SIBIIR - Et brorskap av bråk, besluttsomhet og bensinstasjon-mat

Norges mest kjente band i sjangeren blackened hardcore har sluppet sin tredje skive. Mer enn noen gang før setter de pris på det de gjør sammen.

- Vi kommer fra samme generasjon. Vi har sett de samme tingene på MTV, vært på de samme konsertene og de samme festivalene. Vi har vokst opp og utviklet oss med det samme musikalske grunnlaget. Alle hadde nok en elsk for det harde, sier gitarist Steffen Grønneberg.

Evig Lyttar møter han, bassist Kent Nordli, trommis Eivind Kjølstad og gitarist Tobias Gausemel Backe på øvingsrommet like før slippet av deres tredje album. Bare vokalist Jimmy Nymoen er ikke til stede, da han av ukjente grunner har flyttet til Ålesund.

Gutta i SIBIIR var allerede en gjeng erfarne musikere i Oslos undergrunn da de på midten av 2010-tallet bestemte seg for å lage musikk for folk med hår på tenna. Ti år seinere sitter de samme gutta og pilser i et trangt og svett øvingsrom, klare for å gjøre det de liker aller best. 

Det lyser i øya deres når de prater om den nye plata deres, som har fått navnet Undergang. Et produkt de utvilsomt er stolte av. Historien om hvordan den skiva ble til, er på mange måter den samme som historien om bandet selv. En historie om fem venner, som trives så godt i hverandres selskap at musikken ikke trenger noen annen inspirasjon enn øvingslokalet, veien, scena og baconpølse på en bensinstasjon i Oppdal.

– Det er vår beste plate hittil, sier Steffen med et lurt smil.

Fra rep til undergang

Skummelt, deilig og befriende sier bandet om slippet. Albumet har vært i ovnen i over to år og har blitt til gjennom fil-, og idé-deling mellom Oslo og Ålesund. Dette har preget skiva, forteller bandet. Men har det gjort det merkbart annerledes enn de to tidligere utgivelsene?

Med unntak av at låtene i større grad enn før er tuftet på bass-idéene til Kent, er svaret er nei, ifølge bandet selv.

Steffen: - Flere av dem jeg har spilt materialet for sier: “Dette er umiskjennelig SIBIIR.” Selv syns vi det er fundamentalt annerledes. Vi vil legge merke til de små nyansene som mange kanskje ikke vil legge merke til.

Steffen Grønneberg sier bandet gir han et pusterom og en frihet fra hverdagen. Foto: Åsmund Høeg

Undergang er bandets tredje plateutgivelse. Det har gått fem år siden slippet av deres forrige skive Ropes, men motivasjonen har ikke minket det grann siden den gang. 

Tobias: - Vi har aldri gjort masse fiksfakseri med hvordan vi låter i studio. Vi vil at det skal låte sånn som vi låter live og på øving. Det er SIBIIR. Det er sånn vi høres ut.

Skiva er både produsert, miksa og mastra av en regelrett slugger i det norske metall-gamet, nemlig Ruben Willem. Å bla gjennom hans CV, er som å se lineupen til en musikkfestival du selv har drømt opp i en av dine mest overbærende dagdrømmer.  

Tobias: - Dette er første gangen vi har jobba med Ruben. Han skjønner hva vi holder på med og får det til å låte fett.

Den dynamiske tredjeplata

Når Sibiir skal beskrive Undergang, bruker de ord som kjapp, episk, gritty og dynamisk. Den har “superintense” partier, men også pusterom. Den har mange temposkifter samtidig som den er balansert.

Steffen: - Det er kanskje den mest komplette plata vi har laga.

Han beskriver de to første skivene som et maraton, både å høre på og å spille. Denne gangen har de tatt seg tid til noen små avbrekk i musikken. 

Eivind - Jeg syns vi treffer essensen av hva SIBIIR er på denne plata. Det er på en måte ikke plass til at alle kan spille maks hele tida, som på de første to skivene. Det er en modenhet i bandet, som har blitt mer tydelig. 

Steffen: - Egentlig går det mest på at vi trenger flere pauser til å drikke øl under konsertene. Vi har behov for de 30 sekundene mellom partiene til å drikke.

Eivind Kjølstad, eller Trommefar, som bandet kaller han får energi av å holde et høyt gir med spilling og øving. Foto: Åsmund Høeg

Hva tekstene angår er det hovedsakelig Jimmy som regjerer over, forteller bandet.  Når det kommer til bråkemusikk av SIBIIRs kaliber, kan tekst både være vanskelig, og ofte også annenrangs for selv den mest barka piggtråd-eter å forstå. Dette, forteller de, gjelder også for bandmedlemmene selv. 

Tobias: - Det er ikke så lett for meg å skjønne tekstene uten å sitte med dem foran meg. Jeg har mast på han siden første plata kom ut, for å legge dem ut på nettet og så videre.

Grunnen til at det ikke har skjedd er visstnok fordi Jimmy mista laptopen med bandets gamle tekster på. De er derfor opp til fri tolkning.

Tobias: - Han har ikke giddet å skrive dem ned. Mye av det han sier på førsteskiva, aner jeg ikke hva er.

Demokrati og fordragelighet

Gutta i SIBIIR beskriver bandet som et direkte demokrati der alle får idéene sine hørt og utprøvd. Medlemmene bidrar med det de er gode på, også når det kommer til låtskriving. Dette, sier de, er også noe av grunnen til at det kan ta tid mellom hver utgivelse.

Steffen: - Vi gir oss ikke før alle er happy, så langt det lar seg gjøre. Og det syns jeg lar seg gjøre i veldig stor grad.

- Det er helt ok at vi bruker den tida vi bruker på bandet, hverken mer eller mindre, sier han.

- Med flat struktur og ingen bandsjef tar ting lenger tid, men det bidrar til at vi klarer å være så gode venner etter ti år som band, med ganske mange døgn på veien. Det er så jævlig mye viktigere for meg.

Miljø for det harde

SIBIIR er et klassisk eksempel på at god bråkemusikk lages når bråkete hoder møtes gjennom en felles interesse for nettopp bråk. 

Tobias: - Vi skulle lage et band som var hardere enn noe vi hadde gjort før. Vi kom fra garasjerock, screamo, prog og rock, så vi bare prøvde oss fram. Vi lurte på hvordan vi kunne få det hele til å høres litt mer metall ut. Vi spilte noe moll, og så fant vi ut av det.

Tobias Gausemel Backe gleder seg til å komme seg ut på veien med gutta i sommer. Foto: Åsmund Høeg

Alle unntatt Holmlia-gutten Eivind kom fra hver sin forstad eller småby på Østlandet, men trakk snart mot byen. Der møttes de på det naturlige stedet å møte andre bråkebøtter, nemlig den legendariske klubben Garage.

- Vi har gjort Oslofolk av oss, sier gutta.

I dag heter klubben Jaeger og spiller flere harde beats enn harde riff.

Tobias: - Jeg vet ikke om du kan sammenligne det med det Vaterland er i dag, men spilte du i et passe bra undergrunnsband, så spilte du på Garage og da hang du også på Garage.

Ni timer i bil med gutta

- Vi er jo et live-band. Om det er på Europaturné nedover Tyskland eller om det er på Steinkjer Pønkfestival, så er det livespilling som er aller gøyest, sier Tobias.

Det nikkes i fra gjengen på øvingslokalet. I tillegg til selve spillinga, er det én ting som trekker dem alle mot veien. De er rett og slett veldig glade i å være på tur med hverandre.

Tobias: - Det er omtrent som å være på guttetur, og så spiller vi tilfeldigvis konsert på kvelden. Det er litt sånn. Se for deg at du er på tur med kompisene dine og så gjør du det du synes er gøyest i hele verden hver kveld.

Som et band bestående av fem karer på rundt 40, mange av dem med barn, byr turnélivet på visse kompromisser. De ble tidlig enige om bandets ambisjonsnivå.

Kent Nordlis bassriff har vært sentrale i skapelsen av Undergang, forteller bandet. Foto: Åsmund Høeg.

Tobias: - Vi hadde et tysk bookingbyrå en stund. De bare: “Hei, vil dere være support for dette amerikanske metalbandet i to måneder?” Vi bare: “Haha, nei.”

Det går ikke liksom. Vi sa vi kunne være med i to uker, men det gikk ikke.

Bandet det er snakk om viser seg, etter litt spørring, å være The Black Dahlia Murder. Noe de innrømmer var surt å måtte droppe.

Steffen: - Det er ingen som føler at de blir holdt tilbake. Det er en del av den demokratiske prosessen. Vi gjør dette sammen.

Nå som plata er ute, og festivalsommeren er lagt opp, er bandet klare for å gjøre det de gjør best. 

Kent: - Jeg gleder meg til helgene. Det å dra på turné helg etter helg, med dårlig humor og bensinstasjon-mat liksom. Dårlige livsstilsvalg og et månedsbudsjett brukt på kaffe.

Tobias: - Vi gjorde to gigger med Spidergawd i februar. Det er klart det er fett å spille live, men det er noe med å kjøre ni timer i bil med bandet også, ler han. “Hei gutta, skal vi ta en baconpølse eller? JAAA!"

Å få til noe fett sammen

- Har ikke hatt noen åpenbare inspirasjonskilder. I hvert fall ikke på gitarfronten. Tidligere er det plater jeg har hørt på som har inspirert meg, men ikke denne gangen, sier Tobias. 

Bandet har utviklet seg i takt med impulser fra medlemmene selv. De forteller at inspirasjonen  til den nye musikken stort sett kommer underbevisst når bare har sittet med instrumentene lenge nok.

Øvingslokalet lukter svette, øl og glede. Foto: Åsmund Høeg

- Blir det å dra det for langt å påstå at dere er inspirert av dette her? Dere fire, eller fem i et øvingslokale eller på tur, som bare gjør deres greie?

Steffen: - Det synes jeg ikke er å dra det for langt.

Tobias: - Mye av inspirasjonen ligger i å få til noe fett sammen. Over tid har det blitt tydelig for oss hva som er SIBIIR og ikke. Greier vi å gjøre det igjen? Får vi det til like fett som forrige gang? Ja faen, det klarer vi. Det blir til og med enda litt fetere.

Steffen: - Det er ingen som har sittet og niøvd på skalaer og runkesoloer på promperommet liksom, vi har bare vokst sammen, som band og blitt veldig samspilte.

Standhaftighet og glede

Gutta på øvingslokalet har allerede etablert at de er et band bestående av fem venner, som spiller i band fordi de elsker guttetur, livespilling, og å lage musikk sammen. I sitt eget tempo og som et lag. Likevel drister undertegnede seg til å spørre om hva de ser for seg SIBIIR skal være i framtida. Dette er svaret de kom med: 

Tobias: - Til syvende og sist skal vi bli et Dire Straits cover-band. Det er end game.

Eivind: - Når vi er ferdig med Dire Straits har vi planer om å avansere til jazz og blues.

Så får bandet et seriøst drag over seg.

Steffen: - Man ser at det er band som gir seg når hverdagen sakte, men sikkert kommer og kveler det. Man skal ha respekt for at familie og hverdagslivet tar mye plass. Men istedenfor å legge instrumentene på hylla, så kan man heller bli enige om at det blir vanskelig å få til mye de neste par årene. 

- Min ambisjon er at vi klarer å være et band som fortsetter å stikke på øvingsrommet, fortsetter å lage låter og fortsetter å gi ut plater. Så blir det kanskje ikke de lange turnéene, men vi klarer å den standhaftigheten. Så står vi der om 15-20 år og har seks-sju album bak oss.

- Dette er mitt siste lille snev av flukt. Den ene skråskjærte biten av A4-arket jeg har igjen fra å ikke være innenfor alle rammene. Jeg har SIBIIR. Jeg har den greia der jeg stikker på øvingsrommet, drikker litt øl og slipper kjaset og maset. Jeg er så jævlig hypp på å kunne fortsette å ha det i livet mitt. Blir vi 55, 60? La oss gønne på.

Tobias: - Det går an å være band og gi ut plate hvert tredje år og spille én konsert. Vi er fortsatt et band da. Målet er bare å fortsette å være et band.

Steffen: - Ja, for guds skyld. La oss fortsette å være et band. 

Eivind: - Hvorfor gidder man det her liksom? Det er fordi det er så jævla gøy. Det har aldri vært så gøy å spille i band som det er nå. Det er ene og alene grunnen til å drive med dette. Så mye eller så lite man vil. Det er nok. Det tar vekk mye av presset. Jeg gjør det bare fordi det er fett. Det er ingen annen grunn. 

Undergang er ute på alle plattformer. Hør den med høyt volum og tenkt på gutta eller jentene dine mens du gjør det. Snakkes på Parkteatret 19. oktober. 

Åsmund Høeg