Favorittar frå mai

Redaksjonens favoritter frå mai

Jørn

Okkultokrati - La Ilden Lyse

De grimme gothkongene er tilbake med et smell folkens! Da “No Light For Mass” slo pusten ut av et kollektivt musikk-Norge i 2010 skjønte vi alle at vi var vitne til noe spesielt, og 10 år og 5 skiver senere sitter Okkultokrati stødig på undergrunnstronen. Her er det mindre av de mer “poppete” øyeblikkene fra forrige skive, “Rasberry Dawn”, og mer av den seige og grimme lyden vi forelsket oss i på “No Light For Mass” og “Snakereigns”. Forøvrig er det imponerende at det går an å spille såpass seige riff i et relativt voldsomt tempo: hør bare på “Loathe Forever”, “Kiss Of Death” og “Cold And Cruel”. Men gutta boys vet når de skal roe tempoet og sette stemning, og “Grimoire Luciferian Dream” og “Freezing Vortex Death Dreamer” holder beina godt plantet på jorda. Også avslutningen “The Dying Grass Moon” da. I løpet av friske 46 minutter blir vi vitne til like deler Darkthrone, The Cure, Motorhead, Type O Negative, Bauhaus og Entombed, og jeg håper inderlig at tittelen “La Ilden Lyse” er en hyllest til dronningen av Bergen - Sissel Kyrkjebø - og hennes epos fra 1994: “Se Ilden Lyse”.

P.S.: Okkultokrati må gjerne bekrefte eller avkrefte den siste påstanden der, men inntil det er gjort så tar jeg det for god fisk. DM meg.

Jarand

Cult Member – Yegg

Denne gongen kjem månadens favoritt frå undergrunnens sinte og mørke hjørne, nemleg Cult Member. Debut-EPen Yegg går rett i strupen på deg med seks sprengferdige spor.

Eg har høyrt skremmande lite på dei tyngre sjangrane den siste tida, men denne fekk endeleg blode til å koke igjen. Bandet har ein framifrå aggresjon og energi som gjer det vanskeleg å ikkje ville kaste vilt rundt seg med knyttnevane. Som eit maskineri pumpar dei ut piskande blastbeats og knusande riff utan stopp, til min fornøyelse.  Oppskrifta er ikkje ny, men det funkar berre så jævleg bra. «All Gone» og «Melissa is Next» er definitivt mine favorittar. Om du som meg er ekstra morgongretten, er førstnemnte også ein fin erstattar for både vekkarklokke og morgonkaffi.

 Yegg var over før eg visste ordet av det, men eg fekk blod på tann. Eg håpar ein fullengdar ser dagens lys om ikkje alt for lenge.

Andre favorittar: Haunted Mansions – «Rebel News», The Fearless Flyers – «Tailwinds..», Barren Womb – «Lizard Lounge»

Marius

AIRHOG - #FringeRock

Neverton United er truleg musikk-Noregs artigaste bandparaplyorganisasjon (eller kva ein no skal kalla det), for gjengen består av fem produktive herrar som speler saman i ein haug med band, mellom anna G.R.I.M. og StarratS of UfotofU, og no er altså også Airhog på tapetet med nye plata #FringeRock.

Eg vart litt overvelda då eg fekk promomailen, for heilstøypte konseptalbum av same kaliber som #FringeRock kjem ikkje akkurat rekande på ei fjøl kvar tysdag. Ikkje berre er musikken steintøff, men kvar låt har si eiga konseptkunst og tematikk knytt til internettets snodigaste (og potensielt farlegaste) avhol. Eit verkeleg gjennomført album.

Difor, sjekk ut Airhog og plata #FringeRock. Du vil ikkje angre, med mindre du har ramla ned i eit bekmørkt konspiratorisk kaninhòl utan 5G-dekning som du ikkje kjem deg opp frå. Og sjølv då har du i bandnamnet fått lansert konseptet “luftsvin”, som er sjukt festleg og truleg hadde blitt ein strålande tatovering.

Sondre

Freddie Gibbs & The Alchemist – Alfredo

Allerede mitt mest spilte album hittil i år. Freddie Gibbs er tilbake under ett år etter at han slapp fantastiske Bandana sammen med mesterprodusenten selv, Madlib. På Alfredo befester Freddie sin status som en av de beste rapperne i bransjen, og med seg på laget har han The Alchemist, som er i storform om dagen (sjekk også ut LULU-prosjektet hans med Conway the Machine). Nevnte Conway er også gjest på ett spor på Alfredo. Freddie har også fått med seg Rick Ross og Tyler, the Creator, men den beste featuren er for min del Benny the Butchers på «Frank Lucas». Linjen hans «Sold lines to abusers, now abuse y'all with lines» er blant albumets beste. Jeg kommer heller ikke unna å trekke frem hooken på «God is Perfect»; «Microphone check, one, two, mic checka». BANGER. Også sistesporet «All Glass», må nevnes. Sjekk blant annet ut linjene om baby showers og det festlige rimskjemaet «tall grass», «bald ass», «hall pass», «all glass». Klasse. Alfredo kommer nok til å stå som RTJ4s store utfordrer når årslistene skal settes sammen.

Andre favoritter:

Dumb Waiter – Tsk, Couch Slut – Take a Chance on Rock ‘n’ Roll, Jeff Rosenstock – NO DREAM, Natalia Lafourcade – Un Canto por México, Vol. I, Wailin’ Storms – Rattle, Barren Womb – Lizard Lounge, Perfume Genius – Set My Heart on Fire Immediately, Sex Swing – Type II, Combos – Steelo, Cult Member - Yegg (EP), Umbra Vitae – Shadow of Life, Armagedda – Svindeldjup Ättestupd, Ludvig Moon – Vanilla, Moses Sumney – græ og Little Simz – Drop 6 (EP).

Rikke

Old Man Gloom – Seminar VIII: Light of Meaning

I mai slapp Old Man Gloom album nummer to fra år 2020! Og det skuffer virkelig ikke, som en av mine soleklare favorittartister. Likevel spriker Old Man Gloom nå mer i uttrykket, med en fot i Sumac-universet, og en annen på en litt for kjent Cult of Luna-planet. Men, jeg digger det! Da dette er et album som viser til at også Old Man Gloom tør å eksperimentere med en frihet uten like. Og med det representerer de noe annet i en blytung bransje, få andre kan måle seg med.

Låta som stikker seg ut som velkjent, men også noe annet, er et eksempel på en drøy oppbygging Old Man Gloom slipper godt unna med, ”Calling You Home”.  Et spor som tar seg ekstremt god tid, og hvor det virkelig ikke er rom for å være utålmodig. Hvor låta er så nedpå at det fort kan bli kjedelig. Men, ikke misforstå. Det er nettopp dette jeg digger! Dette noe, som umiddelbart ikke gir deg det du vil ha. Tvinger lytteren til å lide seg gjennom, selv om oppbyggingen lurer deg til å tro at alt du vil skal skje, skjer rundt neste sving. Dette noe, når låta har gått såpass langt at du faller i koma, og det plutselig smeller! Hjelp, så godt det føles når fuzzen endelig er på maks i all sin prakt. Og du virkelig fatter hva du faktisk har ventet på når du minst venter det. Og gir følelsen du jaktet på, ganger 100!

Likevel er flertallet av sporene på albumet sprikende i sjanger. Der Old Man Gloom også opererer med en intens grad av gitarstøy innenfor metalspekteret. Igjen, noe annet for øret. På låta ”True Volcano”, støyes og drones det i opptil 2-3 minutter før du blir kastet inn i et kaos av metalliske brøl, før ”Final Defeat” sporet bråker i hele 5 minutter før en fastere form med en sludgy touch avsløres. Diggbart uforutsigbart! Der Old Man Gloom virkelig gasser seg gjennom en utsøkt verden der doom og metal utfordres, og utforskes i et særegent vakum landskap til din fornøyelse eller misnøye. Et enestående album, verdt å lytte til. Men igjen, jeg sparer alltid på godteriet. Så, dette må du som lytter selv avgjøre.

Patrick

Death By Unga Bunga - Not Like the Others

Dette gjetta du vel. Har du høyrt låta? Har du sett musikkvideoen? Har du sett livestreamen? Nei? Då er du beint fram teit og må ordna opp i det sporenstreks. Dette bandet gir deg sommarvibber på eit forbanna gullfat og dei er så absolutt ikkje lik nokon andre i scena. Dette er så bra at eg får reisning kvar gong eg trykker play. Så hjelper det jo at eg hadde skifta fil for kvar einaste medlem i det orkesteret også då. Hår, gitarar og paraplydrinkar heile vegen til banken. God sommar, takk for meg.