Favorittar frå juni

Bjørnar

Shirokuma, Mannequin Pussy og Bifid Corpse

Tre favoritter fra meg denne måneden. Helt forskjellige uttrykk, så ingen fikk noe forsprang på de andre egentlig. God sommer a, folkens. Se noen konserter og drikk pils. Klin med noen. Vær oppe seint.

Shirokuma - Clothes I Wear For The Space I’m In

Svensker som spiller atmosfærisk screamo med en solid sjattering av hyggelig indierock. Masse støy og en vidunderlig sans for melodi. Ordentlig fint.

Mannequin Pussy - Patience

Indierock med bra tekster, solid instrumentering og en vokalist som kaptiverer og irriterer. Nært perfekt indierock det, si.

Bifid Corpse - Consuming Death EP

Bifid Corpse låter umenneskelig, lukter død og spiller fletta av deg. Denne duoen mikser dødsmetall, punk og primitiv hardcore på en måte er tilnærmet barnslig bra. Riffa sitter som rustne kjøttkroker i øragangene. Men det låter skit, asså.

Jørn

Cave In - Final Transmission

Etter åtte års pause som band skulle Final Transmission vise seg å bli en hjerteskjærende avskjed til bassist Caleb Scofield, som tragisk nok havnet i en bilulykke og omkom på vei hjem fra bandøving og demoinnspilling for det kommende albumet. Originalt var disse låtene kun ment som demoer for en kommende tur i studio, men da tragedien inntraff bestemte de resterende medlemmene å beholde låtene, fortsatt med Calebs bass og vokal inntakt på de aller fleste opptakene, og finpusse dem i mix og mastring. Resultatet er en råsterk, trist, mektig og verdig avskjed til både Caleb, og også kanskje bandet Cave In (gitarist Adam McGrath har uttalt at han “ikke vet hva fremtiden bringer for bandet”). Lydmessig tar Cave In med oss innom Perfect Pitch Black og Jupiter, men med et mer upolert og rått lydbilde. Om man lytter til albumet for seg selv uten å ta inn over seg hva historien bak er fremstår dette som “et nytt album fra Cave In” som føyer seg fint inn i det som begynner å bli en sterk katalog, men det er umulig å lytte til denne skiva uten den blytunge mørke skyen som henger over samtlige låter. Spesielt åpnings- og tittelsporet «Final Transmission» står ut som selve symbolet på tragedien: Det er et taleopptak Caleb sendte til resten av bandet siste gang de så hverandre, med det som opprinnelig kun var en låtidé hvor Caleb spiller kassegitar og nynner et riff. Halvparten av inntektene fra albumet går til Calebs enke og deres to barn, så jeg anbefaler alle å kjøpe ett eksemplar i alle format dere finner. Minst.

Jarand

Exoterm – Exits into a Corridor

Exoterm er ei norsk-amerikansk gruppe som nyleg slapp ei plate gjennom selskapet Hubro, kjend for å promotere mykje av den nye norske jazzen. Eg hadde ikkje høyrt namnet før, men det visar seg at gruppa er nokså fersk og inkluderar blant anna Rune Nergaard kjend frå Bushman’s Revenge. Dette måtte jo sjekkast ut.

Sjølv skriv bandet at «det som forener oss, er vår kjærlighet til jazz, rock og improvisert musikk». Denne plata kan skilte med svært mykje innanfor desse sjangrane, og Exoterm har sydd det saman saumlaust. Frå første stund driv elektronisk og dronande element lyden framover. Bandet tek seg god tid til å byggje opp for så å bryte mylderet ned igjen. Låta «Forest Mist» er i stor grad basert rundt eit pulserande slagverk som til tider også glir over i meir improviserte parti. Over det heile ligg eit flytande saksofonspel og ein knusande djup bass.

Eg skal ikkje plukke denne plata frå kvarandre då det er stappfullt av detaljer både i instrumenteringa og i produksjonen, noko ein nesten må få nyte sjølv. Dynamikk og balanse held eit godt grep om plata då kaotiske låtar plutseleg kan bryte over til låtar prega av svevande lydar med rungande akkordar, eksempel: «Moves Away From The Door».

Dette minnar meg om Skadne Krek med plata Schjesslips, ei plate som vart omtalt her for ei god tid tilbake. Det er den same kompromisslause og utforskande tonen som grip meg med Exoterm. Bandet har bakt ufatteleg mykje inn i ein og same fargesprakande pakke, noko eg anbefalar at du boltrar deg på.

Andre favorittar frå juni:

Bokassa – Crimson Riders og Iris Gold – Planet Cool

Sondre

black midi - Schlagenheim

Å skulle beskrive black midis debutalbum Schlagenheim er en umulig oppgave, så jeg skal ikke engang prøve. Enten du liker math, noise, prog, frijazz, post-punk, eller bare eksperimentell musikk generelt, bør du sjekke ut dette albumet. Selv om en sikkert kan finne enkelte referanser til andre artister her og der, er Schlagenheim en helt unik lytteropplevelse. Det er album som dette som gjør det spennende å følge med på ny musikk. Jeg elsker hvert sekund av dette albumet, fra de sære rolige partiene på låter som “Years Ago” til det vanvittige støyhelvetet på låter som “bmbmbm”, og jeg blir ikke overrasket om Schlagenheim står som årets album for min del når vi kommer til desember.

Andre favoritter:

Fuming Mouth – The Grand Descent, Ashbringer – Absolution, Temple Koludra – Seven! Sirens! to a Lost Archetype, Bokassa – Crimson Riders, Pelican – Nighttime Stories, Yellow Eyes – Rare Field Ceiling, Mannequin Pussy – Patience, Bull of Apis Bull of Bronze – Offerings of Flesh and Gold, Baroness – Gold & Grey og Exoterm – Exits Into a Corridor.

Marius

Bokassa - Crimson Riders

At Turboneger (ein gong i 2007) og Kvelertak (turné 2017-18) har mørna publikum for Metallica er ikkje frykteleg overraskande, men om nokon i fjor hadde sett ein femtilapp på at Bokassa skulle gjere det same, hadde det vore frykteleg overraskande. Samstundes er ikkje oppvaring for Lars & co. nokon umiddelbart kvalitetsgaranti, dei har trass alt gitt scenetid til snåle saker som til dømes HIM, Lostprophets og… eh… Mudvayne.

Men altså. Bokassa. Knekk deg ein pils, les platemeldinga til Jørn her og lytt til Crimson Riders. Det er ikkje so mykje meir å seie enn at musikken utan tvil toler merksemda bandet no får. Bokassas lynferd til rockestjernenivå er den nest mest imponerande stiginga i norsk musikkhistorie (sjølvsagt langt etter Arnulf “Høggern” Paulsens romferder i Vazelina Hjulkalender), og bør funke greitt som motivasjon for alle andre som snikrar riff i kjellaren og drøymer om 40 000 framfor seg i publikum. Det er mogleg, folkens. Køyrrrrrr!

- Redaksjonen