Full pupp for Full Earth i 2024. - Vi er veldig spente!

Kanaan, Motorpsycho, Sex Magick Wizards, JUNO og nå Full Earth. Vi har satt oss ned med mannen som aldri sover og ser på året foran oss, fylt med turneer med flere band og ikke minst Desertfest Oslo!

Ingvald Vassbø har, som mange fantastiske artister før og etter han, gått gradene på jazzlinja på NTNU og har fingrene sine i nok paier til å fø en stor familie. Men han tar seg tid til en times pust i bakken og en prat med Evig Lyttar.

Hvem er Full Earth og hvordan startet dette prosjektet?

- Full Earth er Ask Strøm på gitar, Simen Wie på bass, Eskild Myrvoll gitar/orgel/synth, Øystein Aadland på orgel og meg på trommer.

Konseptet ble til da jeg hadde senebetennelse i ryggen og ikke kunne spille så mye selv. Jeg begynte å komponere en del låter, og så vel at dette ikke passet helt inn i Kanaan, så da ble det naturlig å starte noe nytt. Der ble Simen og Øystein tidlig med.
I Kanaan har vi for eksempel en mye mer demokratisk tilnærming til musikken og en del improvisasjon, men her i Full Earth er planene mer staket ut på forhånd.

Der de andre bandene Ingvald er med i er nærmere jazz (som JUNO) eller mer reinspikka psych rock (Kanaan) eller behersker tilsynelatende alt (Motorpsycho), blir Full Earth omtalt som heavy instrumental psych rock.

- Låtene er ganske lange. Og de kan bevege seg over i dronemusikkens verden hvor det er lange akkorder og riff som da gjerne gjentas til det tilsynelatende uendelige.

Det er en slags reise å spille låtene til Full Earth. Den suggesjonen vi skaper kan få en inn i en slags transe og når man da skal finne veien ut av transen, eller bryte mønsteret, er det nesten noe euforisk med å se hvor de nye stiene i låta tar oss. Det er også spennende å se hva som skjer fysisk og psykisk med en, når man prøver å fremføre fysisk og emosjonelt krevende musikk av en så repetativ natur som også er så langstrakt. Jeg føler at det kan oppstå noen helt egne følelser og tilstander som egentlig er et slags rituale vi ønsker å inkludere publikum i.

Hvem er de største inspirasjonene til musikken i Full Earth?

- Det som startet hele idéen om Full Earth var orgelmusikken til Terry Riley. Hans bruk av combo-orgelet sitt, forholdet hans til improvisasjon, skalaer og hans filosofi har vært veldig viktig for dette prosjektet. Et møte mellom minimalistisk musikk à la Terry Rileys orgel-eksperimenter, Steve Reich sin musikk og blytung fuzzrock var vel på en måte idéen som satte meg i gang.

Vi er jo innom veldig mye da, men jeg er om dagen blant annet sterkt inspirert av György Ligeti, en fantastisk ungarsk-østerrisk komponist som var veldig forut sin tid. Anbefaler alle å sjekke ut denne dokumentaren og musikken hans.

Jeg må også nevne Oneohtrix Point Never. Han lager helt spinnvill musikk. Munnfull: Eksperimentell elektronisk musikk, ambient og dekonstruert pop med et sterkt avant-garde-tilsnitt. Noe av signatursoundet hans, særlig på de tidligere albumene er en synthesizer han programmerer og spiller mye av musikken sin på. Nemlig en legendarisk Roland Juno-60 som han har døpt Judy.

Ellers er det jo selvfølgelig tysk krautrock, stoner-rock tradisjonen, den psykedeliske rockemusikken og alle slags former for evighets-musikk.

Både Ligeti og Oneohtrix har laget lydspor til flere filmer. Ligeti til blant annet Ondskapens Hotell, 2001: En Romodysse, og Oneohtrix til Uncut Gems.

“Konseptet ble til da jeg hadde senebetennelse i ryggen og ikke kunne spille så mye selv. Jeg begynte å komponere en del låter, og så vel at dette ikke passet helt inn i Kanaan, så da ble det naturlig å starte noe nytt” - Ingvald Vassbø

Kunne du noen gang tenke deg å gi lydspor til en TV-serie eller film selv?

- Det er jo en drøm det.
Det er noe forlokkende med det, og det merker jeg når jeg komponerer, slik som til Cloud Sculptors. Det kan ta år å lage låter og man må øve og terpe ekstremt mye. Da blir man i blant drit lei av å høre samme låt om og om igjen, og man vil heller spille noe nytt. Men så kommer man plutselig på en god idé, spiller låtene live, eller kommer seg gjennom en barriere, og da er det jo verdt all jobben.

Ja, hvordan var det å spille inn Cloud Sculptors? Var det en langdryg prosess eller fløyt det bra?

- Vi var i studio i Halden, Athletic Sound som har vært et viktig studio i Norge de siste tiårene. Samme studio hvor Motorpsycho spilte inn Blissard (1996) og hvor Madrugada har spilt inn noen av sine skiver.
Dag Erik Johansen der er en helt fremragende tekniker. Vi var der i 6 dager, i august 2022. Det er veldig kult og spesielt med å spille inn i et rom som gir så mye tilbake og som sonisk kan inspirere en. Jeg føler meg liksom veldig hjemme i det studioet og tror flere av de andre i bandet også gjør det. Noen deler av låtene ble spilt inn i øvingslokalet vårt på Grønland i Oslo også.

Det er jo åpenbart ikke noe vokal eller tekst, men er det en historie i bånn på plata? Av coveret er jeg fristet til å tolke det som starten på livet, eller en mitose.

- Noe av det jeg liker med instrumentalmusikk er jo det at lytteren selv kan få være med å bestemme hvordan man tolker musikken på enda et plan.

Mitose ja! Tracklisten er jo formet som en slags mytologisk beretning: skapelse på starten og totalkollaps mot slutten, men ja: åpent for tolkning. Og albumcoveret var ikke noe bestillingsverk, utenom at vi spurte Sunniva Hårstad, en fantastisk kunstner og klesdesigner, om hun ville lage det. Hun fikk frie tøyler på det, og vi er superfornøyde!

Vi har en felles fascinasjon for Gerhard Munthes kunst, kanskje spesielt tekstilkunsten.

Morsom greie jeg nylig ble obs på er jo at Cloud Sculptors, som er oppkalt etter en short-story av den britiske surrealist-forfatteren JG Ballard, foregår i det såkalte Vermillion Sands. Denne oppdiktede ørkenen skal angivelig ha vært basert på Palm Springs i Los Angeles, USA. Stoner-rockens (faktiske og på en måte også mytiske) fødested! Morsomt sammentreff jeg ikke hadde tenkt på! Palm Desert Scene og Full Earth.

Nå skal dere ut på veien med både Kanaan og Full Earth. Først og fremst, hvordan blir det å spille på den første skandinaviske Desertfesten?

- Vi er veldig spente på Desertfest Oslo ja! I mai vender vi jo hjem fra turné og får gleden av å spille på en slags hjemmebane, varme i trøya etter måneder på veien, på en norsk Desertfest.
Vi har jo tidligere spilt med Kanaan i Kulturkirka Jakob på Høstsabbat, og der passer det jo veldig bra med seig musikk, og jeg tror Full Earth vil passe Desertfest like bra.

Hva er forholdet deres til Desertfest fra før av?

- Vi har hatt gleden av å spille på Desertfest tidligere, med Kanaan i 2023. Og så b.l.a Church of Misery der.

Ellers er vi jo alltid takknemlige for å bli booka til festivaler, om det er Desertfest, Fuzztival, Freak Valley eller andre.

Jeg er veldig glad i festivaler. Vi har en familietradisjon med å dra på Burg Herzberg Festival utenfor Frankfurt. En ordentlig hippiefestival.

Der er det alltid utrolig mye kul musikk. Det var også stedet jeg hørte Motorpsycho for første gang.

Og Agitation Free, som er et veldig kult band.

Og Guru Guru!

Når du nevner Motorpsycho, hvordan har det vært å komme seg inn der? Det må jo være litt overveldende å spille med såpass etablerte musikere?

- Har jo kjent på et press å spille med dem, men det eneste jeg kan gjøre er mitt beste. Det prøver jeg jo alltid å gjøre uansett. Så er det jo selvfølgelig det med å løse ting på sin egen måte da.

Jeg har brukt mye tid på å forstå hva de tidligere trommisene har gjort og hvordan de har løst musikalske ting, noe som har vært og fortsatt er en veldig lærerik prosess. Om man skal prøve å kopiere noen andres stil blir det liksom ganske meningsløst, så jeg prøver ikke å kopiere Tomas (Järmyr), Kenneth (Kapstad) eller Håkon (Gebhardt), men heller la meg inspirere og lære av dem, men til slutt bringe noe nytt til bordet.

Men den gjengen er veldig fin altså. Bent (Sæther) og Hans Magnus (Ryan) er fantastiske, og Reine Fiske er også med nå til sommeren igjen. Det finnes jo ikke bedre forbilder å spille med enn dem.

Jeg var selv ganske sent ute med å sjekke ut Motorpsycho, men jeg er veldig glad i The Tower og The Crucible. Har du et favorittalbum av dem selv?

- Jeg er veldig glad i monsteralbumet The Death Defying Unicorn (2012). Jeg hadde jo både Eirik Hegdal og cellisten Marianne Lie som lærere NTNU. Kenneth Kapstad var og på NTNU, så er jo litt gjennom NTNU jeg fikk øynene opp for Motorpsycho.

Jeg hadde aldri et uttalt mål om å bli trommis der, men det er jo en drømmegig!

Som ung husker jeg at jeg hadde en drøm at jeg skulle se King Crimson live, og at trommisen ble akutt syk og at jeg måtte hoppe opp på scenen og ta trommestikkene. Det er vel en slags tilbakevendende fantasti som gikk mye igjen i oppveksten med alle favorittbandene og som sikkert gjør det hos mange aspirerende musikere.

Men apropos King Crimson, jeg husker godt da de spilte med tre trommeslagere på Sentrum Scene i 2016. Gavin Harrison var en av mine store helter fra tenårene. Men denne konserten var liksom første gang de så litt bakover på katalogen sin.

Det er fint å se bakover, men jeg finner nok mest inspirasjon i artister som ser fremover hele tiden. Jeg tenker jo egentlig på Robert Fripp som en som gjør det. Ellers er jo Scott Walker, Bowie og Björk gode eksempler på det.

Og Motorpsycho også selvfølgelig.

Vi er innom mange fantastiske band her, har du enda flere du anbefaler folk å sjekke ut?

- Bandet til Eskild (Myrvold), Daufødt, er veldig bra.

Så må jeg igjen nevne Terry Riley, György Ligeti og Oneohtrix Point Never.

Plata hans (Oneohtrix Point Never), Returnal, er fantastisk. Kosmisk ambient musikk. Albumet etter det igjen, Replica, er defragmenterte 80-talls TV-reklamer som han har satt sammen i collager som blir noe helt spesielt. Fascinerende opplegg. Og i tillegg skriver han låter for The Weeknd!

Ingvald saumfarer platehylla si og ramser opp det ene etter det andre, omtrent som en amerikansk auksjonist, så undertegnende nesten ikke henger med på tempoet.

- Mye av det Brian Chippendale har vært med på er veldig bra. Wasted Shirt med Fungus 2 og Lightning Bolt for eksempel.

Jeg vil nevne Frode Strømstad sitt I Was A King

Seven Impale fra Bergen er veldig bra progrock.

John Derek Bishop med Tortusa er nydelig elektronika.

Et band jeg så på Sonic Blast i Portugal som er fantastisk live; Earthless.

Moor Mother og Irreversible Entanglements har vært veldig viktige for meg. Veldig ekspressiv, groovy opplegg. Hun spilte på Munch, som dessverre var halvfullt, men fortjener så mye mer. Ordentlig undervurdert. Fantastisk attitude og formidler tekstene sine på en helt særegen måte.

Nå ble det mye oppramsing, men det er så mye bra! Og jeg ser flere og flere skiver i hylla mi som er helt supre.

Jeg kjøper ofte vinyler, og det er vel egentlig den første gangen jeg var starstruck og følte meg som en ordentlig record-dad da jeg fikk vinyler signert av Moor Mother.

Jeg har en spilleliste også som jeg bare har kalt Wow 2023. Der har jeg band som franske PoiL. De har holdt på i ti år nå eller noe sånt, og jeg har sett de to ganger på Herzberg. Plata de har lagd sammen med Junko Ueda er nok noe av den beste nye progrocken/kunstrocken jeg har hørt på lang tid.

Veldig droneinspirert, jævlig mye kul stakkete arrangering, og med mye chanting.

Ellers må jeg jo nevne Guro Moe til slutt. En kjempeartist, og på siste skiva, The Crone, får trommene til Joakim Heibø virkelig skinne. De er så sinnsykt tunge.

Det er nok min beste konsertopplevelse på Høstsabbat (MoE, 2022).

Her er det bare å kaste seg rundt å sjekke ut alt du snakker om. MoE på Høstsabbat var et høydepunkt det året for veldig mange. Earthless kan jeg også gå god for. Fantastiske live!

Og når man snakker om Earthless, en annen Desertfest yndling skal jo dere i Kanaan varme opp for i mars på John Dee da franske Slift er på sin Ilion turné (26. mars).

Hvor ellers får man sett deg i løpet av året?

- I Norge skal vi spille med Full Earth flere steder i mai:
03.05 - Hulen, Bergen
04.05 - Maijazz, Stavanger
11.05 - Desertfest, Oslo
23.05 - Gjøvik Kino, Gjøvik
24.05 - Lokal Bar, Trondheim

Og Kanaan 4. 5. og 6. april i Trondheim på Moskus bar, sammen med de fabelaktige gjestene Tuva Syvertsen den 5. og Hans Magnus “Snah” Ryan den 6.

Preben Astrup