Favorittar frå april

Bjørnar

Totally Unicorn - Sorry

Australske Totally Unicorn blander hardcore, metal og mange ting “post” sammen til en intens, rølpete og desperat sak som brutaliserer øregangene. Gir meg litt samme følelsen som da jeg hørte Grey Britain første gang. Uten sammenligning forøvrig. Kjempemorsomt og flott som juling!

Jørn

Sunn O))) - Life Metal

La oss begynne med det mest åpenbare: Ja, “Life Metal” er det omvendte av “Death Metal” og har vært en intern vits i bandet i en årrekke. Historien går at Greg Anderson og Stephen O’Malley - Sunn O)))’s originale og eneste konstante medlemmer siden begynnelsen - befant seg backstage på en festival med rockekonge Nicke Anderson (The Hellacopters, Entombed). Nicke fortalte om at da Entombed signerte med et majorlabel og begynte å lage mer mottagelige sanger var det flere i metalmiljøet i Norden som snudde ryggen til og begynte å kalle musikken for “life metal”, for det var i HVERT FALL ikke “death metal” det de gutta drev med. Hysterisk morsomt, synes Greg og Stephen og undertegnede.

Selve albumet Life Metal blir beskrevet av bandet som en mer oppløftende og positiv opplevelse enn tidligere materiale, og det føles definitivt ut som en annerledes vibe enn f.eks. bekmørke Black One (putte den klaustrofobiske vokalisten Malefic i en kiste for å få en “desperat vokalprestasjon”? To pølser i brød med sennep og nekro, takk) eller abstrakte Monoliths & Dimensions. Mye er takket være arbeidet til studiogeni Steve Albini som tok opp hele albumet på analog tape, mesteparten i ett take ved hjelp av en drøss med forsterkere samtidig (i stedet for å ta opp én gitar i flere lag over tid). Resultatet er et organisk og dynamisk verk som er tungt som fy, men som har en mer luftig, positiv og fremoverlent følelse enn tidligere utgivelser. Gleder meg til oppfølgeralbumet Pyroclasts som ble tatt opp samtidig som Life Metal!

Sondre

Otoboke Beaver - Itekoma Hits

Den japanske kvartetten Otoboke Beaver (oppkalt etter et såkalt «love hotel» i Osaka, tihi) har laget ultrafengende og energisk punk i ti år nå, og begynner sakte men sikkert å bygge seg opp en fanbase i den vestlige verden takket være utgivelser av samlealbum og remasters via det London-baserte plateselskapet Damnably. Itekoma Hits er en samling av noen eldre singler og EP-er, og enkelte nye låter. Det skulle en kanskje ikke tro etter å ha hørt gjennom dette kompakte albumet, for alt fra produksjonen til overgangene mellom låtene er sømløst satt sammen. Det er smått utrolig hvor mye Otoboke Beaver har klart å pakke inn i disse 14 låtene som strekker seg over 26 minutter. Til forskjell fra mye annen punk i denne gaten evner bandet å eksperimentere mye med oppbygningen av låtene, og en låt på 2 minutter kan inneholde fire-fem ulike partier. Bruken av repetisjon er også påfallende, og sørger for at låtene klistrer seg som superlim til hjernebarken. Selv om Otoboke Beaver trolig vil skremme bort de fleste med sitt hyperaktive, aggressive og intense uttrykk, tror jeg også at mange vil kunne forelske seg i dette bandet om de gir det en sjanse. Kanskje kan Itekoma Hits åpne dørene for at flere i vesten oppdager andre spennende japanske band. Takket være Otoboke Beaver fant jeg eksempelvis det fantastiske noise rock/jazz punk-fusion-bandet Midori (sjekk ut albumet Shinsekai, fordi… wow.).

Andre favoritter fra april: Fontaines D.C. – Dogrel, Waste of Space Orchestra – Syntheosis, PUP – Morbid Stuff, Ionna Gika – Thalassa, Laster – Het Wassen Oog, Town Portal – Of Violence, Inter Arma – Sulphur English, Blessed – Salt, L'Acéphale – s/t og Blood Command – Return of the Arsonist (EP)

Marius

Mork - Det Svarte Juv

Er heimelaga lo-fi svartmetall framleis aktuelt? Sjølvsagt. Ein sjanger som gir musikarar, anten som ekstreme individualister eller i band, nær sagt totalt frirom til å utforska mørke og hugvarme sider av menneskeleg eksistens, vil være evig aktuell. I kva grad resultata blir bra er ein heilt anna sak.

I Halden har Thomas Eriksen murka på med hjartebarnet sitt, Mork, sidan 2004. Ingen politisk agenda, ingen uttala plan om å bere svartmetallfakkelen inn i framtida og ingen omsyn teke til andre enn seg sjølv. Resultatet er utsøkt, og det er eg ikkje den første til å oppdage. Om alle som likar Mork (ifølge facebook, om ikkje anna) skulle vore med på konsert hadde me vel ikkje kunne nytta noko særleg anna enn skeisebana på Valle Hovin.

La meg starte med prosjektets namn, som eg tykkjer er strålande: Mork er eit ord som ikkje betyr noko på norsk. Det næraste ein kjem er ‘morkn’, imperativform av ‘å morkne’, og elles er det kun særnamn på ei under middels interessant bygd som ligg rett under innflyginga til Ørsta-Volda lufthamn. Samstundes ligg ordet sjølvsagt nært opp til mørk og morkne, solide norske ord med dystre konnotasjonar. Mork er Mork og musikken lever opp til namnet.

Her er skitten og skarp svartmetall i Mayhem og Darkthrones gjer det sjølv-ånd, med nok fuzz i monitor til å elektrifisere heile Raumabanen og trommettaktar som ein viss danske no berre kan drøyme om. Alt er på norsk, og tema er velkjend og vondskapsfullt: Her ramler himmelen ned, engler endar opp i avgrunnen, alt brenn opp og me får nærkontakt med skarprettarens føretrekte tenesteverktøy. Det er dunkelt og dystert, og det einaste Sjaman Durek vil kunne friske opp i verda til Mork er truleg koringa, som i blant er litt sur.

Alt anna er svartemetall frå øvste, mørkaste og kvassaste hylle, tro mot nittalsoppskrifta. Søker du atmosfære i musikk, finn du det hjå heile diskografien til Mork.

Patrick

FOAMMM - s/t

Du fargesprakande 70-tall så deilig denne plata er. Så uhorveleg avslappande og svevande, og veldig spesiell. Det er ein av tinga eg diggar med FOAMMM - dei er unike. Eg veit hvertfall ikkje om andre band som liknar. Du veit dei filmane frå 70-talet? Dei med knallfine fargar? Eg føler at eg er inni ein sånn når denne plata rullar. Einaste som manglar er kort shorts, høge sokkar og gammaldagse rulleskøyter på beina, cruisande nedover stripa i California. Apropos rulleskøyter. “Rollerblades” er ein av mine desiderte favorittar på plata. Eigentleg så er dei tre første låtane favorittane mine. Plata startar så sterkt og held koken heile vegen. Det er som å kasta seg baklengs ned i ei vannseng stappfull med fløyel. Knallfin synthbruk og kanonbra miksa. For ikkje å snakka om dei råfine Lord of the Rings-referansane i “Isengard”, iallefall sånn som eg tolkar det. Elskar. så. høgt.

Det eg også likar er den knallfine miksen av totalt laidback låter og dei litt kjappare, litt meir upbeat låtane. “Hoop Dreams” og “Freedom Club” altså. Steike ta for nokre bangers! For ikkje å snakka om “Alexandria” - ein av dei meir rocka låtane på plata.

Likar du solide riff, synth, draumande lydlandskap og god stemning? Kast denne plata rett i sommarlista di.

No treng eg ikkje skriva meir, vel? Du veit kva du må gjere, sant?

Redaksjonen