Favorittar frå august

Bjørnar

Slipknot – We Are Not Your Kind

Det sjette albumet fra ungdomsfavorittene i Slipknot, sitter som ei kule. Bråket og brutaliteten er tilbake, noe som manglet for min del, på de foregående skivene. Men Slipknot må også få respekt for måten de lager refrenger på. De er nært opp magiske. Topp ti for året.

Eirik

Nifrost – Varden (singel)

Nifrost ser ikke ut til å være fysisk i stand til å skrive en dårlig sang. Ivar Aasen headbanger i graven akkurat nå, og han har på seg Nifrost-skjorte. Et helt episk spor.

Jarand

Vak – Loud Wind

Mi favorittplate frå førre månad er utvilsamt Loud Wind.

Etter ein upårekna pause er svenske Vak på plass att med si andre plate, og for ei bombe av eit comeback det er! Loud Wind er i all hovudsak ei tung skive, men det ulmar meir under overflata enn førsteinntrykket skulle tilseie.

Dei første låtane synar ei låtskriving og riffing som minnar sterkt om tungvektarane Mastodon og High On Fire. Dette er breibeint og seigt, berre høyr starten på «Melting Eyes». Sounden til Vak er openbart bygd på eit aggressivt lydbilete med røter i eit mangfald av sjangrar. Dei har kontroll på dynamikken og tek seg god tid der det gjeld. «Defenceless» er eit godt eksempel, låta utviklar seg sakte men landar på eit perkussivt høgdepunkt mot slutten. Etter kvart som plata utfoldar seg kastar bandet fleire og fleire progressive passasjar og blytunge riff etter deg. Samstundes skjer det mykje på produksjonssida, gjømt bak riffa og trommeveggen utspelar det seg mykje synthsnacks og lydeffektar. Det krydrar eit elles tungt utrykk med smakfulle melodiar og lydsnuttar.

På «Collector» dreg bandet tempoet opp eit par hakk, og gjev vokalen meir plass i lydbiletet. Igjen dreg eg fram Mastodon-referansen, den desperate og grove vokalen har kvalitetar som kan likne Troy Sanders uttrykk. Det kler dessutan resten av bandet meget godt. «Underwater Whisper» er ei fin instrumental bru som ledar oss mot sluttfasen av plata. Her skiftar bandet til det seigaste giret og stupar med hovudet først ned i doomgryta.

I sentrum av utrykket deira står eit beist som dreg dei i mange retningar samstundes, men bandets eigenskap til å balansere og sy alt dette saman på Loud Wind skal rosast. Alle med sans for slagkraftige låtar burde høyre denne snarast, sjekk ut!

Rikke

Agenda – Apocalyptic Wasteland Blues

Agenda ga ut sitt andre album Apocalyptic Wasteland Blues denne august måneden. Og jeg var så heldig å bevitne de med The Mansters og Mørkt Kapittel på Blitz i anledning en kort og intens konsertturne for albumet som virkelig har et spekter av energi å by på. Med en vokal du aldri kan se vekk fra, der den treffer deg rett i sjela fra første stund, da vokalist Hans Olaf har en frekvens i stemmen som skjærer gjennom enhver lydvegg som en prosjektil uten sidestykke – også kjent fra Avast. Og det som er så spesielt med denne gjengen, er at selv om låtene på albumet fremtrer i tråd med beskrivelsen av amerikansk hardcore og svensk d-beat, leker de også med en melodiøs tilnærming til det i de fleste låter, og gjør en eventuell hard grøt av en sound om til en dystopisk affære, der for eksempel låta «Cognitive Dissonance» oppfordrer til mosh pit, men med rom for melankolsk ettertanke. En kontrastfylt blanding av ulike musikalske impulser innenfor crustpunken, svart og postmetallen. En sjangermiks som virkelig ikke er lett å gjennomføre helhetlig uten til dels å miste hardcore og d-beat preget. Agenda derimot, får det virkelig til! – Noe Mørkt Kapittel også er et veldig godt eksempel på. Heia norsk d-beat! Virkelig et sjangerkapittel for seg selv, alle og enhver bør høre seg opp på. Og er du riktig så smart bør du også sjekke ut split EPen til de sistnevnte bandene fra 2014. Der er det mye å lære!

Sondre

Pijn & Conjurer – Curse These Metal Hands

For en måned! Jeg kunne lett ha skrevet om 10+ utgivelser fra august, men skal begrense meg til å skrive om den som traff meg hardest. Curse These Metal Hands er det første samarbeidsprosjektet mellom de to britiske bandene Pijn og Conjurer. Bandene er i utgangspunktet ganske ulike rent stilistisk, selv om de har noe overlappende sjangerbeskrivelser. Conjurer spiller en beinhard form for sludge/post-metal, med innslag av hardcore, doom og death metal. Pijn er på den andre siden mer progressive og eksperimentelle i sin tilnærming til post-rock/metal. Bandene har likevel ett par ting til felles. For det første lager begge mørk, tung og fengende musikk med mye lidenskap, smarte komposisjoner og imponerende instrumentering. For det andre er begge signert på det fantastiske plateselskapet Holy Roar. Utvilsomt ett av de beste plateselskapene innen hard musikk i dag.

Da jeg så at Pijn og Conjurer skulle samarbeide på et felles prosjekt, hadde jeg noen klare tanker om hvordan det kom til å høres ut og hvilken type musikk de ville lage. Jeg kunne ikke bommet mer. Curse These Metal Hands høres ikke ut som noe av det bandene har gitt ut hver for seg. Førstelåten «High Spirits» høres ut som tidlig Baroness på alle de rette måtene. Det er rett og slett glad og optimistisk musikk. Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal beskrive det. Jeg kjenner at alle bekymringer bare flyter vekk i intet når jeg hører dette sporet, og det fortsetter slik gjennom mesteparten av albumet. At Conjurer, som med Mire ga ut en av fjorårets mørkeste og knusende harde utgivelser, nå kan komme ut med dette er faktisk bare helt sjukt. Misforstå meg rett, Curse These Metal Hands er også en hardtslående utgivelse til tider, eksempelvis rundt midtpunktet på nevnte åpningsspor. Men det er ikke det som er fokuset på albumet.

Curse These Metal Hands er også en fascinerende utgivelse med tanke på oppbygningen av albumet. På en halv time klarer bandet å diske opp både episke låter med lang oppbygning og mer umiddelbare låter som klinker til fra første sekund. «The Pall» er det ultimate eksempelet på det første, og «Endeavour» på det andre. Førstnevnte følger en låtstruktur som skriker Cult of Luna, og sistnevnte kunne sklidd rett inn på Remission-albumet til Mastodon, både stilistisk og kvalitetsmessig. Høydepunktene på albumet er likevel første og siste låt. Både «High Spirits» og «Sunday» kommer til å ha en permanent plass i spillelistene mine så lenge jeg lever, og bidrar sterkt til at jeg vil sette på dette albumet kontinuerlig gjennom dagen. Jeg elsker Curse These Metal Hands og vil anbefale det på det sterkeste til enhver som liker rock og metal. Kan fort stå som ett av årets beste album for undertegnede.

Andre favoritter:

Necronautical – Apotheosis, Witch Vomit – Buried Deep in a Bottomless Grave, Russian Circles – Blood Year, Grima – Will of the Primordial, Ezra Furman – Twelve Nudes, The Modern Times – Algorythmic Dance Music, King Gizzard & the Lizard Wizard – Infest the Rats’ Nest, Tropical Fuck Storm – Braindrops, Agenda – Apocalyptic Wasteland Blues, Fjøsnisse – Heksedreper (EP), Devourment – Obscene Majesty, Sect – Blood of the Beasts, You Suffer – s/t (EP), Mylingar – Döda Själar, Rapsody – Eve, Knocked Loose – A Different Shade of Blue, Vak – Loud Wind, Whitney – Forever Turned Around og Wizard Rifle – s/t.

Jørn

TOOL - Fear Inoculum

Altså herre min hatt og vår herre til hest, dette er et album som kommer til å diskuteres, dissekeres og debatteres i lang, lang tid fremover. Dette var et album jeg ikke trodde på før jeg fikk høre førstesingelen (og tittelsporet) “Fear Inoculum” for første gang og kjente en lun følelse inni meg jeg ikke har kjent siden 28. april 2006 da “10,000 Days” skyllet over kroppen min som varm fløte. Danny, Maynard, Justin og Adam (ja, man er på fornavn når man har ventet i 13 år pga skrivesperre, syklusen forbundet med høsting av vindruer, rettssaker og det som verre er) er i toppform og det er ikke et eneste trommeslag, vokalfrase eller riff som er malplassert eller ute av kontekst. Om jeg dør i morgen skal det vites i det ganske land at jeg er svoren TOOL-fan på min hals. La det synges fra den høyeste topp:

Stereoanleggene sang den,

først for Tool’s hyrder;

skjønt fra sjel til sjel det lød.

Fred over jorden,

menneske fryd deg!

Oss er en evig klassiker født

PS: Siden TOOL er noe så innmari selvsagt i denne månedens anbefaling trekker jeg frem et knippe sterke boblere fra august i form av Knocked Loose - “A Different Shade Of Blue”, Sect - “Blood of the Beasts”, Hesitation Wounds - “Chicanery” og Lana Del Rey - “Norman Fucking Rockwell”. Kos dere!

Marius

You Suffer - s/t (EP)

You Suffer klaskar til ein kjapp omgang oppfriskande dødsmetall. Trass i at dei flørtar med eit hav av klisjéar, tenk lyd av ladegrep og skotløysing og breakdowns som kunne vore hausta nokolunde rett frå Decapitated i 1999, blir det korkje teit eller keisamt.

Nei, sørlandsgjengen her køyrer full smekk og bånn spiker beint i betongveggen utan omsyn for noko anna enn så skapa feit, feit musikk, og dei lukkast i aller høgste grad. EPen er ein demonstrasjon av saumlause skift mellom norsk og engelsk vokal, tydeleg og forståeleg stemmeføring, riff- og solomateriale av høg kvalitet kokt inn i eit massivt og balansert lydbilete. Imponerande.

Det einaste eg ikkje heilt blir klok på er låttitlane. Jo jo, «You Suffer» og «Blind Eyes» er sjølvsagt i overkant greitt å forstå, medan «Taushetens Gapestokker» er noko verre. Korleis meiner dei at ein skal stille tystnad fram til offentleg spott og spe? Kva er greia? Låta «Kval» er truleg (nok eit) uttrykk for daud og pine, men det hadde jo sjølvsagt vore artig om låta hadde vore noko meir. Ein kommentar til Grindadrap på Færøyane, ein hyllest til Gojiras låt om flygande pattedyr frå havet eller, aller best, ein forkorting av og kampsong til fordel for årets kommuneval? Ikkje veit eg, men eg veit at You Suffer er verdt eit kvarter av ditt liv.

Patrick

Fjøsnisse - Heksedreper

Ingenting, INGENTING, gir meg meir glede akkurat no enn å få skikkeleg melodisk svartmetall rett i trynet. Det er jo haust! Fjøsnisse dukka opp akkurat når dei skulle, og den EPen dei har servert er fantastisk.

Tittellåta “Heksedreper” gir meg frysingar på alle dei rette plassane. Det einaste som manglar er at eg er 15 år yngre og djupt inni Kaupangerskogen med discman midt på vinteren. Heile EPen gir meg eigentleg den kjensla. Snø, vind og ein deilig, bitande kulde.

Det som må trekkast fram først er vokalen. Steintøff. Det andre er produksjonen. Skitten og deilig. Det tredje er stemninga- fastpaced svartmetall med feiande flotte melodiar blanda med knallfine, rolege parti, som til dømes i starten på “Djeveldans” - akkurat som å høyre eldgammal Dissection, evt Immortal. Du finn også eit megatrist parti i slutten av “Vargham” som bygger seg opp til eit klimaks der dei aller fleste svartmetall-folk vil kjenna ein tung nostalgi til enklare dagar, når kyrkjer brant og satan stod i sentrum. Neidå, men du fattar kva eg meiner.

Eg vil eigentleg ikkje sei så mykje meir. Det beste du kan gjere no er å sette av 23 minutt til å høyre den sjølv. Knall!

Redaksjonen