Redaksjonens favorittar frå februar

Åsmund

Februar var en sterk måned for nye singler. Fantastiske band som Burner, Nagirčalmmiid, Goat the Head, Heriot, Mork og REZN ga alle ut låter som får det til å rykke i godlydmuskulaturen, så jeg veit at vi har mye bra å glede oss til i månedene som kommer. Det var derimot en ganske treig måned for kule album, i allefall for min del. For det første var det ikke så mange slipp totalt sett. I alle fall ikke som jeg bet meg merke i på radaren min. Og mange av albumene som kom var ganske uinteressante. Krona på verket må vel være Gorillaz sitt dårligste album til dags dato. Cracker Island er det mest påtatte og derivative albumet Albarn har produsert noensinne. Det er trist å se at bandet som pleide å definere popmusikken, har degradert seg selv til imitatorer av det de tror kidsa digger om dagen. 

Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs – Land of Sleeper

Nok om skuffelsene. La oss heller snakke om det som imponerte i februar, for det var et band som virkelig leverte i det jeg trodde tørken hadde oppslukt meg for alvor. Fem grisegutter fra Newcastle i England satte den 17. februar tonen for resten av måneden med tordnende trommer, bråkete bass og gjørmete gitar. Land of Sleeper er min favoritt fra måneden som gikk.

Pigs x7 er et ganske ferskt band i den moderne tungrocken. De slapp sin debut i 2017 og har allerede tre skiver under beltet. Land of Sleeper er en en videreføring av den tunge, fandenivoldske og enkle stilen bandet er kjente for. Det er de heller ikke alene om. Det å spille stoner rock på 20-tallet betyr å omfavne den primitive og enkle gleden av tunge, dronete riff som bråker. Det betyr at du erkjenner at du ikke driver med banebrytende teknologi, for stoner rock er pinner og steiner. Men det betyr også at du kan skille klinten fra hveten. At du kan forskjell på gull og gråstein, men allikevel velger gråstein. At du veit å sette pris på en god pinne som ligger godt i hånden, for tungrock handler om de enkle gledene. Det betyr også at du frivillig eller ufrivillig står på skuldrene til kjempene og former lyden din deretter. Pigs x7 er, som alle andre band i sjangeren, tydelig inspirerte av band som The Sword, Sleep, Pallbearer, Elder og Black Sabbath. Dette, uten å være en Sabbath-klone, en sjanger som for øvrig er fullstendig respektabel å arbeide innenfor. Det er også flere små stikk til det psykedeliske her, men de lar det være med små brødsmuler for fokuset her er på tyngde og effekt. 

Lyden av Land of Sleeper kan beskrives godt beskrives som stonerversjonen av det svenske doom-bandet Domkraft. Dette er spesielt tydelig på låtene “The Weatherman” og “Pipe Down!”. Den raspende, hylende vokalstilen holder bare så vidt en slags melodi i det den kastes ut mot mikrofonen. Vokalen er også ganske fremtredende i miksen, der den hyles med et hint av ekko ut over det grove landskapet av overdrive og fuzz. 

Det er enkelt, men det funker. Dette reflekteres også godt i tekstene deres. Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs er et band jeg med hånda på hjertet hadde hørt på selv om tekstene hadde vært sunget på yoruba, men også her briljerer de. 

Tematikken går fra gata de bor i til verdensrommet fra låt til låt. Det synges om å fly rundt sola, å se et tre gro i en skitten engelsk by, å prøve å bli et bedre menneske, å sette pris på de små tingene i livet og selvsagt litt bestial faenskap. Du finner ikke noe esoterisk og overemosjonelt her. Det er jordnært og ektefølt, akkurat som musikken de lager. 

Dette er, som alle andre plater jeg anbefaler, en opplevelse som best nytes i én uavbrutt gjennomlytting. Skal jeg likevel trekke frem noen høydepunkter fra skiva, blir det låtene “Ultimate Hammer”, “Big Rig”, “Mr Medicine” og “Atlas Stone”. Du vil umiddelbart kjenner det på tinnitusen at dette er godlåter.

Andre favoritter: Exploding Head Syndrome - Victims, Teksti-TV 666 - Vapauden tasavalta, Sløtface - AWAKE/ASLEEP, Fu Manchu - Fu30, Pt.3 (EP)

Marius

Fleshmeadow – Domus Cadavra (EP)

At historien går i sirkel er ikkje nokon ny påstand. Drygt eit sekel er gått sidan første verdskrig, men like fram haustar “Intet nytt frå vestfronten” oscarstatuettar i fleng samstundes som delar av Ukraina på tragisk vis er gjort om til daudemark og ingenmannsland. Sånn sett er bandnamnet Fleshmeadow både aktuelt og retrospektivt på same tid. Og om du tykkjer teknisk dødsmetall av høgaste kvalitet er verdt å bruke tida på må du sjekka ut Fleshmeadow med ein einaste gong. 

Tankane går sjølvsagt innom opplagte referansar som Dimmu Borgir, Behemoth og Meshuggah, men samstundes er Fleshmeadow tightere og meir konsekvente i sitt uttrykk en mykje anna egbhsr vore borti. På EP’ens fire spor spor får du blastbeats nok til halvanna år, kombinert med eit infernalsk tempo og djevelsk vokal. Om krig og konflikt er gamle konsept, så er eit av dei mest passande lydspora det som kjem frå Fleshmeadow i 2023.

Jarand

Shame – Food for Worms 

Av dei norske platene frå februar stakk Little Ladder av med ein klar siger. Du burde absolutt sjekke ut debuten deira, og treng du meir overtyding kan du lese meir i platemeldinga mi her.

Det kom også mykje godt frå utlandet, deriblant shame. Britane er tilbake med det som er deira sterkaste plate så langt, og månadens beste for min del. Bandet befinner seg endå i post-punk-land men skapar eit breitt uttrykk denne gong. Plata er også spelt inn live, noko som gjev kjensla av at det står noko på spel. Tekstane vert levert i tilbakelent stil, og krinsar om både vennskap og eksistens. 

Blant høgdepunkta finn du «Six-Pack», som sparkar godt frå seg i eit slags britpop terreng. Vanskeleg å ikkje bevege seg til denne. Men vegen er ikkje lang frå det lausslupne og leikne til det som mørkare er. «Adderall» er i seg sjølv ei nokså enkel låt, men med ekte tyngde i botn. Det skjærer djupt i refrenga. Bandet greier å blande det usminka frå post-punken med ein slags popsjarm og dreg i land ei heilstøypt plate.

Personleg står «Orchid» sterkast her, for ei gjennomført vakker låt. Sjekk det ut!

Sondre

Før jeg kommer inn på månedens favoritt, vil jeg først bruke anledningen til å komme med noen solide anbefalinger. For det første har vi Inger Nordviks nye album, Hibernation, som fortjener all oppmerksomhet det kan få. Om du er skeptisk, sjekk ut låten «It Follows». Den vil overbevise hvem som helst. Jeg vil også gi en shout out til det ferske indierockbandet Little Ladder, som slapp en strålende debut i februar. Vår kjære Jarand skrev en anmeldelse av dette albumet som jeg kan gå god for, så jeg nøyer meg med å vise til den. Jeg kommer heller ikke unna å nevne debutalbumet til Model/Actriz, som sannsynligvis vil lande høyt på listen over årets beste album. Om eksperimentell noise rock/dance-punk høres ut som noe for deg, er dette albumet obligatorisk å sjekke ut. 

The Necks – Travel 

Hvor skal man begynne med The Necks? Denne Sydney-baserte trioen har holdt det gående uten en eneste utskiftning av personell siden 1987, og det merkes på deres attende (!) studioalbum, Travel. Ikke bare leverer Chris, Tony og Lloyd sterke prestasjoner, men de er i perfekt harmoni med hverandre hele veien. Bandet spiller en minimalistisk og improvisert form for jazz som handler mer om å fremkalle følelser enn å briljere med sine respektive instrumenter (piano, trommer og bass). 

En mer treffende albumtittel skal du lete lenge etter, for dette albumet oppleves virkelig som en reise. Men det er ingen lystbetont sydentur vi tas med på, selv om Chris Abrahams pianospill er både vakkert og oppløftende. Bassen og trommene holder det hele nede og gir musikken et illevarslende og angstfylt preg. Du vet musikken er sterk når den skaper fysiske reaksjoner hos lytteren, og det er akkurat det jeg opplever på Travel. Åpningssporet «Signal» er en låt man kan meditere eller slappe av til, mens andresporet «Forming» fremkaller stress og høy puls før den slipper taket etter 20 minutter. «Imprinting» er et helt annerledes beist, og blir mer som en «tenkelåt» enn en ren vibe – som de to første. Der de to første låtene i større grad oppleves som en indre reise, er tredjesporet mer som soundtracket til en fysisk reise, hvor du besøker en helt ny plass og alt rundt deg er nytt, fremmed og spennende. Reisen avsluttes med låten «Bloodstream», som jeg personlig opplever som en slags oppsummering av de tre forutgående låtene. Her stjeler orgelet langt mer oppmerksomhet, og blir som den røde tråden gjennom låten. Igjen er det samspillet mellom instrumentene som imponerer meg mest. Til forskjell de tidligere sporene, hvor alle fikk ta seg god tid til å kjøre en solo her og der, er «Bloodstream» et godt eksempel på hva de kan få til når samtlige klinker til samtidig. Og det er overraskende lite kaotisk.

Travel er et langt album, med fire låter som strekker seg over 76 minutter. For lyttere som ikke er vant til låter/album av denne lengden, vil det fort kunne føles for treigt eller repeterende. Samtidig mener jeg at The Necks gjør alle de rette grepene for å holde på lytternes oppmerksomhet, og jeg kjeder meg aldri når jeg hører gjennom dette albumet. Særlig de to siste låtene bør være mulig å like for de fleste, selv om lange låter ikke normalt er deres greie. 

Andre favoritter:

Model/Actriz – Dogsbody, Inger Nordvik – Hibernation, Little Ladder – God Bless Little Ladder, Big Brave – Nature Morte, Hellripper – Warlock Grim & Withered Hags, Ulthar – Helionomicon, EYES – Congratulations, Paramore – This is Why, They Grieve – To Which I Bore Witness, Shame – Food for Worms, Hengestaur – Ånesott og LoneTower – Solar Eclipse (EP). 

Patrick

Håndgranat - Crust i vasken

BEINHARDT! DRITBRA! Husker eg såg desse på ungdomsklubben i Stavanger for ei tid tilbake. Helsike for ein gjeng. Elsker det! Denne EPen tar rennafart og knuser alt i sin veg. Dette bandet er på veg opp - det er berre å få dei med seg.

Redaksjonen