Redaksjonens favorittar frå mai

Live

Seigmen - Resonans - 3.mai

Etter 9 år kom det endelig et nytt album fra Seigmen, og for en glede det er å dykke ned i deres dystre univers med nye låter. Det kan være skummelt å skulle fortsette å gi ut ny musikk med et så veletablert band uten å gå i de samme opptrødde stiene, og samtidig holde seg innenfor et likt sound. Med deres nye album “Resonans” har de holdt seg på en velbalansert veg hvor de fremdeles dyrker den mørke og teatralske materien de er så kjente for, i tillegg til å holde det friskt og interessant for lytteren.

Albumet er umiskjennelig Seigmen der de velter seg i lange klanger, gigantisk romklang i trommene, ledet av Alex Myklebusts formidlende og tydelige vokal. For det er virkelig budskapet som står i sentrum av denne musikken. Tematikken beveger seg i de dype, menneskelige opplevelsene rundt liv og død på en måte bare Seigmen kan. Her kan jeg trekke frem “Arkadia Ego” som eksempel. Den refererer til den franske barokkmaleren Poussin’s maleri som tar utgangspunkt i det latinske uttrykket “memento mori” som skal minne oss på at vi alle skal dø, med setningen “husk at du skal dø en gang, vi er her på lånt tid.”

Andre høydepunkt for meg er “Melanchthon”s tunge atmosfære i kombinasjon med den nesten håpefulle teksten som sier “ennå er det tid, til å finne den veien du vil gå. Ennå er det tid til å finne tilbake den drømmen du så.” Og så den deilige instrumentale delen i “Voltaire!”, da. Rett og slett nam i ørene!

Albumet avsluttes med en pompøs og kjærlig hyllest til bandets arnested Tønsberg, med strykere, voldsom, nesten klassisk, vokal og ømme tekster som “hver gang jeg reiser fra deg, tar jeg med en bit på min veg” og “må byen som på tunet står, få blomstre nye tusen år.” Jeg smiler for meg selv og tenker at det må ligge en viss ironisk distanse i denne låta, selv om jeg også ser for meg den ville allsangen i et kokende publikum på neste lokale konsert.

Oppsummert er dette nok en sterk, poetisk og energisk plate fra Seigmen. De oppleves som en bærebjelke i norsk rock, som solid består, år etter år.

Sykofant - Pavement of Color - 31.mai

Sykofant er et band jeg tilfeldigvis oppdaget på Bandcamp etter et søk med tagsene “Norway”, “prog” og “2024”. Det Oslobaserte sære bandet serverer oss et debutalbum som jeg bare kan beskrive som kompromissløst og schizo, på en god og fascinerende måte. Som et ekte proggete konseptalbum glir låtene over i hverandre, og har en fast grunnmur av 70-talls inspirert rock, med utallige gitarsoloer spredt utover hele linja. Dette er et band jeg kommer til å følge med på videre!

Patrick

Vestindien - Verdande

Altså! Svarte helsike. Eg hugsar godt når eg fekk høyre dette faenskapets orkester for første gong - når låta “Null” kom ut. Den aller første versjonen av den bauten er framleis best, men det skal eg ikkje masa om. Sidan då har eg vore med på det dei selg. Verdande er intet unntak. Dei held det framleis ekte, om det er lov å sei. Skranglete, stygge greier. Men jaggu søren finst det noko vakkert inni der også - eigentleg ganske mykje. Det er som eit botnlaust maleri som eigentleg er vanskeleg å sjå på, men om du høyrer etter så blir du blåst direkte av bana med tårer i augene. Dette er eit monster av ei plate, det er det ingen tvil om. Her finn du sterke låtar som du berre kan fortapa deg i. Vokalen er ufatteleg bra - betre enn før. Meir kjensler i monitor! Draumande soloar, parti som omlag manar deg til krig og funky trommer. Dette er eigentleg eit samansurium av alt mogleg velsmakande greier. Det meste er Vestindien som eg kjenner dei, men du får også drypp av nokre orientalsk-ish, smygande greier. Vanskeleg å forklara! Verdande er ein skikkeleg “snake in the grass” her - du veit aldri kva du får. Litt synthpop, ein botnsolid dose riffing og ein stemning du kan skjære i med kniv. Det er som ei heftig drakt du kan ta på deg - og eg vil aldri ta den av.

Bismarck - Vourukasha

Måtte berre ta med meg denne her også. Denne gongen har Bismarck gått meg hus forbi, men eg fekk endeleg plukka den opp! Like kraftfullt og seigt som alltid - men hakket meir mektig denne gongen. Det skal vanskeleg gjerast å få det grommare. Saman med det seige, sludgete og digge får du framleis servert det mystiske, primitive orientalske som Bismarck er så gode på. Kanskje dei har blitt litt meir proggete også? Det passar dei godt. Her blir du dratt med inn i eit uutforska univers, så pakk snippeska og gjer deg klar for eventyr. Eg kan faktisk ikkje sei kva du kjem til å møta rundt neste sving, for denne turen er nok forskjellig for alle. Men med Vourukasha har Bismarck gitt deg ei oppleving av dei sjeldne, så berre kast deg ut i det med hovudet først.

pernille

Arab Strap - I Am Totally Fine With It Don´t Give A Fuck Anymore

Arab Strap fanga oppmerksomheten min for første gang i 2021, de hadde nettopp gitt ut sitt syvende album (As Days Get Dark) siden sin oppstart på midten av nittitallet. Jeg ble overrasket og satt ut over den nyskapende lyden og den simple men gode musikalske oppbygningen av trommemaskina, bassen, synthen og den bleke resonante gitaren. Jeg ble tvert fan! Enn at jeg aldri hadde hørt om disse kara før? De hadde jo holdt på så lenge! 

Vel, som en hver musikkentusiast tok jeg da en solid lyttesession på deres tidligere utgivelser, det var en del bængers her og der, men helheten var litt sånn…helt okei... Jeg nøyt As Days Get Dark så mye som jeg kunne, og var jo mildt sagt spent på hva de skulle komme med etter den knallbra plata der. 

Men heldigvis er dette bandet litt som en sånn fine wine som bare blir bedre med åra virker det som. De har altså gjort det igjen, her har de sluppet en solid, intim og fin plate med mange av de elementene jeg likte godt med den forrige plata. To gubber som bare kjører på, tester nye ting, gjør sin egen sære greie, og det funker som faen. 

Skal man høre på Wikipedia er dette et indie/post-rock/slowcore band, og det stemmer nok det, men så simpelt er det bare ikke. Det er også så mye mer, jeg vil si både innslag av visesang, folk, elektronika, slam poesi, speak-singing, lo-fi OSV… Her har du et band med ganske mange forskjellige lyder bak seg, og jeg vil anbefale de som finner det fristende, å ta seg en skikkelig lyttesession på både nytt og gammelt for å skjønne hva jeg mener!

Et meget sammensatt og spennende lydbilde der man merker at utprøvning av nye ting og rare låter teller mer enn trygghet og hits.

I Am Totally Fine With It Don´t Give A Fuck Anymore er et album som handler om kjærlighet, følelser, ensomhet, og vanskeligheter vår digitale og internettbaserte verden medfører. Er folk mer numne og ensomme enn det de var før? Vi er alltid overrumplet med informasjon og misinformasjon hele tiden, tilkoblet og frakoblet nett og hverandre, hvordan går det egentlig med oss i denne internettsbaserte tilværelsen? Dette er spørsmål man føler på i musikken deres, det er intimt, sårt, og nakent. Det er det jeg liker så godt med det, det er ærlig, nostalgisk og fin musikk, samtidig som det er så jævla catchy! 

Arab Strap er et utrolig bra band som brer seg over flere sjangre, og jeg er så glad at denne plata ble som den ble!

Åsmund

Beaten to Death - Sunrise over Rigor Mortis

Beaten to Death er faenmeg pur glede. Gang på gang har denne Oslo-kvintetten kasta egg, bråk og halvstekte referanser på metallpuristene, og gang på gang sitter jeg der med et fårete flir over trynet mitt og eter opp det jeg får servert. Grindcore er en sjanger som snakker veldig til meg, fordi jeg aldri kan ta den seriøst. Jeg bare liker det musikken gjør med meg. Bandets siste musikalske utbrudd er en dynamittkubbe av livsbejaende støy. Jeg ble glad av det.

Jeg trodde det var kødd da deres forrige plate Laat maar, ik verhuis naar het bos (Spiller ingen rolle, jeg stikker til skogs) ble nominert til Spellemann. Jeg ble rett og slett usikker på om det var jeg eller Spellemannfolka som hadde slått huet i en stein, så jeg endte naturligvis opp med å bli dritskuffa da de ikke vant. Makan til plate trudde jeg ikke jeg kom til å høre igjen, og det hadde jeg rett i. Sunrise Over Rigor Mortis er om mulig enda mer sjukehus og enda mer sjukehusklovn. Men dessverre bare 18 minutter lang, mot forrige plates 34 (!).

Det er to ting på Sunrise Over Rigor Mortis som behager meg. Det ene er at grindcore i dur er det eneste riktige, og det andre er erkjennelsen at kombinasjonen av kreativitet, kompromissløshet og lettere psykose er en ustoppelig kraft.

Skiva er tvers gjennom brutal, leken, morsom, rar og teknisk megatight samtidig. Det høres ut som at noen har tvangsgifta Nekrogoblikon og Meth Leppard, for så å få deres uekte barn til å spille i det forvirrede parets eget bryllup. 

Humoren er uslåelig i en metallsammenheng. Er vel bare Rat Lord og Zugly som kan måle seg. Jeg håper SKITSYSTEM tar seg til å høre på skiva, jeg håper Katja Benneche Osvold kommer seg tilbake på statskanalen med ny inspirasjon og jeg håper Djevel setter like stor pris på siste låta, som jeg gjorde. 

Den rasler og larmer så dejligt…

Andre favoritter:

Bismarck - Vourukasha, Ufomammut - Hidden, Pallbearer - Mind Burns Alive, Gatecreeper - Dark Superstition, Knocked Loose - You Won’t Go Before You’re Supposed To, The Franklins - Millennial Burnout

Jarand

Engstelig – Blondiner og brunetter

Engstelig ladar opp til debutalbum og gir oss ein solid smakebit på kva som er i vente.

«Blondiner og brunetter» vidareførar mange av dei same kvalitetane som debut-EPen kunne skilte med, men i denne omgangen står heilheitsinntrykket sterkare. Eg greier ikkje bestemme meg for om det er den poppa synthen, det vilt fengande refrenget eller den ømme teksten som gjer det. Samma det, det sparkar bra frå seg.

Vokalen passar ypperleg inn her, med ein uanstrengt og ekte framføring. Han klarar også tydeleg å dra på når det gjeld, og det vil eg høyre endå meir av her. Ukomplisert og fengande friheitsrock evnar dei i alle fall å lage. Ekstrapoeng for råflott albumcover!

Etter dette å dømme er debutalbumet noko å glede seg til.

Marius

GJENFERD - s/t (album, Apollon Records), Mai 2024

Gjenferd leverer! Arven frå 60- og 70-talet lever! Hurra! Gjenferd er eit hammond-fuzzande rockespetakkelorkester frå vest som verkeleg, verkeleg får fart på både rockefoten og draumen om langt, bølgjande hår, og debutplata er knallbra.

Pause: Har du god tid? Fint. Då kan du hoppa inn i Evig Lyttars tidskapsel og få med deg nokre solide anbefalingar frå det musikalske opphavet Gjenferd heile kontinuerleg refererer til. 

Attende til Gjenferd: Dei byggjer på eit fundament av  suggererande bass og batteri, toppa med ylande gitarsoloar og spektakulær bruk av hammondorgel. Frå lågmælte introar til spektakulære outroar (Starless!) tek bandet oss med på ein musikalsk tour de force som hadde gjort både Yes, Deep Purple og Black Sabbath stolte. Lytt til Gjenferd!