1349 – The Infernal Pathway: Same hero, different boots

Det kom en email til Bjørgvin, sånn cirka forrige uke, som inneholdt den syvende fullengderen til black metal-legendene i 1349 (populært kalt «Tretten-Ni-og-Førr»), The Infernal Pathway! Forrige skiven deres, Massive Cauldron of Chaos fra 2014, var en av de ferskeste utgivelsene da jeg først gikk balledypt i black metal mot slutten av mine tenår. På den tiden var platen fullstendig ugjennomtrengelig for meg, og det føltes mest som at noen skrapte en strikkepinne mot trommehinnen min. Fem år senere digger jeg det albumet. La oss se om The Infernal Pathway lever opp til sin forgjenger!

Fra første stund thrasher 1349 (populært kalt «Omtrent ti på to») i gang med infernalske riff over ukrenkelige blasts. I kjent stil tviholder bandet på den umiskjennelige black metal-arrogansen, der musikken kan være så kaotisk og ellevill som den bare vil, uten at lydbildet fornedrer seg til å gi slipp på sin regale atmosfære. Det veksler mellom ugjennomtrengelige blasts og gode, dype grooves. Når det er sagt er miksen en anelse polert for min smak, så noe av den grimme atmosfæren forsvinner for denne karen.

Det er fullt fres mellom interlude-sporene Tunnel of Set VIII-X, som tjener godt som atmosfæriske avbrekk fra helveteslyden 1349 (populært kalt «En, Tre, Fire, Ni») maner frem på dette albumet. Endringer er klare fra forrige plate, Massive Cauldron of Chaos, som var (som navnet tilsier) et kaos-mesterverk av dimensjoner. The Infernal Pathway er en mer kontrollert plate som våger å ta pustepauser og utforske. Siste spor for eksempel, Stand Tall in Fire åpner i Gøteborg-melodeath-stil, og holder seg nærmest i AC/DC-rytme under store deler av låten. På tross av dette – eller kanskje på grunn av dette – holder platen seg svart som tjære, som bare 1349 kan.

Det snakkes mye om hvordan artister er nødt til å endre både stil og uttrykk og sjanger for å ikke stagnere, og i en sjanger som er så voldelig anti-mote som black metal er det interessant å se hvor mange som klarer å utvikle egen sound uten å rote med originalt budskap eller image. Alt dette for å si at selv om aspekter ved platen er utradisjonelle for bandet, er The Infernal Pathway så absolutt, ubestridelig og umiskjennelig samme gamle 1349 (populært kalt «Nei, ikke Satyricon. De andre.»)

Helvette for alltid.

8/10 TRYNER!

Eirik Ones