Intervju & låtpremiere med Mother Trudy

I dag køyrer me dobbelt opp her i gården. Vår trufaste mailansvarlege skribent er atter ein gong på ballen. Denne gongen har han intervjua bandet Mother Trudy! Me køyrer premiere på deira nyaste låt “Step Aside” nede i artikkelen her. Først skal du få nyta eit knallbra intervju! Kos deg.

Fyrst og framst: Kom med tre gode grunner til at lesarane skal sjekke ut Mother Trudy!

Mother Trudy er bandet som drar gamle storheter ut av glemselen og får deg til å ville riste på rockefot, rockearm, rockehode og resten av rockeanatomien! Du drømmer deg tilbake til tiden da rock var rock og kan kose deg med ny fresh musikk som vil få deg til å lure på om det er hemmelige, tidligere uutgitte innspillinger fra en supergruppe fra tidlig 80-tall. Du vil gå på konsert og tenke, “hvor i helvete kom disse kara fra?! Er de kjærlighetsbarn av Lemmy og Phil Lynott etter en altfor fuktig kveld i 1981?” En ting er sikkert, du vil ikke klare å stå stille.

Fortell omverda litt meir om bandet. Korleis starta de opp? Kvifor endte de opp med å spele tung, bluesbasert og STEIKE feit rock? Kva er visjonen for Mother Trudy?

Bandet startet opp sommeren 2016 etter å ha funnet hverandre via musiker søker musiker-gruppen på Facebook (Band-Tinder!). Andreas meldte sin interesse som bassist en dag for sent, men fikk sjansen igjen etter at den første gitaristen gav seg i november samme år og endte jaggu opp med å ta på seg rollen som vokalist i tillegg! Grunnen til at vi endte med å lage musikken vi gjør er enkelt og greit at vi elsker den typen tung bluesbasert rock. Vi skulle vel ønske at vi kunne levd på 70-80-tallet hele gjengen musikkmessig og fant ut at det var en lite utforsket nisje her til lands. Når det kommer til inspirasjoner har vi en del fellesnevnere alle fire, som Zeppelin, Sabbath, Lizzy, Purple, Motörhead and so on and so forth, men alle fire har samtidig sine egne forbilder vi bringer med oss inn i bandet. Jeg tror dette gjør at vi kan leke oss litt med sjangeren. Drømmen er å bikke over grensa mellom obskuritet og glemsel til å være et band folk kan sette på når de har lyst til å kjenne blodet bruse og rockefoten rykke!

Kva med bandnamnet? Eg går ut fra at det ikkje er ein obskur kopling til den anerkjende biletkunstnaren Trudy Wollbraaten frå Drøbak?

Hehe, her holdt vi vel på i noen måneder før vi fant rett. Bandet startet med det noe tøysete men for all del smått episke navnet “Lyn-gås”. Etter Andreas joinet fant vi ut at vi måtte ha et litt mer seriøst navn om vi hadde planer om å satse, så jakten på det perfekte navnet startet. Til slutt var det Alex som gikk gjennom Wikipedia-lister om eventyrmonstre og fant et obskurt eventyr av Brødrene Grimm om en heks som bodde i skogen og forvandlet ulydige barn til trekubber og brant dem i peisen. Mother Trudy føltes bare riktig med en gang!

Vil de seie noko om dei to nyaste låtane som er ute? PttP og Black Cloud?

PttP ble PttP fordi Spotify ikke ville la oss laste den opp som PTTP (Power Through The People). Anywho, låta er en stor langefinger til de som har alt og nekter å bidra til fellesskapet samtidig som de prøver alt de kan å hanke til seg mer. Vi andre er dritt lei og ser gjennom bullshiten. (Litt deprimerende at han oransje klumpen over dammen ble frifunnet, men det er ikke folkets skyld, det er de samme menneskene vi er lei av). Black Cloud er en låt som er litt annerledes enn det vi har gjort tidligere. Vi steg litt ut av komfortsonen vår med den låta, men er veldig fornøyd med hvordan den endte opp. Man hører fortsatt Mother Trudy i den, selv om den er litt annerledes. Når det kommer til temaet i låta kan man vel nevne det åpenbare, at den handler om klimakrisen, men vi føler også den kan tolkes på andre måter.

Med omsyn til musikkslepp så køyrer jo Mother Trudy ut ein låt per måned fram mot sommaren, og de har sluppet jamt sidan juni. Kva er tanken bak den taktikken?

Forrige skiva ble sluppet med kun én singel før plata og vi følte kanskje at flere av favorittene våre fikk litt lite oppmerksomhet. Derfor bestemte vi oss denne gangen for å slippe alle låtene som singler før plateslipp. I tillegg gjør det at vi kan holde interessen for låtene og skiva oppe lenger enn om vi hadde sluppet alt på en og samme gang.

Kva vil de seie om plata som kjem? Køyrer de eit litt høgare tempo enn på førsteplata? Især “PttP” og “Lady Dee” syner seg litt meir på og framoverbøygd enn tidlegare låtar. Er det berre vinterstormhumøret som slår inn hjå meg, eller har tolkinga rot i røynda?

Vi vil vel starte med å si at vi har funnet oss selv litt mer på denne skiva. Vi har blitt bedre kjent med hverandre og er mer enige i hvordan sounden skal være. I tillegg har denne skiva en rød tråd gjennom alle låtene, i motsetning til forrige skiva som var litt mer “vi speller litt rock’a!”. Vi valgte denne gangen en annen person til å mikse og mastre for oss, ikke fordi vi var misfornøyd med lyden på forrige skiva (den låter helt konge, Kai Christoffersen er sjef!), men fordi vi følte det nye materialet trengte det. Valget falt på Lars Bjerke i Horten (Andreas’ gamle bandkamerat fra the olden days). Han skjønte hva vi var ute etter og naila lyden med en gang. Låtene er litt mer fremoverlente og kraftfulle og vi elsker det!

De er jo opplagt ikkje åleine om å elska det, for Mother Trudy er i vinden om dagen, med ny musikk og oppvarming for Monster Magnet. Korleis hamna de her? Korleis var den spelejobben? Alle oss sofarockarar som berre kan drøyme om å stå på storscena vil gjerne høyre litt meir om den opplevinga.

Her fikk vi alle en guttedrøm oppfylt, altså! Spille på selveste Rockefeller! Oslos rockestorstue! Herremin for en opplevelse. Hvordan i all verden endte vi opp her? Vel, det kjedelige svaret er vel hardt arbeid og ståpåvilje. Men egentlig er det en god del flaks inne i bildet. Da Monster Magnet spilte på Blå for to år siden sendte vi en mail og spurte om de kunne tenke seg å ha oss med som support. Vi fikk svar fra Bobo, tour manageren til MM, som sa de dessverre hadde med seg egen support, men han skulle sette oss opp på gjesteliste om han fikk en MT-tskjorte (han digga musikken vår). Spol frem to år: to timer før vi skulle spille på Brewgata tikka det inn en melding på Messenger. Det var Bobo som lurte på om vi var gira på å varme opp for MM på Rockefeller. Fire dager senere var det avklart og vi var plutselig i skyene. Konserten gikk bedre enn vi kunne forestilt oss. Opplevelsen av å se salen plutselig fylle seg i løpet av de to første låtene er helt ubeskrivelig. Feedbacken fra publikum var helt fantastisk! Ganske sikker på at vi fikk oss et par nye fans den kvelden. Høydepunktet etter vi var ferdige var vel da Garrett spurte om vi skulle være med videre til Gøteborg og Malmø og at han ble skuffet da vi dessverre måtte avkrefte det. Vi fikk tatt noen øl med gutta på Tilt etter konserten, så det var da iallefall noe!

Det er jo ei rekkje råfeite band som operer i nokolunde same musikalske landskap som dykk om dagen (Orango, Underwings, svenske Abramis Brama og ein kan òg dra inn litt større namn som t.d. Audrey Horne og (uhu) Black Debbath. Er det ei skjult tungrockbølge på gang i Noreg?

Ja, det tror vi! Det ulmer ganske heftig rett under overflaten her til lands nå! Fete rockeorkester spretter opp som paddehatter overalt. Fra før har vi jo som nevnt Orango, gode venner av oss som virker som om de har en evig rekke med fetere og fetere låter på lager. Vi har spilt med dem en del ganger og gleder oss sjukt til konsertene med dem 13. og 14. mars. Audrey Horne, The Dogs og Dunderbeist har etablert seg som noen av de store norske rockebanda. Samtidig kommer stadig flere dyktige nye artister, som Underwing, Saint Karloff, JAGGU, Timeworn, Orbiter, Golden Core, Dwaal, Wolf on Fire, Tempel, Quarter Wolf, ja.. vi kunne fortsatt i en evighet! Det er så mye fett å ta til seg at det er vanskelig å se hvordan man skal få tid til alt!

Mindre søvn og meir rock må vel vera svaret. Kva forhold har de artsfrendane dykkar?

Når det kommer til miljøet oss imellom vil vi si at det er ikke mange miljøer som er mer støttende. Vi heier på hverandre og hjelper til ved å dukke opp på hverandres konserter. Rocken er faen ikke død, den bare driter i hva de andre syns.

Rocken lever og undergrunnen koker, eller? Kva forhold har Mother Trudy til undergrunnsscena i kongeriket Noreg no om dagen?

Det er vel i undergrunnen vi lever? Og her har vi det jaggu fint! Det er så ekstremt mange fine folk som jobber med rock og metal i Norge per nå. De nærmeste for oss er Fritz-Ragnvald og gjengen hans på Vaterland og Kyros og crew på Brewgata, for ikke å snakke om gjengen som driver Rockstream-festivalen i Vestfold. Makan til ildsjeler skal du leite lenge etter. De står på for miljøet de elsker uten noe særlig mer enn takk og klemmer som lønn. Vi har ennå ikke kommet oss så langt ut på veien i dette langstrakte land, men vi vet at samme type mennesker finnes på de andre rockebulene og festivalene der ute.

Ut på vegen og rapporter heim! Kva med eit par-tre tips til lesarane? Tre band de forventer bra musikk frå i tida framover?

Kvelertak sitt nye album er jo helt konge, og det ryktes et nytt AC/DC-album? Det blir spennende! Og så har du jo sjefen sjøl, Ozzy, med ny skive senere i år.

Tre band de høyrer mykje på no om dagen?

Band vi hører på en del nå: Monster Truck (fet fet seig bluesrock!), Spidergawd (herrefred så fete skiver de har dytta ut!) og siste skiva til Jeff Lynne.

Tre band som fortener merksemd?

Märvel, Hard Action og Plinth er tre artister vi syns fortjener oppmerksomhet. Punktum.

I fall lesarane har kommet heilt ned hit er det berre å sjekka ut anbefalingane. Noko meir Mother Trudy vil seie på fallreipet?

Tja, vi er for tida på leit etter nytt plateselskap da Division Records trapper ned aktiviteten sin litt. Så om det er noen der ute som synes det vi driver med er helt jæskla apefett og har lyst til å hjelpe oss med å få det ut til flere er det bare å huke tak i oss!

Hadde eg vore plateselskapskaptein hadde eg sprunge ut med heva båtshake for å hale dykk i land. Lukke til og takk for triveleg prat!

Selv takk! :)

Nokre ord om “Step Aside”:

“Step Aside er en fortsettelse av PttP. I PttP sier vi “det her gidder vi ikke mer!”, mens i Step Aside har det gått over til “flytt dere, vår tur til å styre skuta nå!” La oss bare håpe at folk verden over er like lei status quo.”

Marius H.D. Salvesen