Witch Club Satan @ Høstsabbat 27.10.23

Hekseklubben er ute på tokt igjen. Denne gangen med et nytt kapittel i sin satan-feministiske beretning. Bloodmother er kapittel to og skal spilles en gang i de fire byene Oslo, Helsinki, Stockholm og Bergen. Fredag hadde Bloodmother premiere på Høstsabbat.

Premieren kunne ikke vært spilt på en bedre scene enn i “The Chapel”, selve kirkerommet på Jakobs kulturkirke. Bandet spiller under en glorie av hengende stoff, som ser ut som kjøttrester, blod og hud. I bakgrunnen står alteret og veggene på hver side av scena er drapert i Høstsabbats eget banner av en slags Jomfru Maria. Blir det mer metall enn dette?

Svaret er ja. De tre heksene har, for anledningen, tappet sitt eget blod i ampuller som de har hengende på kostymene sine. Det publikum får servert, er intet mindre enn et blodig teaterstykke med blyforgiftning.

De tre kvinnene på scena er malt i liksminke og fillete heksekostymer. Det slappes på bass, dæljes på trommer og shreddes på gitar, men den soleklart sterkeste attributten til WCS er skrikestemmene deres. Både gitarist Nikoline, trommis Johanna og bassist Victoria har hver sine fantastiske, rå og infernalske hyl. Det er dette som gjør deres metallstil til noe det er verdt å få med seg. Dette er ekte heks.

Etter at Nikoline har spraka og bråka med en slags theremin forma som et sverd, kommer stykkets fjerde karakter ut på scena. En dame kledd i hvitt jordmorkostyme steller seg på scenekanten og får en øse blod helt ut over magen, som hun smører ut. Hun representerer en fødende kvinne, og lirer av seg vers om fødsel, dødfødsel, blod og lidelse. Har du ikke skjønt det allerede, er det den fødende kvinne, med blod, smerte og gørr som er temaet i dette kapittelet.

Til lyden av kirkeklokker, bassdroning og et episk fargespill på kjerkas gotiske buer, er det klart for kostymeskift. Nå er det av med klærne og på med de lange, og for anledningen knallrøde, parykkene. Det hyles i kor og hamres løs på instrumentene. Den klassiske spisse svartmetallyden dundres ut i rommet, akkompagnert av blasting på bøttene.

Sist jeg så Witch Club Satan var på Salt i Oslo i september i fjor. På dette tidspunktet hadde ikke bandet så mange låter, så konserten besto av mer spoken word og teater enn faktisk musikk. Dette har endret seg til en viss grad nå, men helhetsinntrykket er fortsatt det samme. Du får en vaskeekte heksemesse, med kropp og blod på et teppe av svartmetall.

WCS har tidligere fått kritikk for å ikke være så flinke musikere. Jeg er egentlig enig i denne kritikken. Jeg er så vant til at svartmetall er teknisk megatight. Det er ikke WCS.

Det er skranglete, enkelt og til tider ute av takt. Spørsmålet er om musikken deres egentlig trenger å være bedre enn den er, eller om den fungerer godt nok som et bakteppe for opptredenen, budskapet og scenografien? Jeg tror den gjør det. Det er stemninga de selger, og for den får du så absolutt valuta for pengene.

Hvem liker ikke tits og blod? Ikke pressen i alle fall. Bandet er ikke en gang to år gammelt, men har allerede rukket å bli et fenomen. Dette var den eneste konserten jeg var på den første dagen av Høstsabbat, der jeg så pressefotografer. WCS trakk det jeg vil våge å påstå var et realt presseoppbud. Jeg regner med selv som en av denne gjengen, for jeg takket jo selvsagt ikke nei da jeg ble spurt om å anmelde. Det er tydelig at hekseklubben har en pressestrategi.

Men det er noe jævlig sterkt med tre halvnakne damer i liksminke som vræler i kor i ei kjerke. Det er så jævlig metall.

Med cellobue på bassen avsluttes konserten med at jordmoren danser spastisk på scena i bare trusa, mens bandet synger og hyler i kor til et grovt lysshow. Jeg tror jeg må få med meg neste kapittel av dette blodbadet også.

Åsmund Swensen Høeg