Gjesten: Maria Refsland // Sliteneliten

I dag køyrer me på med eit skikkeleg bra gjesteinnlegg. Men ikkje berre det, me har ein låtpremiere også! Denne fredagen blir knallbra. Høyr låta “Sliteneliten” og les innlegget, er du snill.

Hels på Maria Refsland og Sliteneliten (Plateselskapet No.13)!

Jeg heter Maria Refsland, kommer fra Flekkefjord og er 25 år. Jeg spiller i Føkkefjord og Sliteneliten, og et rart prosjekt til. Jeg har ellers booka for Fjellparkfestivalen fra 2014 til og med 2019. Jeg booker nå for Femme Brutal, Oslo-basert feministisk bookingkollektiv. Jeg har fått æren av å skrive et lite gjesteinnlegg i forbindelse med førpremieren på singelen “Sliteneliten” fra bandet mitt Sliteneliten. Vi er Ylva Gulpinar på gitar, Inga Solberg på fele, Thea Marie Kvam på trommer, Silje Strøm på tverrfløyte, Synneva Gjelland på gitar og hovedvokal, og meg på bass. Også gauler vi alle som gærne på koringa. Sangen «Sliteneliten» har på en måte blitt sangen som vi introduserer oss med på konsert. Mye fordi den sier veldig mye på kort tid og man får et ganske godt bilde, tror vi, av hvem vi er gjennom å høre den. I teksten prøver vi å si noe om hvordan vi ser verden og det er jo med feministiske og sosialistiske briller. Vi er også glad i, og mener at det er viktig å melde hardt, for vi er lei av all dritten som finnes i det samfunnet her. Så da sier vi heis det røde flagget og få det på.

Vi har valgt å slippe singelen på kvinnedagen. Det ville vi egentlig ikke, men vi fant ut av at det er lov å være litt lur med tanke på avisdekning. Lokalavisene går nemlig bananas etter noe å skrive om på kvinnedagen. Så vi har allerede begynt å selge sjela litt. Det er jo noe fint også med å slippe låta på kvinnedagen, som et band som består av 6 kvinner. Dette er jo desverre enda en sjelden sak selv om det har blitt mer og mer vanlig med kvinnelige instrumentalister og låtskrivere. Det er også gøy fordi på kvinnedagen i fjor skjedde det også noe fantastisk for meg og bandet. Vi startet bandet i fjor den 28. januar. Og etter 5 uker som band gikk vi med høye hoder inn i studio og spilte inn våre to første låter. Vi hadde bestemt oss for at vi ville slippe den første låta på kvinnedagen fordi den handlet om Erna og abort og barn. Vi syntes det var ulidelig lenge å vente helt til 8. mars med å få gi ut den første låta vår på Soundcloud. På dagen 8. mars slapp vi singelen og satt oss på toget mot Ås. Vi hadde fått nyss om at bandet Halvsøstra skulle spille på 8.mars-markeringen på Kulturhuset nede i sentrum. Det var en begivenhet vi bare ikke kunne gå glipp av da noen av medlemmene i Halvsøstra også var med i Amtmandens døtre, et av Norges første band med kun kvinner i besetningen.

Vi møtte opp, hørte på appeller utenfor, gikk i verdens fineste, men mest kortvarige, tog rundt rådhuset og var i ekstase over livet. Deretter var det tid for foredrag i bingokjelleren på kulturhuset. Der så det ut som i gamle dager på søndagsskolen som jeg var på en gang. Instagramkontoen “ting som ser sykt kristne ut” hadde gått av skaftet. Her fikk vi gratis husholdningssaft og vafler, og hørte på et foredrag av noen gamle feminister som snakket om lokale aksjoner i Ski og Ås. Det var dritgøy. Og så var det klart for den store, store begivenheten. Vi gikk opp fra bingokjelleren og inn i foajeen, kjøpte oss to øl hver og satt oss ned. Vi visste ikke helt hva vi skulle forvente, for disse damene var jo minst 70 år trodde vi, men vi tenkte at det var noe vi ikke kunne gå glipp av uansett hvordan det låt nå da.

Vi drakk opp de to ølene og rakk å kjøpe oss to nye før de gikk opp på scenen. De var de kuleste vi hadde sett noensinne. En bassist, Venja Ruud Nilsen, med tatovering av en bass på venstre arm, en ung trekkspiller, som plutselig var Irene Tillung, naboen til Synneva på Voss, ukulelespiller Kjersti Martinsen fra Amtmandens Døtre, mandolinspiller Bente Geving, også fra Amtmandens Døtre, og felespiller Hege Rimestad, fra Amtmandens Døtre, som vi kjente igjen som rødnissejenta i Blåfjell fra kvisthula til Erke. Og fra de begynte så var vi faen meg helt frelst. Vi så på hverandre og det med det mest forelska blikket vi har hatt. Det lyste fra alle sine øyne og smilene stod fem ganger rundt fjeset. Vi skålte, jubla og hoia og klarte ikke å sitte stille. Vi lo oss ihjel av alle vitsene og alle sangene som er jævlig morsomme. Midt i settet spilte de plutselig Synonymordboka, fra Amtmandens Døtre. Da kunne vi hele teksten, eller iallefall halvveis, og vi brølte med så det ljomet i hele Ås! Det var tydelig at bandet var overrasket over at noen sang med på tekstene med en slik entusiasme, og det sa de fra om da sangen var over. De spilte videre i settet og vi så på hverandre og bare visste at en dag skal dette være oss. Plutselig begynte de å spille en sang som het “Nye stemmer”, som vi ikke har hørt hverken før eller siden. I den synger de om at det skal komme nye folk og ta over for de som har kjempet før, og da føltes det som om Gud var ekte, og at det var oss de sang om. Når settet gikk mot slutten tok de noen flere slagere fra Amtmandens Døtre, deriblant «Anna fra Kløfta», og hvis du vil høre hvor begeistret vi ble for dette kan du klikke deg inn på Spotify og høre på liveinnspillingen fra denne kvelden på det nye albumet deres. Etter konserten var vi fullstendig i skyene, som første gang man er ute og drikker mens foreldrene er hjemme og aner fred og ingen fare, det rushet sant. Vi pleier ikke å være de mest skamfulle menneskene, men for å gå opp til dem etterpå og spørre om å få ta et bilde måtte vi hente uant mot. Vi klemte de og klemte de som tungetalende klemmer prester, eller noe sånt. Og vi snakka og snakka og snakka med de og var lite mottakelige for eventuelle hint om at det var nok. Vi insisterte på at de måtte høre på musikken vår, og sa vel at vi er de nye stemmene og at vi må spille konsert sammen en gang. Vi spurte også om de ville bli med på nachspiel, men det ville de ikke. Men det ville vi, så vi dro til Synneva og drakk oss dritings og spilte alle sangene våre for de oppmøtte på festen om igjen og igjen, helt skamløst, og tenkte at dette var den beste dagen i vårt liv.

Sliteneliten (Foto: Signe Rosenlund-hauglid)

Nok om det. Siden jeg har drevet med Fjellparkfestivalen i så mange år, så har det på en måte blitt en naturlig del av meg at jeg tenker på musikk med en sånn idealistisk og DIY innfallsvinkel. Hovedfokus i Fjellparkfestivalen er rock, det er en rockefestival, og innenfor den brede definisjonen av rock, så var det punken som tok meg. Jeg var ikke så opptatt av kvinner i musikken i begynnelsen, men etter hvert skjønte jeg at en av grunnene til at jeg ikke tenkte at jeg skulle bli rockestjerne var på grunn av kjønnet mitt. Det samme gjaldt det at jeg tenkte at jeg ikke kunne jobbe i musikkbransjen, mens guttene i festivalen kanskje hadde ambisjoner om det. Det er kanskje litt rart at jeg ikke skjønte det før, for jeg hadde allerede i 2013 laget et band bare med jenter som het “Kem fan e Wendy!?” som var et takras av et punkeband. Vi spilte flere konserter våren 2014 for en himmelfallen jazzlinje på Sund Folkehøgskole der vi gikk, og vi spilte på Fjellparkfestivalen 2014 for et sjokkskada publikum. Det ryktes at leder i Norsk Viseforum gikk ned fra haugen der vi spilte og sa til en forbipasserende at “Dette er det verste som har spilt på Fjellparkfestivalen noensinne”. Det var også et band fra Kristiansand som hadde prøvd i evigheter å få spille på festivalen som kom bort etter konserten og lurte på hvordan i helvete vi hadde fått lov til å spille her. Det er sånn Fjellparkfestivalen er. Man trenger ikke være så jævlig flink, men man må være rå (Eller lokal: Vi hadde aldri fått spilt hvis ikke jeg var fra Flekkefjord).

Samtidig som jeg gikk Fjellparkskolen ble jeg knallradikalisert av å dra med Latin-Amerikagruppene til Brasil og jeg kom hjem som blodrød anarkistfeminist. Det var da jeg ble interessert i å tenke på kjønn og musikk. Det var også da jeg kanskje kunne sette ord på hvorfor musikk betydde noe for meg. Jeg skjønte det ikke da, men jeg ser jo nå at alle bandene som jeg hadde fått skikkelig kick på var opprørske, politiske og motstrøms. Da jeg kom hjem derfra dannet jeg og Erik bandet Føkkefjord. Fra da har jeg hatt en musikalsk reise. Mens jeg som ung hørte på toppliste-pop og Metallica, Volbeat og Atreyu, og Nirvana da, men de ruler fortsatt, ble jeg nå opptatt av band som Happy Dagger, Birdcloud og Matriarkatet. Idag spiller jeg i tre band, har blitt tvangspensjonert i Fjellparkfestivalen og booker for Femme Brutal, et feministisk bookingkollektiv i Oslo. I tillegg har jeg jobb for å kunne spise og bo, såklart. Hadde ikke sett det for meg da jeg gjemte Mickey Finn på innerlomma og gikk ut for å råne med Cascada på anlegget da jeg var 15. Egentlig så jeg vel ikke for meg noen ting på den tiden. Skjønte ikke hvordan en som meg skulle være voksen. En som ikke var sånn som jenter skulle være, gæren etter gutter og søt med lys stemme.

Sliteneliten Live (Foto: Signe Rosenlund-Hauglid)

Jeg leste nettopp en bok om kvinnene i norsk musikkhistorie, skrevet av Marta Breen i 2006. Det var ganske spennende å lese denne boken og forstå at jeg ikke er den første som går denne veien her. Til og med ikke en av de første. Bare en av mange. Plutselig får jeg vite at jeg og vi føyer oss inn i en tradisjon som jeg aldri har hørt om før. I boka kunne jeg også lese om Amtmandens Døtre. De sprang ut fra Kvinnefrontens årsmøte i 1974 og spilte visemusikk. Det var det etterhvert mange som slang seg på, og det miljøet og visa som sjanger var veldig viktig for jenter og kvinner som ville spille musikk. Tenk så rå de var! Tenk så rå de var, fy faen. Jeg blir litt religiøs av dette også, for jeg har mast i et år på bandet mitt om å slutte i jobbene og dra på turné, og nå leser jeg i denne boka at det var akkurat det Amtmandens Døtre gjorde. Det var høsten 1975 at de reiste på turne i Norge og spilte rundt hos Kvinnefrontenslokalavdelinger. De satt som krav at før hver konsert de spilte, skulle et jenteband, som de kalte det da, spille oppvarming. De hadde ofte politiske diskusjoner kombinert med konserten. Det var et uttalt mål for turneen og bandet at de skulle inspirere andre jenter til å starte band.

Fra denne turneen er det nok flere røverhistorier og gullkorn enn man aner, men som kjent er kvinner ikke like gode til å farge hverandre i heltens farger som menn. Men de styrte altså på og turnerte like primitivt og røft, med fest og nach og fem i senga og Bente i grisehuset.

Men det aller første bandet som hadde kun damer i besetningen, det var The Dandy Girls. De var fire klassevenner fra Hønefoss som ble et band i 1964 og var inspirert av Beatles, The Rolling Stones og Shadows. Mellom 1964-69 turnerte de gjennom 12 land, reiste gjennom krigssoner, ble vekket av bomber om natta og de er kanskje det eneste bandet, iallefall i Norge, som har takket nei til å spille med The Rolling Stones. De ville ikke spille med dem, fordi de hadde nettopp blitt tatt med piller og hasj på flyplassen. Dandy Girlsa synes det var veldig skummelt med narkotika og ville ikke være bekjent av dette. Folka i The Rolling Stones ble veldig sure, og det synes The Dandy Girls var barnslig og ufint. De viste fingern til de teitinga der og dro videre til Iran for å spille konserter. Det spilte de i et av Sjahens palasser og opptredenen ble de vist på TV. Med de korte miniskjørtene sine vakte de stor oppsikt i landet. I 1969 ble gruppa oppløst. De orket rett og slett ikke å turnere mer, selv om spilletilbudene strømmet inn fra Copacabana, Las Vegas og Mexico City. De hadde nesten ikke vært hjemom på to år. Men der menn noen ganger virker helt besatt etter suksess, villige til å selge sjelen både fem og seks ganger, kan dette sitatet si noe om hvor uberørørte The Dandy Girls var av sin suksess:

“Vi var lei all reisinga. Vi hadde hatt mange fine år sammen, men nå fikk det være nok.”

Som det står i Martha Breen sin bok, så var The Dandy Girls bandet som turnerte mest utenlands av alle norsk 60-tallsband. Men det var ingen i media som brydde seg om det eller skrev om det, verken da eller i ettertid. Så da de kom hjem til Hønefoss og fortalte hva de hadde opplevd på turneen sin, var det ingen som trodde på at dette kunne være sant, for de hadde jo ikke hørt noe som helst om det. De sluttet derfor å fortelle, og opplevelsene ble deres egen lille hemmelighet. Hvorfor er ikke dette det største kultbandet i Norge? Altså. Hva sier dette om samfunnet vi lever i? Tenk hvis det hadde vært menn som hadde gjort dette. Da hadde jo folk gått helt bananas. *Hasjstemme* «De sa nei til Stones liiiisssom… Hahehe...» Nei, det er helt utrolig. Jeg nevner noen flere pionerer i sin tid, som vi står på skuldrene til: The Playmates, Nøkken, Veslefrikk, Ephemera, Life... But how to live it?, Bøyen Beng, Blaupunkt, Folque, Umbrellas. Jeg kunne nevnt mangemangemangemange fler band, men jeg synes heller at folk får kjøpe boka og lese den. Den anbefales veldig og heter “Piker, vin og sang”, skrevet av Martha Breen. Og hvis noen vil lage en dokumentar om disse eller andre kvinner generelt i norsk musikkhistorie, plis gjør det og gjerne ta kontakt med meg. Jeg vil være med. Er faenmeg en skam om det ikke blir laga noe, og det haster vel litt kanskje.. Hehe.

Det er ganske føkka at på tross av dette, var det litt spesielt å skulle starte et band med bare kvinner. At det liksom føltes stort og viktig og nytt. Jeg husker også at jeg var overraska over at de andre faktisk kunne spille instrumentet sitt, for det kunne ikke jeg. Og vi får jo aldri kompliment fra menn for at vi er flinke, men for at vi har mye energi og er sjarmerende. Fortsatt tror man at kvinner ikke kan spille instrumenter, ikke jeg heller tydeligvis, av en eller annen merkelig grunn. Men de andre, de er faktisk flinke. Tenk det. Det kan kanskje være noe bra i dette. Mest av alt så er det dritt så klart, men jeg tror at vi har blitt inspirert av det og at vi har hatt en ekstra driv med at vi har følt at dette er viktig. Vi driver og øver nede på AKKS, som i sin tid ble startet av blant annet Hege Rimestad og Kjersti Martinsen fra Amtmandens døtre. AKKS ble faktisk til med penger fra musikkfesten under Norges største kvinnekulturfestival på Kalvøya 10. juni 1979, der det var 7000 folk i publikum. Anne Grete Preus var konferansier sammen med Kari Svendsen, også kjent som Banjo-Kari. Det er også noe med det å ikke ha så mange forbilder, som gjør at en føler seg mer frigjort og autonom. En er nødt til å gjøre sin egen greie fordi en ikke har så mange å se på. Kanskje var det derfor vi gikk i studio såpass tidlig. Vi følte ikke at vi hadde noen dommere. Det føltes veldig åpent. Eller så bare er vi veldig ivrige. Sikkert det. Uttrykksmessig hadde vi, eller jeg, egentlig tenkt at det skulle vere punk. Men da vi møttes og skulle spille sammen var det tydelig at vi dro i forskjellige retninger. Vi har en folkemusiker som er fra Oslo, en barneskoleutdanna klassisk fiolinist fra Levanger, en tverrfløytespiller fra Notodden utdanna i korpset, en Inderøy-trommis utdanna på AKKS i voksen alder, en vossing på vokal og gitar fra viseskolen i Göteborg også meg, en takras-punker fra Flekkefjord. Dessverre er det jo slik at hvis du er rytmegitarist og vokalist så får du satt litt større preg på musikken enn hvis du er bassist, og dermed har vi endt opp med å bli et viserockband. Men jeg har lært å elske det, og som Hege Rimestad sier i den fantastiske boka så var det i visemiljøet en fant de mest kreative folka på 70-tallet. Det var også på denne tida en hadde plateselskapet Mai, som ga ut sosialistisk visemusikk. Og jaggu så har vi ikke i Norge igjen fått et sosialistisk plateselskap som gir ut vise-extended-musikk, Plateselskapet No. 13. Og det er der vi skal gi ut vår plate. Visa viser vei har blitt mitt nye mantra. Og alle de rare folka i bandet som ikke kjente hverandre noe særlig fra før, jeg var den eneste som alle kjente i bandet, de folkene der, de elsker jeg nå.

Hvorfor skal man egentlig gjøre noe hvis det ikke betyr noe? Det har jeg blitt helt urokkelig på nå. Jeg klikker av sånne band som bare skal se kjekke ut på scenen, få nye profilbilder og synge om surfing og å være høy og tjene penger. Eller de nyliberalistiske topplistetekstene som handler om meg og liksomfrihet og gleden i å føkke over folk. Det er kanskje ikke den beste reklamen for seg selv og det en driver med å snakke dritt om det andre driver med, men når jeg først har et gjesteinnlegg må jeg innrømme at det er noe jeg tenker mye på når jeg ser hva som rører seg i dagens musikkbransje. Med veldig mange hederlige unntak så klart, som oftest, for meg, de som ikke søker etter å være kommersielle. Spesielt shout-out til Hudkreft og From Scratch som er unge kvinner som spiller dritbra musikk og vil noe. Det er også sykt mye spennende som kommer fra scenen i London nå, med band som Big Joanie, Dream Nails og Nova Twins. Også tror vi jo på oss selv, da. Vi prøver jo å holde oss på bakken, men enhver som gir ut noe tenker vel at det en lager er bra. Og når vi sitter der i vårt fulleste lag tenker vi jo at vi faen meg er det beste bandet i hele verden. Vi tror at det vi sier er noe som mangler og som trengs, og vi prøver å bety noe. Den største drømmen vi har er at vi kan stå der om 50 år på 8. mars på Kulturhuset i Ås og synge sangen “Nye stemmer”, og når vi ser utover publikum etter konserten, så sitter det noen der, akkurat som oss, og kommer opp etterpå og vil ta et bilde og sier at de er de nye stemmene, og vil spille en split-gig sammen med oss.

Maria Refsland