Redaksjonens favorittar frå september

Pernille

Drongo – 3

Helvette! Drongo har veldig kjapt blitt ett av mine favorittband, måtte bare få sagt det først.

Var så heldig å få se de live tidligere i år da de varma opp for Aiming for Enrike, og varma opp – det gjorde de uten tvil! At en gjeng på åtte flinke musikere skulle skape magisk stemning var nok forventet, men de leverte godt over forventningene, for å si det sånn! Man blir rett og slett glad, tværs igjennom både bein og kjøtt!

Fikk da også en forsmak på den nye plata 3, da de spilte låta «Laks» for første gang. En skikkelig banger det! Liker godt at de overrasket med litt enkel vokal, dette jobber veldig godt med helheten i låta, og jeg håper de tar med mer gøyal vokal i framtiden.

Hvordan forklarer man musikken til Drongo? Meget vanskelig skulle det vise seg, men her har jeg gjort et forsøk. De har en deilig, energisk, global, og strukturert, men leken lyd. Komplekst, men løst og lett å sluke. Mye minner om improvisering, men hør godt etter, og du vil høre de ekstremt nøye, teksturerte og strukturerte lydene som faller på plass, og skaper blant annet midtpartiet i «Laks», og de første minuttene på «Håkjærring». Et rytmisk puslespill, og melodier som flyter helt perfekt og deretter skaper et massivt og megainteressant lydbilde.

Jeg sitter og drømmer meg bort til «Kråkebolle» as we speak. Vanskelig å få skrevet noe som helst egentlig, da jeg bare soner helt ut med rockefoten på fullt kjør.

For ei utrolig sterk plate de har levert, «Spekkhogger», «Månefisk» og «Laks» har havna ganske høyt oppe på årets favorittlåter for min del.

Plata avsluttes med den angeliske låta «Månefisk». Her får jeg faktisk litt Godspeed You! Black Emperor-vibes. Mye crescendo, det gir en dynamisk og ambient, følelsesfylt og spennende låt! Kunne ikke avslutta denne plata på noe bedre vis, spør du meg. «Månefisk» får meg til å lengte etter mer, det eneste å gjøre er bare å kjøre på repeat. Gåsehud-materiale så det synger etter, det. Godt jobba, og gratulerer med ett av årets feteste utgivelser, Drongo!

Sondre

Taake – Et hav av avstand

Det er lenge siden sist jeg satt på et nytt album som fenget meg så til de grader med en gang, som det Et hav av avstand gjorde første fredag i september. Allerede første helgen hadde jeg hørt albumet et tosifret antall ganger, noe som er svært sjeldent for min del. Selv om jeg nå har hørt albumet noe sånt som tjuefem ganger, er jeg fortsatt ikke helt sikker på nøyaktig hva som treffer meg så hardt.

Det jeg kan si sikkert er at Taake – på sitt åttende(!) studioalbum – har laget sin seigeste og mest progressive utgivelse så langt. Albumet strekker seg over førti minutter, fordelt på fire låter som sklir perfekt over i hverandre. Oppbygningen av dette albumet er rett og slett så sømløs at det føles som én låt i fire deler. Og det er ikke første gang Taake leverer et slikt album. Bare se tilbake til de tidligste albumene deres; Nattestid ser porten vid, Over Bjoergvin graater himmerik og Hordalands doedskvad, hvor det samme kom enda klarere frem, med låter som utelukkende ble titulert etter hvilket nummer de hadde i sporlisten.   

Bandet klarer også å gjenskape magien fra tidligere album når det kommer til kreative og melodiske riff, som gir en dybde og varme til den ellers røffe og kalde stilen deres. Det er – og har alltid vært – noe med riffene til Taake som rett og slett føles veldig norsk. Hva enn det egentlig vil si. De beste eksemplene er å finne på første og siste låt. Særlig sistnevnte,

De fleste band som har holdt på like lenge som Taake stagnerer, og ender opp med å gi ut samme skive gang på gang, men det gjelder helt klart ikke for dette bandet. Ja, Et hav av avstand er et ekstremt bra black metal-album, fra ett av sjangerens beste band, men det føles også helt nytt. Jeg har aldri hørt dette albumet før, og det er forfriskende i seg selv. Dette er utvilsomt Taakes sterkeste album siden Noregs vaapen, og er en sterk kandidat til årets beste norske album for min del.

Andre favoritter:

Drongo – 3, Dwaal – Never Enough, Spurv – Brefjære, The Chemical Brothers – For That Beautiful Feeling, Fluisteraars – De kronieken van het verdwenen kasteel II: Nergena (EP), Hexvessel – Polar Veil, Dying Fetus – Make Them Beg for Death, Armand Hammer – We Buy Diabetic Test Strips, Steven Wilson – The Harmony Codex, underscores – Wallsocket og Slowdive – Everything is Alive.

Live

The Chronicles of Father Robin - The Songs & Tales of Airoea - Book l

Høsten er årstiden for skogsturer, vakre farger og morgendis over vann og enger. Ta med deg debutalbumet til prog-supergruppa The Chronicles of Father Robin ut på din neste tur, drøm deg bort i naturens mysterier og bli bedre kjent med karakteren som bor i et tre i skogen kalt “Eleison”.

Konseptalbumet har latt vente på seg, hele 30 år ifølge bandet selv, og dette er det første av tre album som skal omhandle en alternativ verden satt i en forhistorisk tid. Vesenet “Father Robin” er en entitet bestående av alle bandmedlemmene, og musikken skal gjenspeile deres livsutfordringer og opplevelser, alt satt i denne verdenen de kaller “Airoea”.

“Men dette høres jo ut som noe jævlig speisa gammeldags prog-greier”, tenker du kanskje? Ja. Ja, det er det, og jeg kan ikke få nok!

70-tallet skinner gjennom musikken som Pink Floyds prisme-lys, der det ljomer av orgel, episke kordeler, uhemmet bruk av synth og den obligatoriske prog-fløyta. Det er kanskje spesielt låta «Eleison Forest» som tar i bruk alle de ovennevnte elementene, og skiller seg litt ut ved å la musikken være i fokus, og la det tekstlige være bakteppet. Som en ekte tolv minutters mastodont med både synth- og gitarsolo, ispedd deler med Zeppelin-skrik og gitarlyd fungerer denne låta som et lim mellom historiefortellingene – et pust i bakken hvor en kan gi sin fulle oppmerksomhet til fete riff og nakkesleng.

Åsmund

Spurv - Brefjære

August var en real tørketid i musikkbransjen. Især for de som setter pris på litt klask i trynet musikk. Men endelig kom høsten og velsignet oss alle med en rikelig avling av nye og sterke utgivelser. En av disse var Brefjære av Spurv, min soleklare favoritt fra september.

Styrken i denne skiva er helt enkelt hvordan bandet bruker et knippe veldig enkle melodier og gjør dem til et massivt verk men en tydelig rød tråd. Plata inneholder en smakfull blanding av folketoner og postmetall, med stor variasjon i instrumentbruk og sangstiler. Kombinasjonen av returnerende melodier, en god komposisjon av låter, en knall miksejobb og tordentrommer gjør Brefjære til et ekte høstalbum jeg kommer til å høre på i mange år framover.

Spurv er en sekskløver fra Oslo med oppstart i 2011. Brefjære er deres tredje fullengder, og er et vitnesbyrd om deres musikalske talent og kreativitet. Fra forrige skive har gjengen bytta plateselskap fra Fysisk Format til Pelagic Records, det naturlige stedet for god postmetall. Sammen med Psychonaut, The Ocean og Sâver tror jeg de har funnet et godt kogger blant andre kreative spydspisser.

Plata er bygget opp i lag, der omtrent annenhver låt er et rolig folketoneaktig kvad, eller en hardtslående postmetalltrykker. De nevnte gjengangermelodiene går igjen i begge lagene gjennom hele plata i forskjellige former, enten det er koring i fremmede skalaer, felespill og kontrabass, eller harde riff med messingblåsere og dundrende trommespill.

Lyden og miksen av trommene på plata er fenomenal. Det er dette som virkelig skiller Brefjære fra Myra, deres forrige album fra 2018. De skaper en iboende driv som gjennomsyrer hele skiva. Noe som vil ut og hele tiden presser på, uansett om det er gjennom sart sang eller tunge riff. Trommene, kombinert med evnen til å gå fra det lille og spede, til det store og tordnende, er det som skaper lydbildet i skiva og gir den karakter.

To ting som peker seg ut. “Som skyer” er både den mest klassiske Spurv-låta på albumet, og den mest klassiske postmetallåta på albumet. Men også denne blir markant oppgradert av tordentrommene. Samtidig er det ingen tvil om hva som gir denne skiva den siste lille dytten fra bra til fantastisk. Det er det “Urdråpene” som gjør. Herre min skaper for et epos. Her benyttes alle elementene i en og samme låt og runder av plata på en forløsende måte.

Det litt mer røffe og mystiske preget over plata er det som plasserer Spurv tilbake på mitt mentale kart. De var alltid gode, men nå har de virkelig funnet en sti det er verdt å tråkke videre på.

Andre favoritter:

Fieh – III, Taake – Et hav av Avstand, Drongo – 3, Sylosis – A Sign of Things to Come, Domkraft – Sonic Moons, When Saints Go Machine – Rosy, Agabas – A Hate Supreme, Baroness – STONE, FAENIHELVETTE – Sanger i livets toneart <3, Mudslide – Magic Beans, KEN Mode – VOID, Dwaal – Never Enough, Kambodsja – Resilient, Superlynx – 4 10

Preben

ROSA FAENSKAP - Livredd (singel)

ROSA FAENSKAP er et deilig tilskudd på den ellers misantropiske svartmetallhimmelen.

Den nye låta deres "Livredd" er mer av alt det gode fra de tre foregående singlene som leder opp til fullengderen Jeg blir til deg (kommer 3. november på Fysisk Format).

Med røtter i både svartmetall, hardcore, punk og shoegaze havner dette rett inn i samme sjangerspor som Show Me A Dinosaur, Deafheaven (Sunbather) og Oathbreaker m.fl.

Det er hardt, det er aggressivt og det er forfriskende gode tekster!

Det synges om fedremord, identitetspolitikk og likestilling. Og godt er det at flere band tør å utfordre dårlige holdninger, utdaterte menneskesyn og sjangerfloskler.

Gi oss mer glitter, mer kjærlighet og mer faenskap!