Longfield & Super Skeleton - Tanker om ting som skjer på veien

18.-20. mars 2022

Bergen (Hulen) - Ålesund (T2)

Å pakke før jeg reiser for å spille har blitt enklere med årene. Jeg pakker fremdeles for mye, men har etter hvert erfart at jeg ikke trenger bøker, to par hatter, mac, tre par sko eller dobbelt så mange t-skjorter som dager på reis. Når er det jeg skal lese? I baksetet? Oppskriften på å bli bilsyk. Hører aldri om andre voksne som blir bilsyke. Kanskje det er noe man skal legge fra seg. Skal jeg begynne prosessen med å legge ting fra meg vil nok samtlige rundt meg foreslå helt andre ting enn å bli bilsyk. Tipper tvangsmessig rydding og vasking hadde stått høyt på listen. Eventuelt uregelmessig surskap. Uansett! Adidas. Å kle oss i striper, svarte bukser og Converse må være det smarteste vi noen sinne har gjort. Gjør pakking til en drøm. Vi spiller to kvelder, så pakkelisten til scenen blir enkel: To par hvite sokker, to par svarte bukser og to par t-skjorter (svart eller svart/hvit LSS ringer). Trenger egentlig bare én Adidasjakke til turen, men siden Daniel Engen nettopp sydde logoen vår på flere jakker, tar jeg like godt med tre. Pakker fremdeles for mye. 

Tekst: Jarle Langåker

Denne helgen reiser vi til Bergen og Ålesund. Endelig. Publikum får stå, gjerne tett sammen. Endelig. Når det er sagt ser det ut til at det blir nok av armrom i Ålesund. The Dogs spiller samme kveld, 700 meter sør i byen. Sjakktrekk. Vi gleder oss uansett. Det gjør vi alltid. Ti timer i bil for å potensielt spille for fire betalende og bartenderen knekker ikke denne innbilske gjengen. Det skal det større ting til. Kommentering av bilkjøring eller forsvunnede sprittusjer fra merchkassen for eksempel. 

For ordens skyld. Longfield & Super Skeleton består av seks karakterer av varierende størrelse og intelligens: Christian Sjøthun (trommer), Christian Sæløen (gitar, har etter han begynte i LSS adoptert navnet Sally), Thomas Fjeld Kristensen (gitar), Dean Christiansen (bass), Ken-Tore Kallevåg (synth/perk) og meg. Thomas er siste tilskudd i bandet. Det betyr at det mest sannsynlig er han som må tåle mest sjikane fremover. Sally har fått gjennomgått siden oktober 2020. Vi gjør enda narr av at han felte en tåre da han takket oss for å få bli med, en søndagsmorgen etter første helg med øvelse. Egentlig syns jo både jeg og resten at det er veldig fint, men her må vi ta i bruk det vi får servert. Thomas har forøvrig tatt over all SoMe-virksomhet i bandet. Blir uvel bare av tanken på å ha den rollen. Om han slutter, faller den rollen tilbake på resten. Det må vi for all del unngå. Noterer meg at jeg helst roer ned på krenke-fronten nå i starten. 

Sjøthun (som Christian på formelt vis ofte blir kalt) og Sally kommer opp til Haugesund torsdagskveld. Må pakke alt utstyret i bilen. Lite interessert i å gjøre det neste morgen før avreise. Alt står heldigvis i flighter og bager i studio på Gamle Slaktehuset siden forrige spillejobb, så i teorien er dette kjapt gjort. Sjøthun har derimot en ny plan på hvordan han skal pakke bilen. Ser ut som han angrer når det midt i bæringen begynner å hølje ned, og planen hans ikke innfrir. Christian er på mange måter som hesten i George Orwells Animal Farm, Boxer. Blander seg lite inn i kreative avgjørelser som musikkvideoideer eller hvilken farge teksten bakpå albumcoveret skal være, men er en sann lederskikkelse i alt som har med logistikk og fysisk arbeid å gjøre. Tør også å ringe folk han ikke kjenner. Utrolig. 

Kommer oss omsider hjem til meg, hvor begge har sengeplass. Sally sover på sofaen og Christian sover på rommet sitt. Ja, den gifte tobarnsfaren fra Figgjo som for lengst har passert tretti har eget rom i Spannalia. Har vurdert å henge opp bokstaver på døren, men utsetter det til jeg eventuelt må få barn. Sitter alt for lenge, legger oss alt for sent. 

Avreisedag. Nystekte croissanter til frokost. Sally spiser banan. Sjøthun ser forvirret ut når jeg forteller han at det finnes folk som har ost og skinke på croissanter. Sally skal kjøre med Ken-Tore og Dean kl 12. Siden det er flere timer til, får jeg og Sjøthun komme først i dusjkøen. Ryddige husgjester. Sikkert redde for at jeg skal få raserianfall over brødsmuler på gulvet eller at brukte håndklær ligger på badegulvet. Hater å tråkke på smuler, skulle gjerne hatt en uttrekkbar ministøvsuger på hver vegg. Avreise kl 10. Denne helgen har vi booket soveplasser gjennom Airbnb i begge byer. Trivelig å bo seks mann sammen. Har aldri bodd i kollektiv, men tror det holder med ei helg. Særlig sammen med en gjeng som enda ikke helt vet hvordan konseptet «tisse i do» fungerer. Planen for dagen legger vi i det vi kjører ut av Haugesund. Ankomst Bergen 13.30, parkere i GriegGarasjen, innom Pro Perc for å kjøpe ny crash-cymbal, sjekke inn i leiligheten, intervju på Radio 5000, for så å møte resten og slappe av med banter av typen lett i leiligheten før load in kl 18 på Hulen. 

Sally Tegner

Intervjuet går fint. Får spørsmål om hva bandnavnet betyr. Har ikke peiling på hvor jeg fikk Super Skeleton fra. Tror jeg innrømmer det til den entusiastiske radioverten på andre siden av stå-bordet i studio. Har selv aldri fått øynene opp for et band etter å få  bandnavnet deres forklart i detalj, men de finnes vel de folka og. Hører sikkert på Toto. Fint å treffe resten av gjengen etterpå. God stemning i leiligheten mens vi finner rom og tar på sengetøy. Ken-Tore oppdaterer meg på ukens Ken-events på badet i sann Andrine og Julie (13) på toalettet på ungdomsskolen-stil. Sally tegner. Viser seg at han lager helt vanvittige tegninger. Har aldri vurdert å fortelle noen i bandet før nå nylig. Kom visst ikke på det. Skisser med knøttsmå motiver og figurer som vokser utav hverandre for å danne et hav av detaljer med historie og handling. Litt som en psykedelisk “Hvor er Willy”. Fascinerende å høre på når han forklarer. Prøver å tegne selv, men gir meg etter 5 minutter. Demotiverende å se bort på en stødig hånd som aldri bommer med blyanten. Viser Sally litt med kameraet etterpå. Tester ut double exposures med varierende hell. Thomas, som har flydd opp pga. jobb, kommer omsider. Fint gjensyn. Forsiktig og lun type, liker det. 

Kommer frem til Hulen på avtalt tidspunkt. Elsker Hulen. Perfekt scene, god lyd, fin oppvartning og enkel load in (ingen trapper). Rekker ikke å få i oss noe særlig med brødmat før scenen står klar til å rigges. Etter lydsjekk og rigging av merchbord knar Ken-Tore skallebanken ut av meg. Ken-Tore er litt som Emanuel Desperados i Flåklypa, rent grovmotorisk. Fin å ha når du trenger en god nakkebank. Han er kanskje den jeg er mest sammen med utenfor bandet. Det er ikke gøy å være rundt for andre mennesker i det hele tatt. Mye karakterer. Til tross for at Dean er den eldste kameraten jeg har, er vi litt som et gammelt ektepar. Vi har liksom pratet om alt. Han vet hva jeg mener om ditt, og jeg driter i hva han mener om datt. Glad i hverandre er vi uansett, er bare så komfortable og vante med tanken at vi ikke har behov for å bekrefte det til hverandre lenger. Fint vennskap å ha for en fyr som vil være i fred, egentlig - et du ikke trenger å dyrke. Det bare er der. Koser meg med tanken av at han leser dette og mistolker det. 

Backstage Hulen, Thomas, Ken & Jarle

På backstagen til Hulen sitter også supportbandet CHOPS. Backstagen er passe hjemmekoselig, passe snart på scenen-feel. Proppfull av diverse sofaer, speil, kjøleskap, egen do og dusj, kan den minne litt om kjellerstua hos en kompis når du gikk på ungdomsskolen og halve klassen sitter klemt sammen for å se The Ring. Minner Ken på at han ikke skal harke og spytte i dusjen før han går på scenen som sist. Har ikke lyst til å dusje med sko igjen. Ser mørkere på tanken om kollektive boforhold. 

CHOPS varmet opp for oss på Martinique tidligere i mars. Catchy band med hyggelige folk. Er ikke så flink med mennesker jeg ikke kjenner i sånne settinger. Blir stressa av small talk, blir keitete og rar. Viktig å vise at vi synes det er fint å ha de med. Andreas, som spiller trommer i CHOPS, vil jeg kalle rake motsetningen. Utadvendt og avslappa type. Fremstår selvsikker og avslappet. Prater med alle, sympatisk fyr. Bjørn Ognøy fra Yuma Sun og Solstorm kommer innom. Fint å prate med Bjørn igjen, moro å prate for- og fremtid. Samler oss for å skrive setliste. Bestemmer oss for å holde oss til under 60 minutter og ikke la det gå over stokk og stein i slutten. Tror vi drøyde det litt da vi spilte 90 minutter på Martinique, en scene som er mindre enn backstagen på Hulen. Sliter med å bestemme meg for t-skjorte, men lander på den svarte. Kommer mest sannsynlig til å ta den av i varmen uansett. CHOPS kommer av scenen. Snart vår tur. Lydmannen lar ‘Life at the Outpost' svinge utav høytalerne. 23.00. På scenen. 

LSS på Hulen (Foto: Jarle Hovda Moe)

Våkner neste morgen til at de andre er våkne. Avreise kl 8. Har sovet gjennom alt av romstering. Det kommer nok av at jeg de siste seks årene har sovet med ørepropper. Konserten i går var bra. Fantastisk publikum, og kjemien på scenen var 10/10. Ingen konserter er like, men de faller som regel i kategoriene god eller jævlig. Denne var god. Sto i merchen helt til nedrigg og curfew. 

Hyggelig å prate med flere fra publikum, og få høre hva de synes om konserten. Selv syns jeg det kan være litt slitsomt å ha lengre samtaler med folk jeg ikke kjenner rett etter en konsert. Da vil jeg helst lande litt, og være sammen med resten av bandet. Blir mye «tusen takk!» og «så gøy at du synes det!». Prøver som regel å være høflig å spørre de jeg prater med om hva de bruker tiden sin på, for jeg setter jo veldig stor pris på at de faktisk har lyst å prate med meg etter en konsert. Her må jeg skyte inn at Terje Winterstø Røthing er noe for seg selv. Han tar seg tid til alle etter en konsert, fascinerende å se på. 

Kommer oss avgårde i bilene. Meg, Ken-Tore, Sally og Dean i Ken-Tores Mitsubishi Grandis, og Christian og Thomas i Transiten til førstnevnte. The dads are back in town, the dads are back in to-own. Svinger innom første bensinstasjon vi treffer på. Koser meg når den pratsomme damen i kassen spør Ken-Tore om vi spiller i korps. Litt av en korpsuniform. Svart adidas med kister. Next stop, Ålesund. Kjøreturen er fin. Ken-Tore dropper de verste låtene fra Mitsubishi-repertoaret, kanskje ikke helt stemning for Thomastoget på denne turen. Hører gjennom miksene fra neste fullengderen vår. Har fått litt avstand fra låtene siden jeg gjorde miksen, så klarer å lytte med friskere ører. Samtlige i bilen er overbegeistret. Dean og Ken-Tore har kjent hverandre siden barneskolen. Dean sitter i passasjersetet foran, og det er morsomt å høre hvordan de to prater til hverandre. Minner litt om mamma og pappa. «Kåre! Føll me på veien!» «Jaja.». 

I baksetet sitter jeg og Sally som to barn som skal til Ålesund på hytta. Fint å sitte sammen med Sally i baksetet, vi har begge en stor beundring for den andre. Han er fra Flekkefjord, og har som et resultat av det en haug av historier fra oppveksten. Den om han som gjorde fra seg i en pose og spiste det mot betaling på skolen er en slager. Det kan høres litt corny ut, men jeg tenker ofte på hvor mye jeg setter pris på disse menneskene jeg har rundt meg. Hvert av medlemmene har jeg et unikt forhold til, som er bygget på stor begeistring for hverandre og det vi både fra hverandre og sammen kreativt klarer å skape. Sally er den mest musikkteoretiske av oss. Flere av gitarsoloene på den kommende platen er et resultat av at jeg sitter og nynner hva han skal spille, og han 1 minutt senere kan det på strak arm. Det morsomste eksempelet er den trestemte gitarsoloen i ‘Born Trash’, som vi laget natt til 17. mai i fjor.

Backstage på T2. (Foto: Maria)

Vel fremme går load-in på T2 i Ålesund fort. Jeg, Dean og Ken-Tore drar for å handle mat og drikke for alle til senere. Dean havner i en lang samtale med ei pratesyk kassadame. Fantastisk å være vitne til at Dean er ukomfortabel og prøver å være hyggelig igjen. Han får det veldig godt til, men jeg vet hvor lite han har lyst å ha en samtale med en person han aldri treffer igjen om hvor i Haugesund han er fra. Backstagen på T2 er en av de koseligste jeg har vært borti. Thomas begynner allerede å planlegge at alle skal ta bilde under et neonskilt formet som en hodeskalle som henger på den ene veggen bak sofaen. God idé, det blir mange brukbare bilder til SoMe utover kvelden. Etter hvert som timene går, er det utallige kombinasjoner av LSS-medlemmer som blir avbildet der. Meg og Sally, Ken og Dean, Dean og Thomas, meg og Sjøthun, Sjøthun og Dean, Thomas og Sjøthun. Ja, det ble flere. Liker best bildet vi tar etter konserten, hvor alle er samlet. 

Forventer som sagt ikke at det blir noe særlig til oppmøte denne kvelden, som fort kan bli kalt the Dogs-gate. Det går egentlig helt fint. Vi har ikke noe fotfeste i Ålesund, og det er alltid litt gambling å reise så langt for å spille konsert i en by hvor ingen har hørt om deg. Det blir derimot et publikum bestående av rundt 40 betalende, og siden dette ikke er noe særlig stort lokale, er vi svært fornøyde med det. Det ble ikke bomtur allikevel. Etter konserten står vi igjen i merchen før vi laster inn i bilen, som i luftlinje står 10 meter fra scenen, rett utenfor døren på baksiden. Sitter på backstagen sammen med ei hyggelig dame som heter Maria helt til curfew. Det viser seg at Maria har hørt på oss lenge, men visste ikke vi var et norsk band før hun så vi skulle spille i Ålesund, bare noen dager i forkant av konserten. Morsomt. Setter pris på at folk setter pris på oss.

Sjekker inn i leiligheten rundt halv 2 om natten. Filmer en video av Ken-Tore og Dean som jeg legger ut på Instagram, ler mye. King of uregelmessig content. Til kvelds står det frossenpizza på menyen, til tross for at jeg hadde planer om å handle skikkelig mat siden vi bor i en leilighet med kjøkken. Det får gå. Neste gang. Reflekterer over helgen med ei pils sammen, resten pakker vi i bagen og tar med oss hjem neste dag, som igjen har avreise kl. 8 på agendaen.

Hjemturen er rolig, og jeg ligger i baksetet og sover eller soner ut til andreplaten til Nick Cave & the Bad Seeds store deler av turen. ‘Knockin’ on Joe’ på repeat. Våkner til at bandet stopper og strekker på bena langs veien. Holder meg i bilen, har ikke så mye å komme med. Litt tom etter to veldig gode konserter og lite søvn. Er fremdeles glad for å reise sammen med disse menneskene som lar meg leve ut den største drømmen jeg noen sinne har hatt; å spille musikk vi har laget helt selv, foran mennesker vi ikke kjenner som faktisk liker det. Det setter jeg pris på. 

Tekst: Jarle Langåker

Bilder: 3 bilder brukt i artikkelen er tatt live av Jarle Hovda Moe på Hulen. Resten er tatt av LSS