Favorittar frå September

Patrick

Vestindien - NULL

Dei som kjenner meg veit at eg likar haust. Eg diggar låtar som gir meg den der deilige, kalde, mørke haustkjensla. Fattar du?

Når då eit band eg har høyrt kviskringar om i dei djupaste krokar og dei mørkaste avgrunnar i det siste plutseleg dukkar opp med ei slik låt - då må eg skriva om det. Dette bandet har stått opp frå dei døde, og er meir levande enn dei fleste akkurat no.

Eg hugsar når Torjus frå Vestindien/Hjerteslag viste meg det gamle materialet deira, heilt tilbake til då eg budde i Bergen og var ein “up and coming” musikkjournalist (sjølverklært, må vite) som kasta seg over alt av musikk. Eg hugsar at det ga meg ein glede å høyre på, men ikkje noko meir.

Det Vestindien no har koka saman i ei kolsvart gryte vil eg berre ha meir av. Dette er så stemningsfullt at eg får frysningar. Berre det at det startar med vind, regn og det som høyres ut som ein knitrande peis er jo heilt himmelsk for sånne som meg. Atmosfæren i denne låta er så kald, men likevel varmar den. Spesielt når gitaren kjem inn og legg seg over i lyse, deilige tonar. Bassen leikar seg godt og vokalen er toppen på kransekaka. Eg hadde ein diskusjon med ein kompis om denne vokalen og korleis den passar inn. Burde den vore mørkare? Meir skrikete? Nei, det tykkjer eg ikkje. Heile pakken denne låta gir er heilmaks, 100%.

Eg kryssar fingrar og tær for at det som kjem ut framover også er det.

Jarand

Girl Band – The Talkies

Støy og elektroniske eksplosjonar er det som står i hovudet på Girl Band. The Talkies er ei plate som dyttar kaos i ansiktet ditt utan stans, det er ikkje heilt enkelt å beskrive lyden men eg vil påstå den kan kategoriserast som hard støyrock. Bandet skapar utvilsamt utfordrande og brautande låtar, kor det vekslast mellom intens trommeproduksjon og hemningslaus vokal. Mykje av materialet vandrar utanfor tradisjonelle strukturar og oppfattast heller som industrielle lydlandskap enn låtar.

«Going Norway» og «Caveat» sender tankane i retning Pom Poko og Freddy The Dyke, spesielt på dei meir aggressive partia. Eg må innrømme at å høyre plata frå start til slutt er intenst, kanskje utilgiveleg for nokon. Eg synes likevel dette knallharde beistet er eit spenstig og friskt tilskot blant utgjevingane frå september.

Tankelaus støy? Diskutabelt. Tøft? Veldig.

Andre favorittar:

Dreamarcher – The Bond, Krokofant – Q, Temples – Hot Motion

Sondre

White Ward – Love Exchange Failure

Siden sin spede start har black metal-sjangeren utviklet seg i flere forgreininger enn noen annen sjanger jeg kan komme på. Ukrainske White Ward illustrerer dette poenget bedre enn de flest. På deres andre album, Love Exchange Failure, blir klassiske sjangertrekk kombinert med elementer fra post-metal og jazz, med komposisjoner og eksperimentering selv den mest garvede progrockeren hadde nikket anerkjennende til.

Konseptuelt kan det trekkes tråder til majestetiske Vile Luxury av Imperial Triumphant (som for øvrig landet fjerdeplassen på årslisten min i 2018). Begge disse albumene maler et nesten naturalistisk bilde av byens skyggesider. Vile Luxury kan oppleves som en skildring av et dystopisk mareritt, med særlig fokus på individets indre forfall og det mentale kaoset som kan komme med isolasjon eller følelsen av å bli trykket ned av samfunnet rundt seg (sender et anerkjennende nikk til filmen Joker for en strålende skildring av samme tematikk). Love Exchange Failure på sin side føles desto mer filmatisk, i den grad at man kan lukke øynene og se scener spille ut foran seg. For det er akkurat slik albumet føles, som en samling av scener som kun gir mening om de ses i sammenheng.

Selv om White Ward helt klart evner å bite fra seg med knusende harde partier, er ikke albumet sentrert rundt dette. Det primære fokuset deres synes å være fortelle en historie gjennom stemning og atmosfære. De klareste eksemplene på dette finner man på albumets korteste låter, «Shelter» og «Surfaces and Depths». Førstnevnte låt gir meg noe så sjeldent som assossiasjoner til det fantastiske albumet Profanum Aeternum: Eminence of Satanic Imperial Art (1997), kanskje det mest ufortjent oversette albumet innen black metal-sjangeren. Til forskjell fra Vile Luxury, som i sin altoppslukende destruktivitet kan oppleves som en bekmørk skildring av håpløsheten, er Love Exchange Failure full av farger og liv. Du hører sirener fra en politibil i det fjerne, og ser for deg det blinkende lyset. Når du lukker øynene ser du det gule lyset fra gatelykter reflektert i det våte fortauet. De blinkende fargene fra neonskilt og lyset som strømmer ut av vinduet på kiosken på hjørnet. 

Som jeg var litt inne på innledningsvis har albumet et veldig distinkt lydbilde. Bruken av saksofon er tonet noe ned fra bandets første album, Futility Report, men kanskje desto mer effektiv og smakfull når den først brukes. Det samme kan sies om bruken av piano, selv om den kanskje dominerer større partier av albumet. Jazzelementene og ulike samples gir en slags noir-vibbe, som helt klart bidrar til at albumet føles så filmatisk som det gjør. Det var nettopp disse elementene som først gjorde meg obs på de røde trådene mellom Love Exchange Failure og Vile Luxury.  

Oppsummert sett vil jeg anbefale dette albumet på det sterkeste, men kun dersom du har tid til å sette deg ned med albumet i sin helhet og stenge ute omverdenen. Tenk på det som at du skal sette deg ned med en Scorsese-film fra 70-tallet. Slå av lyset og la deg bli oppslukt av byens skyggeside.

Andre favoritter:

Squid – Town Centre (EP), Die A Legend – Winning (EP), Cult of Luna – A Dawn to Fear, Asagraum – Dawn of Infinite Fire, The Number Twelve Looks Like You – Wild Gods, Dreamarcher – The Bond, Krokofant, Ståle Storløkken & Ingebrigt Håker Flaten – Q, Deception – Epidemic (EP), Bhleg – Äril (EP), No One Knows What the Dead Think – s/t, Husmo HAV – Ripples, Astrosaur – Obscuroscope, Monolord – No Comfort, Hashshashin – Badakhshan, Netherbird – Into the Vast Uncharted, JPEGMAFIA – All My Heroes Are Cornballs, Faenihælvette – Ikke OK. og Jaggu – Revenantian. 

Rikke

Izakaya Heartbeat – Subterranean Sunset

Izakaya Heartbeat ble et kjent navn i den norske undergrunnen da de ga ut albumet Ancient Asobi/In Arcadia tilbake i 2010, og Enter - Rainbow Lake i 2013 med medlemmer fra Serenah Maneesh, Le Corbeau og Mindy Misty. Hvor de tidligere har vært på programmet til både Øyafestivalens klubbdager og Bylarm. Før de etter 6 år siden sist skive, slapp albumet Subterranean Sunset 6. september, med påfølgende europaturné. Hvor sistekonserten fant sted på selveste Kafé Hærverk i Oslo den 26 september i år. Izakaya Heartbeat er ellers et band jeg alltid har forbundet med en psykedelisk sound, men nå mer enn noensinne før på albumet Subterranean Sunset. Da de tidligere hadde en tilnærming til en sen 80-talls og tidlig 90-talls poprock, er de nå røffere i gitarkantene med tendensene til en mer moderne up-beat psych rock med grener over i støy - og garagerocken, som låtene «Primitive Psyche», «Fierce Femme», «Planetarium High» og «Endless Kiss» beviser. Som også er mine favorittlåter på albumet. Der du aldri helt får grepet på nettopp hva de gjør, det bare funker! Der egentlig hele albumet flyter over av digge kontraster og uforutsigbarheter. De grovt lyse og repeterende gitartonene i møte med de myke vokalene og instrumentale harmoniene, som videre avslører en sørgmodig ambiens og melankoli. Herlig innpakket et kunstnerisk skranglete uttrykk i et uovervinnelig lydbilde, jeg egentlig ikke forstår bæret av. Anbefales!

Jørn

The Needs - You Need The Needs

Når et sånt stjernelag av godgutter slår seg sammen blir det nesten litt urettferdig for alle oss andre. Akkurat som når Power Rangers utbryter “it’s morphin’ time” og til slutt går sammen som en Megazord for å bekjempe de fæle skurkene Rita Repulsa sender til jorden, så har The Needs gått sammen for å bekjempe teit og dårlig musikk bevæpnet med herlig og lystig poprock fra vestkysten. Og good guys always wins. Brødrene Bendik og Mattis Brænne har funnet Maciek Ofstad fra Kvelertak, Knut-Oscar Nymo fra Oslo Ess og Nils Jørgen Nilsen fra Honningbarna og Sløtface, og om dét ikke er en bukett som får tennene til å løpe i vann så vet ikke jeg. 12 låter unnagjort på ca. 26 minutter er akkurat passe mengder solskinnsrock før vi alle kan returnere til den likbleke og mørke høsten vi går i møte.

Marius

Deception – Epidemic

Som bandet seier det sjølv: Kortare namn, same musikk. For just som eg har tusla rundt og tenkt for meg sjølv at no i 2016-17-18-19 er Danmark skandinavisk meister i dødsmetall, og sånn er det berre med den saka, jo då kjem sanneleg Deception som tredje norske dødsmetallanbefaling sidan grunnlovsfeiringa (etter You Suffer og Uaar). Situasjonen er altså slettes ikkje gale her til lands. Art of Deception, som fekk ei framifrå respons hjå Evig Lyttar med førre utgjevinga Path of Trees, har skifta namn og mannskap. No smadrar dei vidare som Deception, og det gjer dei med bravur i form av plata Epidemic.

Deception tek utgangspunkt i eit heilt hav av klassiske element frå dødsmetall som dei miksar og triksar saman på ein forfriskande og god måte. Resultatet er at Epidemic som plate kjennest usedvanleg balansert, for sjølv om låtane er ulike og varierte så finst ikkje teikn til eit svakt spor på plata. Når bandet tydeleg syner at dei har stålkontroll på alt frå vanvittige blastbeats til crust-draumande riffing er det berre å lene seg attende og nyte det rogalandske bedraget.

Åpningslåta «Penintential Psalm» er eit glimrande døme på at når gode band tillèt seg eit litt lågare tempo, så gir det desto meir plass til at dei musikalske komponentane kjem fra i lyset. Her finn ein balanse mellom rolege brot, mitraljøsetromming, melodiske refreng og botnlause growls på ein utruleg overbevisande måte. Sistelåta «Memento Mori» er også sterk, medan «Grimalkin», som for øvrig er eit smått obskurt ord for katt, er min soleklare favoritt. Låta er eit festfyrverkeri av daud og variasjon, og her kjem Deceptions eklektiske briljans verkeleg til uttrykk.

Nei folkens, eg trur ikkje det er so mykje anna å gjere enn å daske seg på ein buss til tigerstaden i november og sjå Deception live, for dette er like solid som Sola TS i møte med eit mellomstort eskortefartøy i Hjeltefjorden.

Eirik

Strigoi – Phantoms (singel)

Jeg føler denne favoritten nærmest er et spytt i Evig Lyttars gjeve andlete, da engelske Strigoi ikke bare er et engelsk band signert på Nuclear Blast, men også er en supergruppe bestående av kjente fjes fra Paradise Lost og Extreme Noise Terror. Det er med andre ord rimelig langt unna norsk undergrunnsmusikk. Når det er sagt lover første singel ekstremt vel for den kommende debutplaten som dropper den 22. november.

Strigoi (faen så fett bandnavn) disker opp med sjeleknusende blackened death metal med kvinende droneriff og chuggegrooves som man bare ikke klarer å la være å headbange til. Føles som om Gaahls Wyrd møter Dethklok eller noe. Sykt digg låt, et must å høre igjennom.

Andre favoritter:

Systemabort av Leiving (singel)

Fleshmachine av Byrde (singel)

Null av Vestindien (singel). Hadde ikke Patrick vært førstemann til mølla her hadde jeg prakket på dere en doktoravhandling om hvor fet den låta er.

Far av Borgarting (album)

Og så har jeg enda ikke fått hørt igjennom alt SIBIIR har sluppet i høst, men jeg kan ikke se for meg annet enn at det er reinspikka gull.

Redaksjonen