ARV og JESUS FUCKING CHRIST på Vaterland 24.03.23
Det er en regntung fredag på Grønland i Oslo. Jeg har med meg noen kompiser som både villig og med litt overtaling ankommer Vaterland for å få trommehinnene sine herja med. Inne er alle bord fulle av pizza og øl, i det vi skviser oss forbi folkemengdene for å komme oss opp i andre etasje. Også her er det sild i tønne. To undergrunnsband er på tapetet i dag. Vi kjøper øl og så er det i gang.
—-
Først ute er Jesus Fucking Christ som består av én nordlending og synthen hans.
Foto: Åsmund Swensen Høeg
Han drar i gang settet sitt med dronete elektroniske beats og tar turen rett ut i publikum, der han vandrer fram og tilbake mens han hyler tekstene sine.
JFC er et slags elektronisk noise, glitch, drone og trance-prosjekt med en blanding av hyling og synging oppå. Det minner litt om Biru Baby i lydbilde, bare mye mer nedstrippa og mye mindre showete. Låtene hans varierer i tyngde på beats og vokalstil fra metalcore-vokal over snille beats med høy bpm, til hardcore-hyling over tunge trege og hardtslående trance-beats. Det tangerer til og med rap et par ganger. Med andre ord er det mye variasjon i framtoning her, men det når liksom ikke helt opp.
JFC funker best når han hyler av full hals. Mange av låtene har grove beats som jeg lett kunne dansa til på en klubb og mange av breaksa funker godt satt i sammenheng med settet, men det er noe som mangler her. Musikken balanserer på kanten av en heftig clubkveld og en melankolsk metalcore-konsert uten å være noen av delene. Det er ikke hardt nok når det er hard og ikke fint nok når det er rolig. Syngepartiene er sure uten autotunen du hører på de innspilte låtene og droppene mangler det lille ekstra trøkket jeg trenger for å ta av. Det virker som om dette også reflekteres i publikums reaksjoner.
På backing tracket hører du en dame som hyler “Fuck work, fuck school, take drugs. Call in sick and get fucked up.” En påstand jeg selvsagt kan stille meg bak, men han blir for aleine på scena. Jeg kan liksom ikke hindre meg sjøl i å fantasere over hvor fett det hadde vært med noe mer show. Noen dansere eller noen backingvokalister. Han blir litt for aleine på scena til å bære acten sjøl. Det er potensiale her, men neste gang går jeg heller på Tacobitch.
—-
En øl og en halvtime med pisspreik seinere er det klart for Arv. Som seg hør og bør drar gutta i gang settet sitt med et brak. Selv med blastbeats på første låt blir jeg overrasket over hvor reint lydbildet deres er. Det er ikke noen overdreven bruk av vreng eller effekter her. Gitarlyden er enkel, bassen er rund og fin, trommene durer på med en hardcore-aktig beat og vokalen er skjærende og herlig. Likevel presterer de å få fram en enorm energi sammen.
Foto: Åsmund Swensen Høeg
Arv er et blodferskt Oslo-band bestående av en gjeng ringrever i det norske hardcore- og metallmiljøet. Med vokalist Frederik Hillestad, kjent fra fra steinete Kollwitz på mikrofonen så veit du at du kan forvente deg et monster. Kvintetten slapp sin første singel i februar i år og fulgte opp med EP-en Vermint 17. mars. Her var det, hold deg fast, hele tre (!) låter, men for noen låter det var. Dette er helt enkelt førsteklasses post-metall. Gjengen har allerede spilt på fjorårets Klubb-Øya og Høstsabbat. Ikke så rart når de er signerte på det nyoppstartede Vinter Records som også er involvert i å arrangere Høstsabbat. Det er mye incest i Oslo-metallen.
I løpet av konserten får vi høre hele spekteret hardcore, post-hardcore, post-metall. Her er det melodisk innganger og utganger med hyppige breaks og brutale breakdowns. Det hele er pakka inn i en hes og jævlig vokal som herjer godt med øregangene. Bandet har full kontroll fra første riff og eier crowden hele veien. Jeg og mine blir etterhvert så gira at vi gjør et ærlig men noe mislykket forsøk på pit. Vi merker fort at det er litt for høy alder og litt for mange ølglass front and center.
Våre bønner blir til slutt hørt når Frederik tar turen ut i publikum og initierer pitten sjøl. Til og med JFC tar turen opp på scena under siste låta. Vi er fulle av øl og svette når det hele er over og det eneste vi får høre fra bandet er et “Tusen takk for oss”. Det er ikke mer som trenger å bli sagt. Vi har fått det vi ville og stikker ut i regnet med de flirete trynene våre. Jeg kan ikke vente til det slippes flere låter fra denne gjengen. Hvis dette er debuten, spår jeg Arv en lysende framtid. Props til Vaterland for utrolig god konsertlyd. Det er alltid en glede å oppleve.
Åsmund Swensen Høeg