Gjesten: Harald Harestad (Kåte Klør, Load In)

Vår neste gjest har de nok møtt før! Han og resten av Kåte Klør gjennomførte ein heilt rå livesession med oss for ei tid tilbake. Den kan du sjå her. Feiande flott som veit kva han driv med. I tillegg tek han initiativ til utruleg mykje bra og viktig! Høyr podcasten hans Load In her og bli litt betre kjent med han under!

Hallo. Mitt navn er Harald Harestad. Jeg spiller gitar og synger i Stavangerbandene Kåte Klør og i Fuzz Dreamers. Jeg jobber til vanlig på Tou (tidligere kjent som Tou Scene) her i Stavanger, jeg arrangerer Load In, et samlingspunkt for musikere, produsenter, og lignende på Folken, og er tillegg programleder for Load In Podcast, en podcast om musikkbyen Stavanger og menneskene her. Jeg arrangerer også Block Party, en konsertserie på Checkpoint Charlie her i Stavanger hvor vi setter opp 3 bands/artister per kveld, tar femti spenn i døren som går til lydtekniker og gir overskuddet til de som spiller. (Vi har enda ikke gått i pluss, men det kommer!» Vi har heller ingen rekkefølge på de som spiller. Vi trekker hvem som skal spille for hvert band. Så ja. Kult? Jeg syns det. Ok...137 ord skrevet og jeg babler allerede. Great... Og så har jeg også et hemmelig prosjekt på gang med min gode venn Jacob Tom, men det kan jeg ikke fortelle om helt enda. Thanks, corona! Og fuck deg.

CHILIGRYTER, PASTA OG ROCK&ROLL

Her er greien: jeg har de siste årene ikke hatt så mye tid til ting. Jeg har som regel alltid hatt mer enn én jobb. Jeg har jobba som bartender, musiker, grunnskolelærer, dramalærer, servitør, hatt et halvt skift som kokk. Jeg liker å være travel. Nå som jeg er i starten av 30-årene så har jeg funnet frem til at jeg liker, paradoksalt nok, å holde meg vekke fra de tingene jeg liker mest. En av de tingene er musikk. Eller, musikk er egentlig ikke noe jeg liker, jeg elsker det. Det er en lidenskap, kanskje også noe større enn det, men ja. Musikk er, for meg, selvet livet. Og derfor, så holder jeg meg unna det. Jeg går på konserter jevnlig, jeg hører på flere album til dagen, jeg lager to, tre sanger i hodet hver dag. Men, veldig sjeldent, kanskje bare én eller to dager annenhver uke, tar jeg faktisk i en gitar eller setter meg bak et trommesett.

Det pleide ikke være sånn. For rundt syv, kanskje åtte år siden kunne du ikke skille meg og gitaren min fra hverandre. Jeg sov med den, lagde mat med den, jeg snakket til den. Jeg hadde ingen gitarlærer, foruten tabs og konsertvideoer. Gitaren var noe jeg måtte finne ut av på egenhånd. Litt sånn som med meg selv og resten av samfunnet. Vi vokste opp sammen, jeg og gitaren, fra unge voksne, til faktiske voksne. Vi lærte å ta vare på oss selv, betale regninger. Sistnevnte tok litt lengre tid enn vanlig, men vi fiksa det til slutt.

Takk til Lindorff for en verdifull lærepenge.

Vi dannet flere band sammen, gitaren og jeg; Half a King, The Bakermen, The Coffinheads, The Grandmas. Ikke noe du har hørt om. Til slutt ble det Kåte Klør og nå, Fuzz Dreamers. Kåte Klør var det som funka, det som manglet. Kåte Klør ble det som jeg burde ha gjort hele tiden, gjennom alle disse årene. Kåte Klør åpnet slusene og ut kom: selvtillit, kameratskap, mot, kreativitet, naivitet; blind tro på meg selv og mine egne tanker og ønsker. Vi spilte rett over femti konserter sammen, jeg, Jon og Emil.

Og det var perfekt.

Vi kom oss fra de minste konsertene med fem personer i publikum (tekniker, bartender og hovedartist inkludert) til Rockefeller som support for Skambankt. Takk til Terje og resten av Skambankt for minner for livet. What a way to turn thirty!

Jeg våknet opp en dag, i fjor og alt var forandret. Der jeg dagen før, og alle andre dager som ledet opp mot den morgenen, hadde brydd meg mest om å spille konserter for flere og flere mennesker, hadde fokuset mitt nå skiftet. Målet og ambisjonene endret seg. Fra «spill så ofte og så mye du kan!» til:

Jeg vil lage et album. Et vaskeekte garage-rock album som kan blåse toppen av høyttalere, AirPods og bluetooth-høyttalere i årevis. Kåte Klør; the album.

Jeg stod opp, kikket på gitaren min og den var enig med meg. Fra den morgenen av var alt annerledes. For å lage det beste albumet jeg og gitaren kunne produsere måtte vi gå fra siamesiske tvillinger til distanserte slektninger som kun møttes ved juletider, bursdager, konfirmasjoner, bryllup, begravelser.

Etter jobb ville jeg normalt sett gått innom øvingslokalet, rigget opp; gitar, amp, pedaler, mikrofon. Jeg ville tatt frem notatboken min med alle idéene, diktene, de løse setningene som kunne bli om til sangtekster. Jeg hadde tatt frem mobilen min og gjort klar til å ta opp én time og to med forskjellige riff, akkordprogresjoner, diverse uling og hyling i desperate forsøk på å finne en vokalmelodi over E-moll med tre overdrive-pedaler på og et lass reverb. Men ikke mer. Den tiden var forbi. Nå gikk jeg rett hjem – tok en joggetur, en dusj og satte frem gryten. Jeg finhakka løk, tok renset bønner, målte opp olivenolje, knuste tomater og hvitløk. Jeg så timevis med matlagningsprogrammer, reiseprogrammer på Netflix og YouTube. Jeg forska på musikkhistorie på de samme plattformene, hørte timevis på forskjellige podcaster.

Musikken skulle komme ut av alt dette, de få gangene jeg faktisk plukket opp gitaren. Istedenfor å ha lyst til å spille gitar ville jeg være desperat etter å spille. Istedenfor å gruble over hvilke akkorder jeg ville bruke tenkte jeg på:

«Hvordan kan jeg få denne sangen til å høres ut som en chiligryte? Hvordan kan dette riffet smake like godt som pasta al limone?»

Da jeg fortalte venner og bekjente om denne måten å skrive sanger på var det flere som ristet på hodet, smilte og sa: «Du er så rar, jeg digger det!» og for å vær helt ærlig, I know...det gav ikke helt mening der og da.

Før nå.

Nå som mange av oss praktiserer sosial distansering og er mest mulig hjemme for å stoppe spredningen av Covid-19: sammen ved å holde avstand.

Jeg lager musikk ved å ikke lage musikk, slik at når jeg lager musikk så blir det bra musikk. Det funka bra, en stund. Hodet ble fylt opp til randen av idéer og de få timene i måneden jeg tillot meg selv å spille gitar ble disse idéene virkelig mye kjappere enn før. Det var magisk.

Så kom permisjonen. Så kom all denne ekstra tiden jeg ikke trengte. Den tiden jeg helst ville brukt jobb, venner og matlaging. De første dagene gikk fint. Jeg fikk fullført en del serier, noen bøker, fikk prøvd meg på flere retter som var mer kompliserte enn jeg noen gang hadde turt å teste ut før. Men til slutt går man tom for ting å gjøre. Det er faktisk et visst antall ganger man kan støvsuge leiligheten før det blir i overkant rent.

Så, et par dager etter Patrick spurte meg om å skrive denne artikkelen, så våknet jeg opp, torsdag nittende mars og det sto skrevet i luften foran meg:

Spill din, jævel. Spill!

Så hva skal jeg gjøre mens vi venter på at Covid-19 skal gjøre oss alle en tjeneste og dra dit pepperen gror?

Jeg skal vel spille gitar, da.

Harald Harestad