Ruphus – Det norske progrock bandet som overlevde
Ruphus er for mange et kjent navn i sjangeren progressiv rock. De ble dannet i 1970, før de ble oppløst i 1981. Ruphus har hatt mange medlemmer underveis på sin reise, som har forlatt bandet og blitt invitert tilbake igjen: - Asle Nilsen (oppstarter, bassist og fløyte), Kjell Larsen (gitar), Hans Petter Danielsen (gitar), Gudny Aspaas (vokal), Rune Sundby (vokal), Freddy Dahl (vokal), Rune Østby (vokal), Sylvi Lillegaard (vokal), Haakon Graf (keyboard), Jan Simonsen (keyboard) og Thor Bendiksen (trommer). Ruphus har gjennom tiåret 70-tallet gjort det stort både i Norge og Tyskland med ulike utgivelser, mannskap og stilarter bak seg, men alt startet for fullt da deres første album ”New Born Day” ble utgitt på Polydor Records til progrockens heder og ære tilbake i 1973.
Og på dagen den 8 mars i år ble denne vinylen gjenfødt på Karisma Records med tilhørende utsolgt gjenforeningskonsert på Parkteatret scene, som fort fikk meg til å innse at progrocken døde egentlig aldri! Der scenen denne kvelden hadde yngre tilhengere, som eldre. I et dagens Oslo som myldrer over av mennesker som sårt lengter etter denne kompromissløse sjangeren, som mange tenker at var forbigående. Vel, Evig Lyttar er her for å si; Progressiv rock er tilbake! Omringet av nåtidens musikkunivers, farget av teknologisk framgang og økt globalisering, som har tatt musikken dit de aller færreste ville spådd. I en tid der musikkens mangfold flyter over, og nye spenstige sjangerkloner og klaner oppdages hver dag. Men hvordan var det for de som har opplevd å spille i band i 70 – årene, kontra i dag? Uten telefon, internett, pengestøtte og øvingslokale, kun med et par plater den nærmeste platesjappa hadde tilgjengelig som inspirasjon. Det er noe vi i dag kanskje har en tendens til å ta for gitt. For når 80 årene sto for døra, skulle musikken by på utfordringer mange ikke ble født tidlig nok til å oppleve; Ekstreme sjangerskifter, med Ruphus i stormens øye.
“Et band som i sin tid ble sterkt kritisert etter sitt andre album, og som følte seg nødt til å endre stil for å holde tritt med tiden, motivasjonen og kritikerne, som kunne å være nådeløse i sine uttalelser og tråkke på et bands identitet.”
Ruphus sto midt oppi denne overgangen. Et band som i sin tid ble sterkt kritisert etter sitt andre album, og som følte seg nødt til å endre stil for å holde tritt med tiden, motivasjonen og kritikerne, som kunne å være nådeløse i sine uttalelser og tråkke på et bands identitet. Tenke seg til å være i det, som et progrock band på slutten av en 70 talls era, i blant lynnedslaget av punken og overgangen til jazzrockbølgens fusion? – Ja, det sto seg ganske så annerledes enn i dag, hvor sjangere kan flyte inn, forbi og om hverandre hvor det gjennom medier er en plass for alle. I sterk kontrast til tiden, hvor alt av sjangerstiler kunne endre seg med et knips! Uten at du hadde fått det med deg, før du sto på scenen klar for å spille av første låt fra det nye albumet ditt, men foran deg hadde noe endret seg.
Alle hadde klippet håret sitt kort, gått fra skjegg til glattbarbert, cordfløyel til svart skinn og sikkerhetsnåler. Plutselig var ingen lengre gira på å høre låter som varte lengre enn 3 minutter. Eller kanskje du ikke fikk med deg at du hadde slått gjennom? Før du satt i bilen og hørte deg selv spille på radioen. Men i dag, over 40 år senere, bør band som Ruphus hylles! Ikke bare for å ha overlevd og stått oppi denne tiden. For selv om Ruphus gikk fra hverandre, og selv om sjangerstilen endret seg, holdt de seg likevel samlet gjennom livets elleville endringer og sjangerskifter. Hvor Ruphus ved flere anledninger har hatt gjenforeningskonserter med full besetning av tidligere medlemmer, samtidig som de benytter seg av yngre musikere, der Dionisia Fjelldalen fikk muligheten til å være backing vokalist under konserten på Parkteatret. Og en gjenforeningskonsert på et slikt nivå, det er virkelig ikke noe å ta lett på etter årtier på hvilebenken, med en katalog av medlemmer plassert i hvert sitt land, med taktarter som blir mattestykker av proporsjoner og måtte ta fram igjen.
Og i år fikk jeg se dem spille for et utsolgt Parkteatret. En kveld av de riktig så skattefylte, der livsverk av norske klassikere ble hørt live for aller første gang. I en storsal fylt med nye, men også eldre generasjoner, der tårene i øyekroken til 80 åringen ved siden av, ble noe som fort satte seg på kroppen. Yngre generasjoner som tar stafettpinnen videre i samspill med nostalgiens tilfredsstillelse. Hvor konserten fikk en helt egen betydning for både artist og publikum, der glimt av tidligere liv var å spotte i alles øyne. En roulette av følelser, nostalgi og herlig progrock! Engasjerte plateselskaper og sjeler. jeg sier det bare, for en jobb dere gjør. Dere er virkelig de som bør takkes for å fremme norsk musikkhistorie i takt med utviklingen av vinylens betydning og globaliserte distribuering. Skaper nye muligheter for eldre band å nå fram på, utenfor landgrensene. Med andre ord, nåtiden blir vel så viktig som for 40 år tilbake. Klassikeren som ikke ble en klassiker hos nyere generasjoner, før noen hentet fram igjen låta, relanserte den, distribuerte den, promoterte den og gjorde den tilgjengelig igjen! Der vinylmarkedene liker å holde skattene for seg selv.
Men, jeg lurer fortsatt på: Hvordan var det å være et progrock band i Norge på 70- tallet? Evig Lyttar slo av en prat med bassist Asle, gitarist Kjell og vokalist Gudny:
Hvordan ble reutgivelsen av ”New Born Day” en realitet?
Asle: Karisma Records var i salen under konserten vår på Haugaland Progfestival i Haugesund i 2017 hvor vi spilte låter fra de to første platene, og Robin Mortensen synes det var er en super ide å få distribuert og relansert deler av katalogen vår på nytt.
Kjell: Han har jo et veldig godt kontaktnett, så nå får vi nok følgere i den gamle Sovjetunionen!
Asle: Progrock er litt på vei opp igjen og vinylen vokst fram igjen, og vi merker jo at interessen har vokst. Den er mye større nå enn før, da vi slet med å få aviser til å skrive noe som helst. I dag merker vi en kjempeovergang, bare fordi en gammel gjeng skal ut å spille én konsert.
Kjell: Ja, det har åpnet seg en helt ny verden, hadde vi vært 20 år yngre så hadde vi dratt på verdensturné.
Asle: Ja, kanskje hvis jeg var 40 år yngre, da hadde jeg blitt med. Men ja, distribuering på Karisma, med remastring og hele pakka. Det låter jo 70-tallet og vi elsker vinyl! Også er det så morsomt å brette ut coveret.
Men, det er ikke bare enkelt for Ruphus å samle gjengen i anledning gjenforeningskonsert med besetning spredt over Spania, Sverige, USA og Norge:
Hvordan er der for dere å kjøre på med konsert i forbindelse med en reutgivelse, hvor mye arbeid er det?
Kjell: Ja, bare det å finne ut av låtene vi ikke har spilt på over 40 år. På 70-tallet arbeidet vi veldig workshopmessig med låter. Vi brukte mye tid på små finesser. Og nå skal vi altså skape dette på nytt!
Asle: Ja, som vi gjorde på åpningen av Rockheim for 10 år siden.
Gudny: Vi ble jo gruppa fra Norge som skulle representere 70-tallet, og vi hadde en god del materiale å plukke av.
Asle: Som også ble en del av Pstereo festivalen, som resulterte i at vi satte opp en jobb på Rockefeller scene i Oslo.
Gudny: Og der prøvde vi også å samle besetningen som har vært med i hele Ruphus- katalogen.
Kjell: Ingen enkel oppgave, krevde mye øving og logistikk.
Asle: Ja, vi gjorde det vel ikke enkelt for oss selv i studioet på 70-tallet. Men det er gøy å høre dagens band, hvor mye enkelte egentlig har med seg fra 70-tallet!
Gudny: I kompene som ble laget ble det ikke tenkt på passende tonearter for de som skulle synge, men det gikk jo greit, vi fikk det jo til?
Kjell: Vi tenkte vel aldri på å legge det opp behagelig for Gudny sin vokals del, for vi tenkte vel bare at Gudny, hun ville få til å legge på vokal uansett!
Asle: Ja, vi var veldig instrumentale i tankegangene, og Gudny måtte jo bare synge!
Gudny: Og Rune også, han hadde et bra tonespekter han!
Hvordan ble bandet Ruphus til på 1970 - tallet og hvordan foregikk låtprosessen i forbindelse med albumet ”New Born Day”?
Asle: Det startet året før jeg og Kjell traff hverandre i 1970.
Kjell: Det var på en festival på St. Hanshaugen i Oslo, det var der vi ble kjent. Asle dukket opp på døra mi et par uker etter vi hadde møttes på en festival og lurte på om jeg ville være med i et band de hadde gående. Det holdt et års tid før det ble oppløst.
Asle: Også fikk vi med oss nye folk og startet Ruphus med Rune Sundby, før Haakon, Gudny og Hans Petter ble med. husker vi satt i kjelleren oppe hos meg. Det var da Kjell kom med temaet til låta ”Coloured Dreams” og da satt vi og spilte riffene til dette, før Haakon kom med noen ideer. Vi hadde et fint samarbeid, bodde en måned før innspilling sammen i et gammelt skytterhus på Meråker. Det var en kreativ periode, der vi satte ting sammen. Haakon og Kjell med riff, Gudny kom med sang og Rune med masse fine melodilinjer.
Kjell: Og da vi holdt på med ”Scientific Ways” husker jeg at Rune tok med seg en kassegitar ut i skogen, før han kom tilbake syngende på ”Several Centuries, Rare Alternatives … ” Så kommer han med akkurat de melodilinjene.
Gudny: Ja, vi var i det huset en hel måned! Bodde der og sov på madrasser foran forsterkerne. Og da var det bare å stå på!
Asle: Og det var Rune som skrev de fleste tekstene, ganske mørke tekster også.
Kjell: Jan Eggum nevnte jo ”Scientific Ways” som en av de norske favorittlåtene fra 70-tallet. Sånt er jo gøy. Han er jo veldig inni tekstverdenen.
Asle: Ja, Rune var veldig god på å lage tekster.
Kjell: Også skulle det jo tekstene være litt sånn protest mot det bestående.
Asle: Ja, litt sinte var vi vet du, vi var jo i de tidlige 20-årene.
I boka ”The Rise and Fall of Prog Rock”, trekkes det fram synspunkter om at progrock ikke var et resultat av et ungdomsopprør, var det et opprør likevel? Og hva fikk dere til å spille nettopp progressiv rock?
Kjell: Nei, vi gikk ikke i tog vi altså.
Gudny: Nei, vi gikk aldri i tog.
Asle: Tekster betydde i prinsippet lite for meg og jeg var ikke noe politisk bevisst på denne tiden, selv om jeg kom fra en relativt politisk familie på venstresiden. Men vi hadde som band et ønske om å utvikle oss videre i musikkverdenen hele tiden, og det var jo typisk at når du var ferdig med The Beatles og Led Zeppelin, som var helt fantastiske, kom denne progrocken som var veldig merkelig til å begynne med. Første gangen jeg hørte ”Close To The Edge” med Yes, skjønte jeg jo ikke så veldig mye. Men så plukket vi jo opp deler, fant ut av det og ble inspirerte av disse bandene.
Kjell: Også hørte vi veldig mye på ”Dark Side of The Moon” av Pink Floyd.
Asle: Men den gang da, hadde folk en tendens til å sette mange band i samme bås, henge alt på en knagg, der plasserte du liksom dem. Og vi falt jo litt i den fella på den andre skiva vår, der vi ble beskyldt for å ligne veldig på Yes. Men vi ligner ikke noe mer på Yes enn hva andre artister lignet på en country, eller viseartist uten å bli sammenlignet.
Kjell: Ja, dette var veldig demotiverende for oss husker jeg. Vi fikk blandet mottagelse og kritikker for ”Ranshart” på et svært useriøst grunnlag.
Hvordan var det å være et band på turné 74’ og sitte i NRK studio og bli spurt om hva mor tenker om lengden på håret ditt framfor musikken?
Kjell: Ja, det var omtrent på det nivået der. Men alle som snakket på radio hadde veldig respekt for sine foreldre, så vi snakket pent på tv og radio.
Kjell: Men det var en spennende tid, for det var jo nesten ingen som holdt på med den type musikk! Det var under 6 band med en slik sjanger som var på det nivået vi var på, med å spille inn egen plate i studio slik vi gjorde.
Asle: Og det var vel Junipher Greene som var først med ”Friendship”-plata, og Aunt Mary, Popol Vuh, som senere ble Popol Ace. Men Saft var vel litt mer i pop sjangeren, også Prudence da med både norsk og engelsk tekst som kom året før oss, vi hadde jo samme produsent og management.
Kjell: Men mange av disse bandene kunne jo spilles til dans på lørdager, men det kunne ikke vi med alle disse takt greiene, folk hadde jo brukket beina!
Asle: Og sånn var det da, når du dro på turné så måtte du fylle opp en sånn lørdagsdans for å få inn litt cash! Det å spille på en tirsdag i en militærleir var ikke så godt betalt, så derfor hadde vi øynene mot horisonten hele tiden. Vi ville ut i den store verdenen!
Kjell: Så, i 1974 pakket vi bussen og dro med anlegg nedover til Tyskland.
Asle: Også hadde vi vel bare én planlagt jobb tror jeg, og det var vår første tur.
Kjell: Og da hadde vi med oss en døråpner som hadde vært i Tyskland før og som gikk rundt og spurte ”Vil dere ha et band her?” – ”Kan vi få en jobb her?” før vi fikk noen spillejobber rundt omkring, og spilte i Stuttgart og Frankfurt.
Asle: Ja, den turen var morsom, men helt på kanten av hva vi hadde råd til. Hadde så vidt penger til diesel.
Kjell: Ja, vi laget jo speilegg på motorkassa i bussen!
I 74’ ga Ruphus også ut sitt andre album ’Ransart’. Dette albumet fikk dårlige tilbakemeldinger med meninger om stor likhet på bandet Yes. Men bandet ga seg ikke av den grunn og fortsatte å eksperimentere i sjanger med blikket rettet mot Tyskland, som skulle føre til stor suksess i 75’:
Asle: Da det hadde gått 14 dager under turneén i 74’, begynte vi å få mye urettferdig dårlig tilbakemelding på ”Ranshart”, som jeg synes låter bra den dag i dag, så her måtte vi gjøre noe, og fikk da jazzrock influensen over oss og laget den neste skiva som Terje Rypdahl produserte i 1975.
Kjell: Og Ole Sørli tok med seg skiva ned til Tyskland.
Asle: Og da trengte vi management også, så da kom det plutselig en gærning opp i 1976, som var hypp på å gjøre noe i Tyskland. Men vi hadde en negativ innstilling til folk som lovet ”gull og grønne skoger”. Så da sa vi, kom tilbake om en måned med tredve jobber med krav om så og så mye betalt, så drar vi. Også gjorde han det, han hadde solgt oss inn med over tredve konserter. For han var smart denne karen. Han brukte radio og radioen var veldig interessert, for der var det store radiokanaler, men spesielt en Radio DJ i WDR, som spilte Ruphus hele tiden! Det resulterte i utsolgte hus og stor jubel. Turneen gikk fantastisk bra, vi fikk utvidet platekontrakt i Tyskland, og et hus syd for Hannover i Tyskland, som vi flyttet inn i 1976. Vi bodde der fram til 1980.
Kjell: Og under denne perioden hadde vi 4-5 spillejobber i uka.
Fortell mer om sjangermiljøet i Tyskland kontra Norge, hvor uvante var Norge med rock, i en tid der det å sette opp PA-anlegg var reaksjonært?
Asle: Ja, det var jo annerledes i Norge, som de nattrock-sendingene som gikk, der de sa; ”Nå må dere huske på naboene og lyd nivået på Tven!”. Ellers spilte vi jo flere ganger i GRUGA Halle i Essen i Tyskland, hvor disse sendingene om natten gikk fra. En kjent rockescene i Ruhr-distriktet, hvor band som Beatles og Rolling Stones hadde spilt før oss. Men det var vel spesielt punken som var utfordrende. Og da jazzrock-miljøet kom mot slutten av 70-tallet, ble det en litt rar tid. Alt av sjangere ble veldig polarisert og folk fordømte deg ganske kraftig. Jazzrock og fusion var jo ikke bra for de gutta som drev med punk, og vi skjønte oss ikke på de som ikke kunne høre forskjell på C7 og G7.
Kjell: Ja, jeg hadde en jamsession på Handelshøyskolen i Bergen og da kom bassisten i The Sex Pistols og skulle være med på en jam med meg og noen andre, men han skjønte jo ingenting av hva vi spilte! Han sto bare og famlet.
Asle: Ja, musikkformene fjernet seg fra hverandre og det ble veldig poralisert, hva man likte og ikke likte, når discoen og punken kom, og det vi drev med døde ut. I dag er det jo annerledes, i dag snakker folk sammen på tvers av sjangere.
I sjangerskiftet fra progrock til jazzrock, fikk dere en følelse av tvang i det og måtte endre seg uttrykksmessig eller var det naturlig?
Gudny: Altså for meg, som var med på den første og sjette albumutgivelsen, så var jeg også med på overgangen fra progrock til jazzrock og følte meg ikke helt hjemme i bandet den gangen med albumet ”Let Your Light Shine”, for det var så annerledes.
Kjell: En helt annen måte å tenke på. Man var jo ikke en vokalist i front som fortalte en historie på lik måte som før.
Gudny: Men ”Let Your Light Shine” var et fint album, men for meg som har vært ute av bildet helt siden førsteskiva, merket vel sjangerskiftet i litt stor grad.
Asle: Og vi fikk helt klart oppturer med det albumet, fra kritikere sin side, så for oss var det veldig fint. Samtidig gikk noe tapt der også? For da vi kom til 1979 skjedde en form for utmattelse, med en stil og identitet vi ikke lengre klarte å manifestere. Også ble vi kanskje ikke helt ferdig med det siste albumet ”Man Made” heller, vi fikk litt dårlig tid, der vi drev og mikset albumet selv. Et album som ble slutten, men som også ble litt ingenmannslandet for oss.
Kjell: Jeg snakket jo med han fyren som intervjuet oss fra Canada, og han spurte hvorfor vi ga oss og da svarte jeg: ”burned out”, vi var jo slitne.
Asle: Du vil jo så gjerne følge tiden og få med deg alt, men så passer stilarten dårlig inn og du kommer inn på en blindvei, selv om mange band klarte å overleve det. Og det er jo de som har dette varemerket og en identitet med et ekstremt avtrykk som overlever, de som døde vil alltid ha det avtrykket, de døde før de fikk endret det, sånn som Jimi Hendrix for eksempel.
Men endringer innad i bandet, dere holdt det jo gående lenge! Hvordan håndterte dere å komme videre til tross for besetningsendringer?
Kjell: Det var jo utfordrende til tider, og ting ble ikke alltid slik som vi hadde tenkt.
Asle: Og kjemien fikk du vel ikke med alle, men sånt skjer jo? Men spesielt med vokalister, for de var vanskelige å finne. I dag flyter det over av gode vokalister. På 70-tallet var det mye vanskeligere! Vi hadde Freddy Dahl, Jahn Teigen, Rune og Gudny selvsagt, men det var ikke lett å rekruttere til ny besetning, bransjen var veldig liten og media ikke like stort.
Kjell: Og poulærmusikken var jo danseband, men vi var jo ikke interessert i å være et danseband! Det var et stort skille, de var en helt annen rase.
Asle: Og de føltes eldre enn oss, selv om de var på samme alder.
Hva tenker dere om målgruppen til progrock i dag? Og hvilke inspirasjoner var det som traff dere som unge?
Asle: Nei, nå er jo progrocken tilbake! Og det har den vært en stund, men det vil nok ta tid før den yngre gruppen oppdager den, men jeg tror det er i ferd med å skje. Sønnen min er blitt veldig opptatt av det. Han og hans kompiser begynte å høre mye på progrock for noen år siden. Men jeg vet ikke hvor stort det publikummet er, men med måtene man distribuerer musikk på i dag så er det kanskje bare et spørsmål om tid?
Asle: Men det er vel en del av de unge i dag som hører mye på heavy og tyngre musikk, som kanskje heller mot progrocken. Sånn som Opeth for eksempel, som har en blanding av prog og metal. Men så er det noe spesielt med prog sjangeren. Sånn som første gang jeg hørte ”Close to the Edge” av Yes, var det en del ting som endret seg oppi hodet mitt. På samme måte som da jeg hørte ”Good Times Bad Times” av Led Zeppelin for første gang. Vi hadde store ører selvsagt og var ikke særlig opptatt av norsk musikk. Alt var utenlandsk, fra USA og England.
Kjell: Så gikk det jo rykter, og vi kjøpte plater ut i fra det.
Asle: Ikke minst konserter, jeg så jo mange band spille, som Jethro Tull i Njårdhallen og Genesis i Ekeberghallen. Det ga inspirasjon.
Kjell: Ja, det var bra konsert, men jeg tror Peter Gabriel kasta mikrofonstativet også kortsluttet det, Phil Collins satt vel bak scenen og klødde seg i hodet.
Asle: Også gikk de bare av scenen. Men det skulle ikke være sånn fikk jeg høre, da jeg snakket med noen fra produksjonen.
Kjell: De hadde en voksfigur av Peter Gabriel, husker jeg. En figur på den ene siden av scenen, og Peter Gabriel selv på den andre.
Asle: Og ja, her snakket vi om store produksjoner. En ting var når Pink Floyd kom på Valle Hovin, men å spille på Parkteatret skal nå bli bra det også selv om vi aldri kunne hatt råd til slike store produksjoner. Og i dag er det jo litt risky og skulle spille på større scener som Rockefeller igjen, man må jo ut med en del penger.
Kjell: Ja, så har vi ikke så mye penger, det er jo ikke noen bandkasse lengre!
Og selv om Ruphus ikke har en bandkasse lengre, håper jeg de håvet inn litt penger, med tanke på at konserten på Parkteatret ble utsolgt. Akkurat som bunken med reutgivelser av ”New Born Day” i merchavdelingen ved siden av scenen også ble. Jeg krysser fingrene for at det er penger og energi igjen til nok en konsert! Noe bør jo skje når albumet ”Ranshart” også relanseres på Karisma Records? Foreløpig bør du sikre deg ”New Born Day”. Bedre norsk progrock må du lete lenge etter!
Takk for praten, Ruphus.
Rikke Karlsen