The Dogs - Crossmaker
Drabant Music
For tredje år på rad så anmelder jeg et nytt album fra The Dogs. Det nærmeste jeg kommer en tradisjon innen min tid som anmelder.
Og like tradisjonelt er det at de har lagd et bra album.
Det åttende i rekken starter med en forbanna rakkeri form av «Waiting For The Future to Come». Den snille introen får plutselig rævva i gir og eksploderer i et intenst leven. Hvem sa at scandirocken var best på 90-tallet? Den sparker greit fra seg i 2020 au, min bitre venn.
Intensiteten stopper ikke med «The Moment of Truth» heller, en forbanna sak med orgelet spikret inn i hjertet av produksjonen. Lekkert og brutalt.
Men det samme orgelet tar oss så inn i mørket som er «Love Says Nothing». Mange vil nok kjenne igjen starten som introen på podcasten «80%», men her får vi den fulle opplevelsen. Og det er utvilsomt en opplevelse. Teksten er renspikket mørke. Klaustrofobisk tortur med en forløsende slutt. Ta rei ei bolle.
«Try Harder» tar opp garasjerocken igjen, med er kor som minner meg om Ghost av en eller annen grunn. Men jeg rekker ikke tenke så veldig lenge før det er over, og «I Never Wanted Us» setter i gang. Helt OK låt som reddes av det allerede nevnte, orgelet. Albumets mest unødvendige låt.
Heldigvis er «Toy Guns in a Butchery» på plass og serverer rocketristesse på særdeles fortreffelig nivå. «Without a Warning» er The Dogs tilbake i «dette kunne vært en The Terrifieds-låt»-land og det gjør meg absolutt ingenting. Herlig!
Med «The Octopus Embrace of Drugs» får vi albumets store ballade. En tekst som forteller om et personlig helvete og ønsket om en rask avslutning. Storslått og fint, uten at det føles pretensiøst og påtatt majestestisk.
«I Don’t Need Me» fungerer helt fint, men vil nok være bedre live enn på skive. Det ække kritikk, mer en observasjon. Kritikken går heller på at dette har man fått fra The Dogs før, og på en bedre måte.
Albumet avsluttes med albumets desidert beste låt, den enorme «Make It Hurt Until We Forget». Smerte, anger, kjærlighet, bitterhet, fortapelse og et fellesskap i all denne dritten vi kaller et liv.
«Crossmaker» er på mange måter, «nok et The Dogs» album. Tematikker går igjen, muligens riff og. Men det bryr jeg meg ikke om. De er så genuine i sin intensjon, komposisjon og prestasjon at det løser seg hver gang. Selv på sitt dårligste, er de fortsatt Norges beste band.
8/10 TRYNER!
Og med denne anmeldelsen avslutter jeg min tid i Evig Lyttar. Det har vært sjukt fett, men andre prosjekter krever for mye tid til at jeg kan forsvare min stilling her lenger.
Takk til Patrick som ga meg sjansen. Takk til Sondre for alt, du er en bror i musikken. Takk til Marius for all rosen og hjelpen. Takk til resten av Evig Lyttar.
Ikke minst takk til Underwing som ga meg mitt første Håkon Moslet-øyeblikk. Takk til Kristopher Schau som ga meg av sin tid og leverte mitt livs intervju.
Og takk til dere som har lest. Fortsett med det.
Evig lyttar, evig takknemlig.
Bjørnar Kristiansen