Favorittar frå mars

Jørn

Killer Kid Mozart - For The Night

Det er ingen hemmelighet at jeg har et hjerte som banker for pop. Og som jeg selv ofte påpeker: ingen pleasures er guilty. Catchy refreng, herlige melodier, harmonier og oppløftende tempo, hva mer trenger man? Killer Kid Mozart leverer nettopp dette på skiva si For The Night, og det er 10 flotte spor som tar oss med på en reise gjennom fuzz, fete riff, nydelige melodier og lekenhet ikke ulikt det Dinosaur Jr, Hüsker Dü og Swervedriver leverte på 90-tallet. Perfekt nå som sola begynner så vidt å gløtte frem. Kjøp deg en is og hør på Killer Kid Mozart!

Marius

Canoon - Taraldrud Brenner (EP)

Rock og skogbrannfare? Rock og shoppingskepsis? Rock og øvingslokalenostalgi? Rock og ordspel? Canoon frå Kolbotn feira 20 år som band nyleg, og er no ute med ein artig liten og humørspreiande EP som tek for seg nemnde tema. Bandet har tidlegare gitt ut musikk med ordspelvenlege titlar som Dark Side of Canoon, Cowbells From Hell og Landerud Calling, og denne anbefalinga er eigentleg meir ei anbefaling av heile katalogen til Canoon enn berre EPen Taraldrud Brenner.

Canoons musikalske fundament er tung og rungande rock med god pondus og betre humør. Låta “Taralrud Brenner” er ein slags protest mot plasseringen av Noregs nye beredskapssenter. Sjølvsagt ein naudsynt institusjon, men når dei stadig skal skyte med skarpt, sprengje bomber og flyge med helikopter døgnet rundt, er det neppe genialt å plassere senteret nokre hundre meter unna ein barneskule og hundrevis av rekkjehus. Protestlåt på sin plass. Andrelåta illustrerer kva hjernen mykje heller vil fokusere på enn “Shopping”, og tredjelåta er ein smått antikapitalistisk og nostalgisk avskjed til øvingslokalet.

EPen Taraldrud Brenner er korkje musikalsk revolusjonerande eller bestenotering frå norsk undergrunnen 2019. Og hadde dette vore ei matmelding hadde eg nok isolert sett vurdert suppa som litt tynn. Men dette er ei musikalsk anbefaling og Canoon leverer noko anna enn berre suppe. Dei minner oss om det folkelege i rockemusikk, ei direkte kopling mellom tøff rock og roleg sosialdemokratisk kvardagsliv, og stundom treng ein ikkje meir for å bli glad. 

Sondre

Sinmara - Hvísl Stjarnanna

Mars har vært en fantastisk måned for ny musikk (som det fremgår av listen under). Det å plukke én enkelt utgivelse var derfor mer utfordrende enn normalt, og samtlige av skivene jeg nevner her er verdt å sjekke ut. Pokalen må likevel gå til islandske Sinmara, som etter mitt syn har gitt ut den hittil sterkeste kandidaten til «årets metalutgivelse».

Dette er ikke stereotypisk svartmetall. Oppbygningen av låtene på Hvísl Stjarnanna skiller seg ganske drastisk fra det en normalt kan forvente fra album i denne sjangeren. Hver enkelt låt vrir og vender seg gjennom en haug med ulike passasjer og det inkorporeres stadig nye elementer. Om jeg skulle dratt en sammenligning ville det blitt til Watain på en låt som «Waters of Ain». Overgangene mellom låtene er ofte så sømløse at du ikke merker at du er over på en ny låt. Albumet føles av denne grunn mer som en reise fra A til Å enn en ren samling av låter, og jeg vil anbefale at albumet høres i sin helhet.

Islendingene maler et bekmørkt lydbilde gjennom komplekse komposisjoner, teknisk briljering, spennende effekter og en helt rå produksjon. Dette er merkbart allerede fra den fantastiske førstelåten «Apparitions», og blir bare mer påfallende jo lengre man kommer inn i albumet. Sinmara har perfeksjonert balansegangen mellom ren råskap og stemningsbygging, og føles både episk og jordnær på samme tid. Albumet markerer et langt steg i riktig retning for dette talentfulle bandet, og jeg håper det ikke går fem år før vi får servert neste fullengder.  

Andre favoritter fra mars:

Brutus – Nest, Little Simz – GREY Area, Show Me the Body – Dog Whistle, The Comet is Coming – Trust in the Lifeforce of the Deep Mystery, billy woods – Hiding Places, Body Void – You Will Know the Fear You Forced Upon Us (EP), Westkust – s/t, Sâver – They Came With Sunlight, Deathcrush – Megazone og Woe – A Violent Dread (EP).

Patrick

Wet Dreams - s/t

Eg har allereie skreve nokre velvalgte lovord om denne plata men eg kan godt skriva litt til. Usikkerheit, kjærleik, sjølvtillit og alle desse andre kjenslene dei fleste av oss har inni seg blir presentert på best mogleg måte med denne debutplata her. For meg har Wet Dreams satt ord på ting som kanskje kan vere vanskeleg å snakka om sjølv, fattar du? Og når dei i tillegg har pakka alt inn i så uhorveleg mange feite riff og med eit så skittent og deilig lydbilete så blir det desto lettare å ta til seg. Dette er ei plate som berre gir frå seg gode ting utan å forvente ein drit tilbake, på ein måte. Men får du moglegheita til å sjå dette orkesteret live så må du seriøst ta turen. Gi litt tilbake også, sant? Skaff deg plata om du kan, kjøp deg ein konsertbillett og ta med deg dine nærmaste. Gjengen skal ha releasekonsert på BLÅ i Oslo 26.april, faktisk! Stikk dit. Det skal eg.

Rikke

Deathcrush - Megazone

Deathcrush Ga ut albumet Megazone 8 mars på Apollon Records, skyter laser på en hyperstate-blink i en krysning av støyrock, black metal og elektronika. Alternativene er til å ta å føle på, og jeg kan ikke annet enn å la meg fasinere over mangfoldet dette albumet har å by på! Deathcrush har ellers vært et kjent navn lenge. Der de fort ble kjente for sin egenart i låter, som i live-performance med en sjangerstil få norske band kunne sammenligne seg med. Og nå med debutalbumet Megazone. Albumet som kom etter år med singel-utgivelser, angivelig oppkalt etter laserspillet med samme navn, som tidlig vil forsikre deg om at dette er et komplekst univers som vil være vanskelig å beskrive i en kategori for seg selv! Låta Ego, som i tittelen blir tiltalene for individet og dets unike sider, blir for meg en støyrik feiring av egoet som en glemt normal-tilstand alle og enhver bør prioritere. Der det potensielt skjødesløse er og blir det egentlige riktige i det å være selvet. Før PushPushPush kommer å drar deg ned til det metalliske  dypet. En tyngre låt som står i sterk kontrast til resten av albumet, hvor Deathcrush fortsetter å være fantastisk vanskelige å plassere. Og det er jo nettopp der de sikter så riktig presist høyt! For det jeg ikke får tak i, fortsetter alltid å gi. Det jeg fort forstår, blir også ganske fort tidlig leit. Og låta Dumb gjør det intet lettere, der de omfavner hip hopens beat omringet av dommedagens disco. Her er det fest, her er det liv! Kontrastens store frigjøringsdag, der blomsterenga møter forråtnelsen og gledens hyrde står på stupets kant, intet bevisst over konsekvensene av kveldens herjinger. Hva skjedde egentlig? Og hvor er vi på vei? Det er det kun Deathcrush som vet. Selv aner jeg ikke, men herre min hatt jeg digger det! Og det vil garantert du også.

Andre utgivelser jeg sterkt anbefaler deg å sjekke ut fra mars måned:  SÂVER – The Came With Sunlight // SUPERLYNX – New Moon  

-Redaksjonen-