Favorittar frå mai

Jørn

The Jins - Death Wish (EP)

Man skal trå varsomt når man skal sammenligne gamle storheter med nykommere, men å si at The Jins kan høres ut som et slags 2019-Nirvana er ikke langt fra sannheten. Hjelper forøvrig at vokalist Ben ligner litt på Nirvana-far Kurt både i lyd og utseende (altfor stor grønn genser og en Fender Mustang i musikkvideoen til “She Said” kompis? Du server, jeg smasher), og at musikkvideoen til nevnte “She Said” inneholder bandet som fremfører sangen, en vaktmester og masse kids som klikker inne på en skole. Sett det før? Samma det. «Imitation is the sincerest form of flattery» var det en gammel kis som sa en gang. Jeg digger det uansett. Grisete fuzz, skeive takter og skranglete gitarer i skjønn forening blir liksom aldri feil. Gleder meg til mer musikk fra denne gjengen!

PS: Mens man snakker om gøyal musikk kan man også nevne førstesingelen fra superspennende The Needs, “Summerbore”. Som å gå på ungdomsskolen igjen!

Bjørnar

Cursed Earth - The Deathbed Sessions

Australske Cursed Earth er et nytt bekjentskap for meg, selv om de har holdt på siden 2014. De blander inn det meste av ekstrem musikk og resultatet er forfriskende! Det er både intenst og vakkert, uten at det aldri går på bekostning av brutaliteten. Hvis du ikke klikker av låter som “Torch” og “Burn”, så erre no gærnt med deg.  

Sjekk ut Cursed Earth hvis du digger Great American Ghost, Jesus Piece og Code Orange.  

Ps. Nye singelen til Caged Existence fortjener en plass her og. Liar’s Tongue er absolutt i samme gate som Cursed Earth, så ta en lytt hvis de traff deg.

Rikke

Jordsjø – Nattfiolen

Jordsjø ga ut sitt herlig sjarmerende mørke album Nattfiolen på Karisma Records i mai. Med bakgrunn fra blant annet Tusmørke, kjører Jordsjø ektefølt retroprog fullt ut og helt på dette albumet. Sjangeren folkrock møter jazzen og progrocken til et minimalistisk fløytemåltid med norske tekster og ambiente tonerekker. Hvor band som Premiata Forneria Marconi, Morte Macabre, Anekdoten, Gentle Giant og Goblin blir virkelig verdt å nevne i lydbildets retrospekt. Tradisjonelle progriff og synthrekker møter dagens elektroniske droner og trommer med en ambiens som kan å skape stemning. En tilnærming jeg digger særdeles godt! Albumet kan tidvis minne veldig om PFM når de er nedpå, og Gentle Giant når de er på toppen. Mørkt, men godt. Nostalgisk, men også nytt. Der albumet overrasker i dystre overganger, der man plutselig tviler på om man fikk definisjonen riktig. Ja, du leste riktig: De er uforutsigbare. Ja, som prog er. Men på en helt annen måte, der de også har et lydbilde å by på, som få andre norske progrock band har gjort tidligere: Skrekkblandet fryd i blandingen av den uskyldig sentimentale King Crimson-låta «Cadence and Cascade» i møte med en Dario Argento-stemning, Goblin regjerer fullt og helt. Jeg elsker det og det er rett og slett synd at det er såpass lite av denne progrock innenfor norske grenser, der Sverige har vært førende på dette i årrekker med Morte Macabre på tronen. For ikke å snakke om Anekdotens kjære Niclas Barker med musikken til EL Ùltimo Fin De Semana, som har visst å lage progrocken til en makaber affære. En type trollsk folkprog jeg digger at Jordsjø utforsker ytterligere, som vet å kaste en eventyrlig spådom over sinnet. Anbefales!  

Sondre

Rammstein – s/t

Rammstein er endelig tilbake med sitt første studioalbum på ti år. Etter X antall gjennomlyttinger kan jeg trygt si at tyskerne er i storform her, og at de har gitt ut sitt beste album på i alle fall femten år (altså bedre enn Liebe Ist Für Alle Da og Rosenrot – kanskje til og med Reise, Reise).

Showet åpner med førstesingelen «Deutschland», en massiv og radiovennlig hit som knapt kunne vært mer karakteristisk for Rammstein. Denne låten og et par andre gir klare assosiasjoner til bandets andre fullengder, Sehnsucht, og burde treffe blink for de som har fulgt bandet siden den spede start. Det samme kan til en viss grad sies om singelen «Radio», som i større grad sentrerer seg rundt et ganske enkelt refreng som fester seg på hjernen allerede første gang man hører det. Selv om refrenget er av den enkle sorten, klarer bandet å introdusere noen instrumentale pauser, i tillegg til å benytte seg av en del spenstig synth som løfter låten fra den nokså lave standarden på singler som «Amerika» og «Pussy».

Etter denne «lette» starten klinker Till Lindemann og co. på med en storslått og dramatisk intro med fullt kor på «Zeig Dich». Låten er av den tyngre sorten, men holder et nokså høyt tempo. Sett i sammenheng med tidligere utgivelser ligger nok denne låten nærmest min personlige favorittskive Mutter. Neste spor, «Ausländer», er en skruball av de sjeldne. Med en EDM-aktig synthmelodi fremst i lydbildet og en tung og deilig «beat» i grunn, får vi servert Rammsteins mest fengende låt siden «Keine Lust». Med låten «Sex» er vi i større grad tilbake på kjent territorium, i alle fall tematisk. Låten har også et smittsomt refreng og smart oppbygning, med et ekte «klimaks» mot slutten.  

Albumets midtpunkt, «Puppe», skiller seg drastisk fra resten av albumet. Låten åpner med rolig instrumentering og et minimalistisk lydbilde, hvor Lindemanns stemme og historien han forteller står i fokus. Låten bygger seg sakte opp, før det hele eksploderer ca. 2 minutter inn. Dette er den beste vokalprestasjonen jeg noensinne har hørt fra Lindemann, og en av de beste tekstene Rammstein har skrevet. Låten er så mørk og tung at det nesten er surrealistisk å plassere den etter «Ausländer» og «Sex», men det funker utrolig nok. «Puppe» er dette albumets «Mein Teil» og «Mein Herz Brennt», og vil trolig bli ren galskap live.

Fra dette punktet og ut er albumet jevnt over på et høyt nivå, uten at Rammstein når de samme høydene som på «Puppe». «Was Ich Liebe» har et storslått refreng, ikke helt ulik «Ich Tu Dir Weh» fra deres forrige studioalbum. På balladen «Diamant» står igjen Lindemanns stemme i sentrum. Det er fioliner i bakgrunnen og stemningen er ren melankoli. Låten kan minne litt om «Frühling In Paris», men treffer bedre. Det hjelper også at dette «avbrekket» er litt over to minutter langt, før tempoet igjen bygges opp på «Weit Weg». Høydepunktet mot slutten av albumet kommer i form av «Tattoo», en låt som kunne sklidd rett inn på Rammsteins beste album. Sistesporet «Hallomann» er ikke blant albumets beste låter, men fungerer fint som avslutning takket være et heidundrende parti i siste tredjedel av låten.  

Nå er det bare å glede seg til Rammstein skal spille for et fullsatt Ullevål Stadion den 18. august.

Andre favoritter fra mai:

Denzel Curry – ZUU, Plastic Mermaids – Suddenly Everyone Explodes, The Physics House Band – Death Sequence (EP), Folkehelsa – Evig OK, Misþyrming – Algleym, Darkthrone – Old Star, Employed to Serve – Eternal Forward Motion, Coast – Skim, The Jins – Death Wish (EP), Big Thief – U.F.O.F., Lungbutter – Honey, Warforged – I: Voice, Tyler, The Creator – Igor og Spirit Adrift – Divided by Darkness.

Jarand

The Physics House Band – Death Sequence (EP)

The Physics House Band er eit band som treff på mange ulike vis hos meg. Sjølv om dei er søkande og eksperimentelle ligg det solide komposisjonar til grunne. Dette er musikk laussluppen nok til å leike seg med både jazz og matterock men som framleis held ein stødig driv og eit karakteristisk uttrykk på plass. Death Sequence har mange små godbitar å by på i løpet av dei seksten minutta den varar, og alt er knytt saumlaust saman. Låtane flyt saman til eit kaotisk og fargerikt mylder, ikkje ulikt band som Kanaan eller Astrosaur. Det vekslast raskt mellom hylande saksofon og tunge rytmiske parti før bandet rundar av med «‽», eit eksplosivt punktum som gjev meg lyst på meir. Tankane går også til fleire av Pink Floyds plater etter å ha høyrt denne, då Death Sequence også er sær og utforskande på alle dei rette områda.

Dersom progressive band er din ting vil eg høgst anbefale at du nyttar sommardagane til å sjekke ut denne.

Andre favorittar:

Papir – VI, Toy Savoy – Toy Savoy (EP) og Beezewax – Peacejazz. 

Marius

Uaar – Piskeslag (EP)

Uaar tek det beste frå ein haug av forskjellige landskap. Og nei, me snakkar ikkje akkurat öppna landskap, fjellhöga nord och glädjerike sköna. Tenk heller eit ròtent mørjehol av ein flaumråka åker, der einaste livsteikn er ramnen som pirkar i seg kjøt frå pestdaude kyr. Piskeslag inneheld fire kjappe, beinharde låtar som tek element frå hardcore, slayerthrash, svart- og dødsmetall og eltar dei i ti minutt på høgt tempo i fandens musikalske miksmaster.

Resultatet er som eit framifrå rugbrød frå helvete: Tungt, beinthardt og ikkje heilt greitt å fordøye for nybyrjarar, med ein umiskjenneleg eim av avgrunn, daud og kaos. Garantert høgst appelerande til ein bråte metallfans, kanskje især dei som lever ein nokolunde rutineprega kvardag, men eigentleg drøymer om vill moshing på samfunnshuset med lokale heltar på scenen og volumknappen på naboklagegarantinivå. Uaar skapar den kjensla sporenstreks.

Jamført med debut-EPen frå 2016, Den Skitne, er det musikalske innhaldet på Piskeslag i høg grad likeins, men produksjonen langt meir tiltalande. Piskeslag treff ei perfekt tyngd midt mellom alle dei ulike sjangrane Uaar vitjar, og toppa med feit og forståeleg norsk vokal er dette heilt enkelt steintøft. Kanskje ikkje frykteleg overraskande, bandet består trass alt av av røynde ringrevar med bred erfaring frå grupper som verkeleg utmerker seg i kategorien ‘hardbalne bandnamn’: Dead Man’s Hand, DieDieDie, BegravdiBetong, Helldealer, Headcleaver og The Barrels.

Mai månad anno 2019 vitnar ikkje om noko musikalsk uår, tvert imot, og det er sjølvsagt litt artig at Uaar soleis motarbeider sitt eiga namn. Samstundes, diverre, er namnet langt meir treffande i samband med klimakrise, polariseringstendensane i norsk debattkultur og globalt sviktande framtidsoptimisme. Piskeslag er ikkje berre ein strålande EP, den kan òg tolkast som ein åtvaring mot korleis stoda kan sjå ut i framtida her til lands. Difor, folkens, er det berre tre ting å gjere: Lytt til Uaar, brett opp ermane, og gjer gjer verda til ein betre plass.

Redaksjonen