Meir treng eg eigentleg ikkje skriva? Ida, eg diggar deg.


Uten navn.png

Jantelov til side, så tør jeg påstå at jeg har blitt en ålreit rockevokalist. Spol tilbake X antall år, så hadde jeg aldri trodd det. Denne jenta var ikke så «flink» til å synge, men man skal ikke undervurdere hvor mye man kan få til med viljen på plass.

En liten historie om å ikke gi seg.

«Ho er den mest jentete jenta jeg vet om» ble det sagt om meg. Ei lita blond jente med en mørk stemme. «Jæ vil ha jæ å», ble ytret hver gang det var snakk om sjokolade. Fremtidsambisjonene var å bli prinsesse, eller en av de saloonjentene i Bonanza, fordi de hadde så fine kjoler. Det tok noen år før jeg forstod hva de egentlig jobbet som. Oppveksten på gård var helt super, P4 surret og gikk på radioen både i traktor og bil. Jeg kommer ikke fra noen musikerfamilie, men det er faktisk ingen forutsetning for å bli musiker.

Mine foreldre gadd å hente meg og brosjan på kulturskolen. År etter år, en gang i uka. Jeg lærte noter, så keyboard. Broren min var alltid så flink til å spare penger, så han fikk kjøpt seg en elgitar. Den fikk jeg lov til å prøve å spille på, og samtidig som dette ble jeg introdusert for rocken. Det var et sammentreff at dette skjedde, samtidig som venninna mi Tove matet meg med diverse gammel rockemusikk. Vi lånte bilnøkler og fyra opp Aerosmith i bilen til foreldrene, for der var det best anlegg.

Ida.png

Ungdomsskolen er en rar tid. Jeg spilte for første gang i band, vi lagde låter og spilte faktisk noen gigs. Jeg prøvde meg på litt synging, men var av en eller annen merkelig grunn mest opptatt av å synge dypest mulig. Som sagt, ungdomsskolen er en rar tid. Jeg ble konfirmert, pengene gikk til trommesett og siste nedbetaling på elgitaren foreldrene mine hadde vært så snille å kjøpe for meg (eller, jeg kjøpte den med et slags serielån som trakk av ukelønna. Ansvarlige foreldre lærer sine barn økonomi, takk!). Deretter forelsket jeg meg i punken, og delte den med miljøet i Askim og Mysen.

Første dag på VGS kjente jeg ingen. Valget ble musikklinja i Halden, hovedinstrument: elgitar. Jeg er ikke så flink på gitar, og det ble igjen en sannhet etter at jeg bytta til den klassiske versjonen. Musikklinja var en fantastisk boble å være i, musikalsk fordypning og utfoldelse hver dag. Allikevel så fant jeg ikke helt min plass, en arena der jeg kunne få vist helt hva jeg følte bodde inne i meg. Nytt hovedinstrument: sang. Etter å ha hatt Mulanlåta til Christina Aguilera i lekse over lengre tid, noe jeg ikke var motivert til å øve på, byttet jeg igjen. Hovedinstrument: Klassisk sang. Eksamen kom og gikk, lunken treer å vise til.

I løpet av tenåra på videregående ble jeg lest i hånden av en buddhist. Hvorvidt man tror på slikt er ikke så nøye for min del, men jeg husker at hun sa «når du blir 20 så kommer livet ditt til å få en drastisk endring, og ting vil falle mer på plass». Den dagen jeg ble 20 så feira jeg med tre sørlendinger; Lasse, Chris og Teo. Det hadde seg nemlig sånn, at jeg hadde sendt inn en søknad til Trøndertun FHS, vedlagt lå en klein demo av Biffy Clyro`s «Mountain» med Idas vokal. Etter et år uten å ha sunget en strofe eller tatt i en gitar mens jeg studerte i Bergen, skulle Ida bli rockevokalist.

Det var skolestart, og jeg trengte meg ivrig inn på diverse øvingsrom på skolen. «Vil noen spille med meg? Jeg kan synge, og jeg kan spille litt gitar også. Jeg kan den låta dere øver på!». Det var ikke behov noe sted for en Ida med lite å vise til. Sorgene ble slukket over en gitarlele og noen White Stripes riff i røykebua. Tre sørlendinger kom bort og lurte på om vi kanskje skulle prøve å covre en Racconteurs låt. Livet hadde fått en drastisk endring, jeg falt på plass.

Det var på dette rommet at jeg fant min stemme, for når du skal overdøve et trommesett og tre forsterkere i et bøttekott så må du mene det.
Ida2.png

Vi var ikke så «flinke», men vet du hva? Det er ikke viktig. Det må folk bare skjønne, det er andre ting som gjør et band verdifullt. Det er å kjøre tur-retur Trondheim-Lofoten i en Honda Jazz uten å krangle, bare kose seg. Vi hadde grit, pågangsmot. Hver dag i minst en time øvde vi i et lite rom. Hver dag, i et år. Det var på dette rommet at jeg fant min stemme, for når du skal overdøve et trommesett og tre forsterkere i et bøttekott så må du mene det. Hver dag ble vi flinkere, sammen. Gutta tok meg seriøst, og ga meg både konstruktiv kritikk og skryt for vokalen. Det ble en snøball som skulle fortsette å rulle.

Når jeg ser tilbake på min historie, så er det lite som tilsier at jeg skulle ende her jeg er i dag. Jeg klarer ikke helt å forstå hvorfor jeg aldri ga meg, denne reisen hadde jo ikke så mye medvind. Det må ha vært noe som bodde inni meg som bare måtte ut, og jeg kunne ikke gi opp før det fikk utløp.

Helt til slutt så skal jeg spandere et vokalkurs på deg, helt gratis. Toppen av ironi i denne historien er jo at jeg har jobba som sanglærer i 2-3 år.

Velkommen til Idas lille, men effektive, sangskole. Såfremt du har litt sans for rytme og gehør, er det etter min erfaring to ting som må på plass for å bli en ålreit vokalist.

1: Trøkk

Ta deg i midja og finn de musklene du bruker når du ler. Bruk de når du synger. De første 100 gangene må du tenke over det, resten av livet går det av seg selv. Det er viktig med trøkk, i alle fall hvis du skal skrike litt. Det som også er kult, er at selv en jente på 165cm over bakken kan trøkke til som en kanon! Jeg var så heldig å få være med og synge duett med The Dogs, og etterpå kom lydmannen bort, litt begeistra, og ga beskjed om at «Ida, du trøkker til no helt sinnsykt. Du synger dobbelt på høyt som Kristopher!» Jeg liker å tenke at det bor et lite ustabilt atomkraftverk i magen min 😊

2: Flekk tenner

Hvis du ser et bilde av meg som synger, så ser du mest sannsynlig tenna mine på tørk. Det er ikke fordi jeg synes at jeg har så veldig fine tenner, men fordi man på magisk vis brått får et mye større register da. Bæm, så kommer jeg opp på de tonene som ligger «litt for høyt». Det tok meg faktisk litt tid til å bli vant til det der. Jeg har trukket en 10-12 tenner, noe av beviset ser du på coveret til forrige Blomst album. I tillegg så nekta jeg regulering da voksentennene mine vokste ut. Helt siden jeg var liten har jeg ment at jeg har «hoggtenner». Så nå liker jeg å tenke at jeg er en løve/annet mektig kattedyr når jeg synger, og da bryr man seg  ikke om tannstilling når det skal brøles!

Ida Dorthea Horpestad