AKTIV DÖDSHJELP LÅ BRAKK I KLOAKK. NÅ HAR DE KOMMET FOR Å SPARKE INN TENNA DINE.

Pønkbandet fra Oslo viste hvor skapet skulle stå allerede i 2019. Fem år senere har de bestemt seg for å satse.

– Vi har snakka om dette hver gang vi i bandet har tatt oss en pils sammen. «Tenk om a gutta». Det har vi holdt på med i 15 år. Det er jo den tralten vettu, sier trommis Jakob Schøyen Andersen.

Over ti år har gått siden Aktiv Dödshjelp ga ut sin første singel, men nå skjer det endelig. Norges farligste band™ platedebuterer med et realt spark i trynet. Den 15. mars slipper de plata Send Dudes.

Evig Lyttar møter Jacob, vokalist Mattis Mandt og bassist Stephan Lyngved på splitter nye Carls på Carl Berner i Oslo.

Jacob: – Det var en stemning i bandet der vi lurte på hva vi skulle gjøre. Skal vi fortsette å være kompiser som møtes og spiller på puber og småscener, samler venner og koser oss med det, eller skal vi skru til litt?

Mattis: – Skal vi prøve i hvert fall én gang? Det er den tanken som har holdt oss gående.

Jacob: – Ja, det er jo det, men så har gjennomføringsevnen manglet.

Stephan: – Pilsinga har vært viktig for oss, men vi er jo gode venner også.

Jacob: – Hvis musikk hadde blitt forbudt i morgen, hadde du sett det på ølsalget, for å si det sånn.

Gjorde som Honningbarna

– En dag møtte vi Toffer fra Honningbarna på Dæl, som lå på Rodeløkka før. Vi satt der og prata om hvor fete de nye singlene til Honningbarna var, og så fortalte han om studioet i Italia, sier Mattis.

Høsten 2021 hadde Honningbarna et utbrudd av kreativitet og intens jobbing i nettopp dette studioet i Piemonte. Der spilte de inn fire låter på under to uker til deres siste skive Animorphs (https://eviglyttar.no/blogg/2022/1/15/honningbarna-siden-sist)

Dermed gikk turen til det italienske vinlandet, for de fem vennene, som endelig hadde bestemt seg for å satse.

Jacob: – Der nede hadde de tiliters-tanker med vin fra ulike bønder i distriktet. «Det kaller vi bare for bordvin og det er som vann omtrent,» sa han karen som drev studioet. «Åja, bordvin ja,» tenkte vi. Så vi bare kjørte på.

Med guanciale, pasta, smør og bordvin spilte de inn sin aller første skive. En farlig sak, som alle i bandet er oppriktig stolte av.

Jacob: – «Dolce Vita» endte opp med å bli en hyllest til den turen på en måte.

Urtida

Aktiv Dödshjelp har vært et band siden før undertegnede ble konfirmert. Gutta møttes på Elvebakken VGS i 2007, der de spilte covere av Wolfmother, Rage Against the Machine og Turboneger på revyfester. Dette ble utgangspunktet for et av byens groveste pønkband.

Mattis: – Det var ikke noen ørepropper på den tiden. Hvis vi ikke hørte hverandre på øving, skrudde vi bare opp lyden. Vi var dumtøffe. Da jeg kjørte hjem med 46-bussen, skrek det i ørene. Jeg har fortsatt tinnitus som bare det.

Det nikkes bekreftende fra alle tre. Tinnitusen ble en livsstil.

Over 20 år senere har de kun gitt ut 13 låter, men har på en eller annen måte aldri gått i oppløsning.

Mattis: – Bandet har alltid eksistert, men for det meste har det vært som en gutteklubb og en unnskyldning for å møtes. Men det har vært lange perioder uten konserter og pauser der vi ikke har spilt sammen på et halvt år.

Algoritmer og blues

– Det var veldig stas for oss da vi ble spilt på Radio Revolt. For meg var det stort, sier Mattis.

Bandet dukket opp fra asfalten i 2019 med sin forrykende EP Bæng Bæng. Med tema vold og et tjukt lag med ironi, plasserte de seg komfortabelt på Norges pønkekart. Vi snakker «Kompis Med Våpen», «Trimma Lighter», «Kronisk Fyllesjuk», «Dødsårsak Ukjent» og vi snakker «Gå Med Kniv». Den forbanna stemmen og de klassiske pønkeriffa satt som et skudd. Alt lå an til å bli gull.

Mattis: – Vi skulle til Bergen og Stavanger og sånt, så vi hadde planlagt å komme oss litt ut av byen, men så kom korona og spiste opp alle planene våre. Det var deprimerende, for det skulle jo liksom ta av derfra.

Likevel begynte pilene å peke sakte, men sikkert oppover, og bandet holdt seg gående med å slippe rundt én singel i året de neste fem årene. Siden den gang har de fylt Parkteatret, spilt på Skaugum og Sub Scene under klubbøya, samt flere andre konserter i Oslo og i Sverige.

Mattis: – Det var så gøy på Sub Scene. Vi så ja til det fordi det er fett å spille, men også litt for å få Øya-bånd. Det kom masse kids, og det ble dritfett. Det var første gang jeg følte at vi fikk skryt fra folk vi ikke kjente. Etter det skøyt lyttertallene våre på Spotify i været.

Der bandet pleide å ligge på rundt 180 månedlige lyttere, var de plutselig oppe i 10- og 15.000. De fikk høre at det bare var algoritmer, at de bare var inne i en god strøm og at det kom til å gå over, men det gjorde det ikke.

Jacob: – Etter «springbrettet» Sub Scene, opplevde vi at «Trimma Lighter» og «Voy and Destroy» gikk fra å ha rundt 30.000 lyttere til å gå over 200.000 på Spotify. Vi har lært oss mer av hvordan man får folk inn i algoritmen vår. Man blir helt deprimert av det, men sånn er det jo nå.

I forbindelse med den nye skiva har bandet inngått en distribusjonsavtale med tyske Crestwood Records. Plateselskapet skal booke gigs til dem i Tyskland, Østerrike og Sveits. Til gjengjeld tillegg leier de rettigheter til trykk og salg av musikken deres på fysisk format i den tyskspråklige verden. LÜT har også denne avtale med selskapet.

– Man må spille på punken og «fakk dere»-greia. Plutselig tar det av, sier Jacob.

Send Dudes – Gladvold og ironi

– Vi har vært i periferien lenge og nå kommer vi inn i rockenorge med flykick. Det er litt av stemningen vi prøver å uttrykke i plata, sier Mattis.

Med de nye singlene «Dolce Vita», «N.F.B» og «Evig Penger» har de virkelig bygd opp spenninga rundt slippet.

Jacob: – Skiva dreier nok mot en Voy-aktig sound.

Stephan: – Men det er en Bæng Bæng sjarm over den.

Mattis: – Det er mye forskjellig, men det er mye likt også.

– Dette er en del av køddeuniverset vi har skapt oss, med vold og sånt. Tittelsporet handler om en kar som får ordentlig grisejuling. Han ligger og får deng, ringer til gutta sine og ber om hjelp, mens han trygler om at de ikke skal slutte å banke han. «Dere må fortsette å gi meg juling, sånn at boysa mine rekker å komme i bilen sin og ta igjen.» Virkelig liksom SMACK, sier Mattis mens han hytter med neven.

Jacob: – Albumet er en front kick!

Tematikken i Send Dudes er fest og moro, samt baksida av den mynten.

Bandet vil at skiva skal kunne høres på gjennom hele dagen. En hel fest, som starter med vorset og ender med dagen derpå.

Mattis: – Mange av låtene har refrenger som funker som allsang til livespilling. Hovedmotivasjonen bak plata har vært å spille live og å spille mest mulig. Norges farligste band er også sentralt i skiva.

– Jeg tror at vi i bandet ofte lurer på om vi har blitt for seriøse eller pretensiøse. Derfor prøver vi å skrive «nede på jorda» tekster med mye humor i, slik at det ikke blir så kleint og mørkt, som i mye annen punk og tungrock. Hvis man blander den sinte punken med tekster med masse humor, så får man den gode blandingen.

Bandet nevner Kvelertak og Death by Unga Bunga, som inspirasjon til Send Dudes.

Tiden har blitt hellig

– Nå har vi brukt så mye tid og krefter på å lage et album at nå må vi bare se hva det blir til. Det kan ta helt av, eller det kan bli ingenting, men vi må bare gå den veien det går, sier Jacob.

Det begynner å bli en stund siden gutta bare kunne gi faen. Som en relativt etablert gjeng i 30-åra, må det et arbeidsliv til for å få penger i kassa. Da de kom hjem fra Italia fikk Mattis vite at han skulle bli far. I juli fikk han og kjæresten tvillinger.

Mattis: – Det hadde vært digg å være 22 og barnløs nå på en måte, men jeg tror ikke ambisjonsnivået senkes med alderen. Man har bare mer respekt for tida man bruker sammen. Ting må planlegges nøyere og det har vært positivt for meg. Før hadde jeg ikke noe av det, men tiden har blitt mer hellig.

Jacob: – En positiv ting er jo at vi har vært et band i rundt 15 år, så vi har avklart en del ting og gått mange runder. Vi har nok et lim i gruppa, som kanskje ikke hadde oppstått for 15 år siden.

Stephan: – Vi har blitt veldig flinke til å krangle også. Hvis det først smeller, så har vi blitt veldig voksne på å spørre: “Hva følte du nå? Hva skjedde her? Jeg var litt sånn sulten i stad, men nå er det over nå.”

Mattis: – Baksida av å kjenne hverandre så godt er at vi også veit så jævlig godt hvilke knapper vi skal trykke på hos hverandre. Tingene som blir sagt kan såre så innmari dypt. Men så går det over ganske fort. Man unnskylder seg og puster ut.

Jacob: – Det er jazz, jazz, jazz, så er det skikkelig nedtur, så er det sorry, sorry, sorry og så er det opp igjen til jazzing.

Mattis: – Jeg har jo vært jævlig langsur hele livet. Ting setter seg og jeg glemmer det ikke liksom. Når man får barn, så lærer man seg at man ikke kan være langsur hele tida. Det er ting som skjedde for ti år siden, som fortsatt gnager på meg liksom, så jeg må jobbe med meg selv.

Jacob: – Uavklarte ting i bandet?

Mattis: – Jajaja, men nå er vi på ganske samme bølgelengde hele gjengen om dagen.

– Det er god stemning i bandet altså, sier de omtrent i kor.

Trimma lightere på Parkteatret

– Det fine med pyrobransjen er at det som koster penger, er å sette det opp, sier Jacob.

Den 13. april viser Aktiv Dödshjelp at de har kommet for å bli og for å blø. Da feirerv de slippet av Send Dudes med en rimelig farlig releasekonsert på Parkteatret. Bandet røper at det kan bli en eksplosiv affære.

Jacob: – Kanskje vi ikke skal si så mye om det. Vi burde nok ikke binde oss til forventninger om Pyro.

Stefan: – Bare skriv at vi har vært i pyromøte, prikk, prikk, prikk.

Mattis: – Det er viktig å gønne litt. Vi har kasta bort så jævlig mye tid over mange år, så nå som vi har spilt inn plate og kjører en hel kampanje med releasekonsert og greier for første gang, så har vi vel alle kjent på at «hvorfor skal vi holde tilbake den dagen?»

Alt som vi syns er fett å se på konsert, vil vi også ha selv.

Jacob: – Vi må vise litt hva vi er gode for. Nå kan vi jo ikke starte konserten med et satanistisk rituale i baris heller, for det er jo Witch Club Satan sin greie. Da må vi på en måte finne på noe annet.

Aktiv Dödshjelp er bandet for alle som liker øl, bråk og glede. Liker du å være glad du også? Ja, så se til å få gjort noe med det lave serotonin-nivået ditt og kom deg på konserten.

Det er uansett obligatorisk oppmøte på Parkteatret den 13. april for alle som befinner seg på Østlandet. Snakkes i pitten.

Åsmund Swensen Høeg