Hva faen skjedde med Tempel?

Åsmunds åpne brev til et band som gikk i dvale

De fleste som har sansen for metallmusikk digger å krangle om sjangere. Disse ofte diffuse boksene vi setter band og låter inn i for å organisere dem i hodene våre, har en slags symbolsk rolle. Både for å kunne skille mer eller mindre like utrykk fra hverandre, men også for å definere lytteren som hører på bandene. Få black metal-entusiaster vil bli puttet i samme boks som en metalcore-fan, på samme måte som at det rett og slett blir feil for et hardcore-hue å bli assosiert med progmetall og tech-death. En klassisk samtale blant metallhuer kan gå noe sånn som dette: “De spiller jo doom! Alle musikkmagasiner omtaler dem som doom.” Hvorpå svaret kan være noe som: “Ja men hør på musikken da. Det er jo stoner! Bandet selv kaller seg for et stoner-band”. Variasjoner av denne samtalen er uendelige. “Sjangeren er død” kan man lese med jevne mellomrom i diverse musikkmagasiner. Musikkstiler kombineres, mikses og matches som aldri før, men oversatt til metall betyr det bare at det nå er enda flere sjangere å krangle om. Selv om sjangere i bunn og grunn bare er konstruerte merkelapper vi setter på ting, er det en integrert del av det å være et metallhue. 

Derfor gjør det datoen 23. mars 2018 desto mer utrolig i norsk metall. Det ferske bandet Tempel ga ut sitt selvtitulerte og til nå eneste album. Jeg vant til og med albumet på vinyl i en konkurranse på facebook arrangert av ingen ringere enn Evig Lyttar selv. Dette var selvsagt mange år før jeg begynte å skrive her. Det første som slo meg var hvor rent og totalt blottet for overflødigheter albumet var. Det jeg hørte var bare metall. Et herlig pust av klassisk metall inn i et bråkemusikklandskap bestående av hundrevis av ferske post-noice-harcore-shoegaze-band som skilte seg minimalt fra hverandre. 

Tempel er et band fra Andebu i Vestfold bestående av Kjetil Gjermundrød, tidligere trommis i Kvelertak og brødrene hans Espen og Inge, samt deres felles barndomskompis Andreas Espolin Johnson. Så vidt meg bekjent ga de ut skiva uavhengig da den kom, men i 2019 ble de signert på Jansen Records og ga like så godt ut den samme skiva på nytt nøyaktig ett år seinere. Jeg ble selvsagt gira da jeg logget inn på bandcamp og så at Tempel hadde sluppet album og ble dermed like skuffet da jeg så at det var det samme albumet på nytt. Nedtur.

Skiva er imponerende ikke bare fordi den er et utrolig godt stykke håndverk, men fordi den består av 9 låter som best kan beskrives som metallmusikk. Ingen undersjangere, bare reinspikka metall og det står det respekt av. Less is more sies det. Et visdomsord som er vanskelig å etterleve i en så intens sjanger som metall. Allikevel klarte gjengen i Tempel å skape noe fett ut av et utrolig ukomplisert lydbilde i sin debutskive. Det du får er rein og skjær metall i sin pureste form. Fokuset er på å skape gode riff uten masete effekter, pedaler og dilldall. Dette gir en konsistent og god gjennomgangsfigur bestående av en deilig hylete vokal og klassisk metallgitar som varierer mellom riffing, chugging og runking. Trommene gjør nakken din umiddelbart oppmerksom på at den har en jobb å gjøre og fingeren din rykker automatisk til som om den veit at dette betyr at en øl skal åpnes. Musikken utløser helt innebygde reflekser i enhver som setter pris på god bråkemusikk. Når du har alle disse elementene på en seng av deilig og rund bass, så har du tempel. Mesterstykket her er altså at de klarer å få denne velprøvde (og kanskje til og med uttømte) kombinasjonen til å funke som bare det. Tempel av Tempel er det nærmeste du kommer sentrum av metallens sjangerkart. Det er herfra du begynner å bygge lyden til bandet ditt, men det er få band som briljerer i sentrum.

Singlene Wolves og Afterlife stikker seg ut som to åpenbare trykkere og sammen med Forest cemetery og Fortress utgjør de mine klare favoritter fra plata. Alt gikk med andre ord på skinner. En strålende debut, signering med Jansen, turnering og god stemning. Men så: Stillhet. Det har nå gått fire år siden Tempel har gitt ut noe som helst. Fire år jeg har måttet fylle med hardcore, death, doom og sludge. Ingen straff i seg sjøl, men jeg savner det rene og hardtslående uttrykket til Tempel. Hvordan kan de la det gå så lenge?

Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd badet var oppløst, men det verste er at de fortsatt holder på. De har teasa nytt materiale på sosiale medier siden oktober 2020! I snart to år har de holdt fansen på alerten. To år med minimal kontakt, kun avbrutt av et og annet bilde fra studio med gitaren i hånda. Ikke så mye som en singel en gang. Jeg er ikke en Tool-fan og kan dermed ikke vente i 13 år. For meg er fire år mer enn nok. Hvis ikke ting begynner å skje snart er det bare nerder som meg sjøl som husker hva de hadde på gang Så helt ærlig: Hva faen skjedde med Tempel?!

Om du ikke har skjønt det allerede, så er dette et åpent brev til medlemmene av Tempel. Jeg trygler dere herved om å komme tilbake. Den norske metallen trenger dere.

Kroppen er sjelens tempel, og mitt tempel begynner å bli rimelig utålmodig

Gi ut mer musikk. Vær så snill.

Åsmund Swensen Høeg