Redaksjonens favorittar frå april 

in ,

Åsmund

Rat Lord - This Is Not a Record

Herre min balaclava så gøy dette er.

Rat Lord er det nyeste påfunnet til kompisene Yngve Andersen and Sigurd Haakaas, begge kjent fra Blood Command. Bandet ble sannsynligvis starta etter at lufta gikk ut av ballongen til deres tidligere prosjekt, rockebandet Hot Nuns, en slags blanding av Blood Command og Cockroach Clan. Et ganske uinteressant prosjekt spør du meg, men denne saken handler ikke om Hot Nuns, men om hva som skjer når du stjeler stilen til Drittmaskin og blander den med SoCal-hardcore. 

Svaret er 17 minutter og 23 sekunder med pur faenskap. Det er en herlig følelse å vente på at et album du ser frem til skal bli sluppet. Dagen kommer endelig og du logger deg inn på strømmeren din for å se at skiva inneholder hele 15 låter der de aller fleste er på rundt 1 minutt. Du har med andre ord med real hardpønk å gjøre. Og selvfølgelig er plata miksa slik at låtene glir inn i hverandre sømløst for den optimale lytteropplevelsen. Herlig! The Mansters ville ha vært stolte.

Gimmicken her er fake grindcore og powerviolence. Sjøl har jeg alltid løyet om å være en hardcore mann, så ekte fake grindcore er min favoritt, ja det er faktisk mye bedre en ekte grindcore. Og powerviolence da selvfølgelig. En sjanger de, så vidt meg bekjent, kun deler med et annet band i landet, nemlig plateselskapkollegaene sine som også er kjernen av Tromsøs bråkemusikkmiljø, nemlig KOBOL. I tillegg har de fått med seg en viss Leiv Reed i bandet, en bergensk musiker som kanskje er mest kjent for å covre svartmetall låter akustisk. Klasse. 

Uansett hva du måtte kalle sjangrene de opererer i der dette skamfet musikk. De fem singlene fra albumet som allerede var gitt ut, ga meg høye forventninger. Korte og knallharde injiseringer av høyoktan dunder rett i øra. Forventningene ble definitivt innfridd da skiva slapp. Her er det stikk til flere metallsjangere, men kanskje først og fremst svartmetall, som mye av skiva går med på å drite ut. “De Mysteriis Dom Santana”, “Runkelheit” og “In Conspiracy with Spraytan” er alle festlige trykkere, men favorittene mine er nok “No Fun, No Core, No Mosh, No Friends” og “There Is Only Death Here To Find”, for her får de virkelig vist både power og violence. 

Rat Lord er på mange måter motstykket, eller rivalene (tror du må være fra Bergen for å vite dette sikkert) til de profesjonelle sjitposterne i “Svartpønk”-bandet Drittmaskin. En gjeng medbergensere som også eksperimenterer med sjangerblanding av verste sort. Forskjellen er at Drittmaskin omfavner svartmetallen i punken sin, der Rat Lord gjør narr av den. Bare synd vokalist Grindadrap ikke fikk være med i bandet, han har jo så fin balaclava sjøl. 

Her er det tydelige inspirasjoner fra amerikanske vestkyst-hardcore-band som Gulch og The Locust og Trash Talk, så hvis du liker den typen musikk har du garantert 17 minutter å avse til This Is Not a Record.

Låter: J00 - Moon-Path, Exploding Head Syndrome - Exit, Conjurer - Rot, Ufomammut - PYRAMIND, Blood Command & Silver Blood - Luciferase, Purified In Blood - Myrå, Kampfar - Urkraft

EP: Fu Manchu - Fu30, Pt. 1 og 2 

Album: Tvivler - Kilogram (Tvivler), Heriot - Profound Morality, Mokri - Heart Change, Domkraft, Slomatics - Ascend/Descend, Absent in Body - Plague God, The Good The Bad and The Zugly - Research and Destroy, Somali Yacht Club - The Space

Jarand

King Gizzard & The Lizard Wizard – Omnium Gatherum 

Det er ingen hemmelegheit at King Gizzard & The Lizard Wizard er eit av dei meir oppfinnsame og produktive banda der ute. Dei siste fem åra har dei opparbeida seg ein katalog større enn det nokre band maktar i løpet av en heil karriere. Omnium Gatherum er det ferskaste tilskotet i rekka, eit teikn på at energien ingen ende vil ta. 

Bandet har mangfaldige bein å stå på, noko dei verkeleg dreg nytte av denne gongen. Her vert det plukka blant eit rikt sjangerutval og det dukkar opp både huggande thrash riff, syrete jamming og alt imellom. Første låt er over 18 minutt lang, det seier sitt. «Evilest Man» er utan tvil ein favoritt, og eit prima eksempel på korleis å lage dynamisk humørsjuk rock. «Persistence» og «Gaia» må også nemnast i same andedrag. Frå arrangering til produksjon er det utfordrande å finne noko som kan felle bandet, det er stort sett kvalitet i alle ledd. Sjølv i eit såpass bredt og altetande prosjekt, kjennes det ut som om KG er kome heim. Bandet tek seg god tid med kvart parti og kvar sjanger, som ei slags oppsummering eller framvising av kva dei har produsert dei siste åra. Og det er ikkje reint lite.

Sondre

The Lazy Eyes – SongBook / Mokri – Heart Change

Australske The Lazy Eyes har eksistert i seks år, men dette var mitt første møte med bandet. Etter to EPer har bandet sluppet sitt debutalbum. Bandet spiller en form for psych pop som sender tankene til klassiske utgivelser som Rubber Soul og Pet Sounds like mye som moderne band som Tame Impala, Pond, King Gizzard og The Vines. De har en varm og nostalgisk sound, på samme tid som de skriver fengende og fine låter som klistrer seg til hjernen. Produksjonen treffer ofte en sweet spot, hvor særlig den døsige vokalen og trommene gis mye rom til å skinne. Det er ikke noe direkte nyskapende ved SongBook, men det er heller ikke det bandet går for her. The Lazy Eyes viser både at de kan jamme og levere tighte bangers. Låter som «Fuzz Jam», «Nobody Taught Me», «Where’s My Brain???» og «The Island» står som favoritter. Dette er et album jeg trolig vil returnere mye til i sommermånedene. 

Etter å ha hørt Mokris debutalbum TOTAL LOVE for tre-fire år siden, var jeg ikke forberedt på det jeg møtte på oppfølgeren Heart Change. Debutalbumet var mer eller mindre instrumentalt, og inneholdt en finurlig miks av post-rock, psych, kraut og atmosfærisk noise rock, som skilte Mokri fra andre band i den norske undergrunnen. På Heart Change har de fått med seg Christine Marvel Engebretsen på vokal, som jeg forstår har vært engasjert i bandet i ulik kapasitet over lengre tid nå. Selv om bandet i stor grad bygger videre på stilen fra debuten, har Engebretsen fått en betydelig rolle i bandet. Ikke bare er hun en særs dyktig vokalist, men hun dominerer nesten hver låt hun er med på, og tankene mine går til min personlige favorittvokalist, PJ Harvey, ved mer enn én anledning i løpet av albumets spilletid. Mokri har likevel ikke gått helt bort fra sine røtter som instrumentalband. Låtene «Cycle», «Emerald Fields» og «Plastic Noise Rock for the Next Generation», er rensket for Engebretsens vokal – på godt og vondt. Førstnevnte tjener som albumets midtpunkt, og for et midtpunkt det er! Mørkt, seigt og dronete, med et nydelig innslag av trompet. Selv om jeg digger vokalen til Engebretsen, er dette albumets klare høydepunkt for min del. B-siden er jevnt over svakere enn A-siden, men noe av magien returnerer på sistelåten «Plastic Noise…», hvor bandet kanaliserer sitt indre Godspeed You! Black Emperor til god effekt. Totalt sett er Heart Change et svært solid album, og bandets beste så langt. Det blir spennende å se hvor Mokri går videre herfra, men jeg håper Engebretsen forblir en del av laget.

Andre favoritter:

billy woods – Anethiopes, Mizmor & Thou – Myopia, Duster – Together, Daniel Rossen – You Belong There, Hällas – Isle of Wisdom, Mortal Incarnation / Bedsore – Split,  Sondre Lerche – Avatars of Love, Guerilla Toss – Famously Alive, King Gizzard and the Lizard Wizard – Omnium Gatherum, Kurt Vile – (watch my moves), Pusha T – It’s Almost Dry, Rat Lord – This is Not a Record, Haru Nemuri – Shunka Ryougen, Vince Staples – Ramona Park Broke My Heart, Röyksopp – Profound Mysteries, Rammstein – Zeit, Marrasmieli – Martaiden mailta og Erlend Ropstad – Gleden & Sorgen.

Redaksjonen