Evig Lyttar Time Capsule - 60- & 70-tallet
Da har jeg fått gleden av å sparke i gang en litt nostalgisk greie der vi tenker å hoppe litt tilbake i tid for å titte på artister, album og låter som både har vært nyskapende, banet vei, men også inspirert folk til å utvikle vår fantastiske musikkverden til et bredt univers av sjangre og tolkninger av hva musikk kan være. En utrolig spennende ting å skrive om, for det fins så utrolig mange «kilder», men i denne teksten tenker jeg å fokusere mest på artister og album fra 60-, og 70-tallet som jeg vet har inspirert mange flere enn meg. En liten tvist er at jeg bevisst har valgt å ta med noen artister som kanskje ikke er de første folk flest tenker på når man hører 60-, og 70-tallet, de er trossalt like verdige som de som fikk stor suksess med en gang, men så klart skal jeg nevne noen vi alle kjenner også! So here we go, et lite dypdykk i en spennende periode, med band jeg digger som jeg gleder meg til å skrive om!
Men først, noen tanker.
Det er klart at 60-, og 70-tallet var en ekstremt spesiell tidsepoke for menneskene som både ble født da, men også for de som levde gjennom blant annet verdenskrig, Cubakrisen, seksdagerskrigen, Vietnamkrigen, oppfinnelsen av p-piller, Martin Luther King’s tale, Apollo 11 lander de første menneskene på månen, og J.F.K blir assasinert. Etterkrigstiden var ikke bare enkel, det var mange store ting som skjedde på utrolig kort tid, både mennesker, geopolitikk og teknologi utviklet seg i rekordfart. Jeg tror effekten av alt dette skapte et enormt behov for å utrykke seg kreativt for å få bukt med følelser, frustrasjon, og tanker rundt vår verden. Det var ikke nok med klassisk, jazz og sving lengre, man måtte ut av det trygge, kjente og kjære, og ut i det ukjente for å utforske grenser og muligheter.
Jeg vil begynne med å nevne et par band som var ganske tidlig ute med å spille det vi i dag kaller glam, rock, psykedelisk rock, og prog. Og videre nevne noen etter de førstnevnte som utfoldet seg godt innen psykedelisk rock, hard-rock og metal.
Jeg prøver meg på en slags kronologisk rekkefølge her, men mange av disse bandene opererte samtidig, så det blir sånn ca, håper det funker!
IRON BUTTERFLY er et amerikansk psykedelisk-rock/hard-rock band grunnlagt i 1966. De hadde sin storhetstid på slutten av 60-tallet og er mest kjent for sin hit «In-A-Gadda-Da-Vida», som forsåvidt er en tidløs klassiker man bare må høre på drithøyt innimellom!
De hadde en relativt kortlevd studiokarriere med 6 album utgitt mellom 1966-1976 til tross for at de var aktive av og på fram til nylig, med del oppløsninger, sammenslåinger, oppløsninger, sammenslåinger og en enorm gjennomtrekk på bandmedlemmer. Altså, når lista på antall tidligere bandmedlem er lengre enn antall album, da har man knota mye. Men, til tross for mye knot, har Iron Butterfly produsert 6 gode studioalbum i klassisk psykedelisk syre-rock med gjenkjennbar synth og en tidløs groove man ikke kan gå glipp av. Iron Butterfly har vært en stor inspirasjonskilde for band som blant annet Black Sabbath, Rush, Alice Cooper, Uriah Heep, King Gizzard And The Lizard Wizard, Queens Of The Stone Age, og mange flere.
Min album-anbefaling av Iron Butterfly er In-A-Gadda-Da-Vida (utgitt 1968)
ALICE COOPER er opprinnelig navnet på Vincent Damon Furnier’s band som ble stiftet i 1966. Vincent Damon Furnier heter i dag Alice Cooper, han tok det som sitt eget navn etter bandets oppløsning i 1975. Alice Cooper er nok et velkjent navn, og mange har nok hørt de mange hittene som ble produsert rett før bandets oppløsning, men også etter starten av hans solokarriere. Men det kanskje ikke alle vet, er at bandet Alice Cooper’s første album ble utgitt i 1969, de var på den tiden et eksperimentelt rockeband som absolutt ikke falt i smak til datidens lyttere. Alice Cooper ble stemplet som «weird», men det var nemlig dette som skulle fange Frank Zappa’s oppmerksomhet og han ble da deres produsent på debutplata «Pretties For You». Dessverre var debuten deres rett og slett en kommersiell fiasko og ble slaktet av kritikere. Pretties For You er dog et album jeg setter utrolig stor pris på, for dette er et ekstremt godt eksempel på hva eksperimentering resulterer i om man bare står på og ikke gir opp. Den ekstremt interessante og spesielle utviklingen til Alice Cooper’s sjokkerende låter og tidvis voldsomme teatralske opptredener stammer jo presist fra dette albumet, og det er derfor jeg skriver om dette her. Jeg må bare innrømme at jeg er stor fan altså, med 29 studioalbum er det vanskelig å ikke bli imponert, særlig av en kar som i en alder av 76 år fortsatt «henretter» seg selv på scena under livekonserter. Håper Alice Cooper lever evig.
Min album-anbefaling av Alice Cooper er jo så klart Pretties For You (utgitt 1969) men ønsker også å legge med en anbefaling fra hans solokarriere, min anbefaling blir da Constrictor (utgitt 1986)
SLADE er et engelsk band som ble grunnlagt i 1966. De hadde sin storhetstid på 70-tallet, og var et ekstremt suksessfullt hard-rock/glamrock-band, de ga ut hit etter hit og ble kjent for sitt festlige og humoristiske utrykk med artige kostymer og en bevisst feilstaving i flere av sine sangtitler. Vokalist og rytmegitarist Noddy Holder ble kjapt kjent for sin spesielle vokalstil, en nyskapende og spennende lyd på denne tiden!
En av Slade’s mest kjente låter er Cum On Feel The Noize, som er blitt covret av blant annet Quiet Riot.
Deres første tre album Beginnings, Play It Loud og Slayed? er ganske klassiske britrock album, men etter deres fjerde album, Old New Borrowed And Blue medførte det mer fart og med en distinktiv lyd og vokal som snart skulle inspirere både KISS, The Clash, The Ramones, Sex Pistols, Cheap Trick, Hanoi Rocks, Quiet Riot, Twisted Sister, Nirvana og mange mange flere.
Min album-anbefaling av Slade er Slade In Flame (utgitt 1974)
COVEN er et ekstremt kult amerikansk band formet i 1967. Det som gjør de ekstra kule er at de allerede på slutten av 60-tallet spilte satanisk hard-rock med kvinnelig frontfigur, noe som jeg anser som progressivt og unikt på denne tiden. Debutplata «Witchcraft Destroys Minds & Reaps Souls» ble ansett som underground rock grunnet sin gjennomgående okkulte og sataniske undertone, men kan i dag høres mer ut som psykedelisk-rock/blues-rock/hard-rock. Jeg ønsker å bemerke at Coven var tidligst ute med gjennomgående bruk av satanistiske ord og utrykk i både tekster og fremføring i rocken, plata avsluttes til og med med en 13 minutter lang satanisk messe. Vokalist og frontfigur Jinx Dawson skal ha vært den aller første til å ta i bruk den nå allmentkjente håndgesturen djevelhorn, dette kan sees på deres debutplate fra 1969, et bilde tatt i 1967. Etter dette skal gesturen både bli tatt i bruk av Geezer Butler, Dio, og Gene Simmons uten noen gang å kreditere eller nevne Dawson som en pioneer i rockens historie. Sistnevnte skal til og med forsøke å trademarke gesturen i 2017, men blir truet med søksmål av Dawson på vegne av Coven. En annen funfact, (siden alle elsker funfacts) på Covens’s debutplate finner man ei låt som heter Black Sabbath, hele ett år før Sabbath debuterte. Navnet Black Sabbath skal Geezer Butler senere sagt i et intervju med LOUDER var inspirert av en slags drøm han hadde, og de endret da navn fra Earth til Black Sabbath. Både han og Tommy Iommi har alltid benektet at de fant noe som helst inspirasjon fra det amerikanske bandet, selv om de på den tiden ble kalt Englands svar på Coven av Rolling Stones Magazine. Ja, man kan sikkert tenke at alt dette bare er tilfeldigheter, og at de ikke hadde hørt om Coven før eller etter sin oppstart, men da skal man kjenne litt på neste funfact. Det har seg nemlig slik at Coven’s bassist heter Greg «Oz» Osbourne, men har Oz Osbourne som scenenavn fra 1967. En lang rekke tilfeldigheter? Kanskje. Kanskje ikke. I et intervju med MTV i 1986 (!!!) benekter fortsatt Tommy Iommi at han noen gang har hørt om et band som heter Coven fra USA. Det er merkelig, da Coven allerede ved sin debutplate i 1969 fikk ekstremt mye negativ omtale og ble assosiert med The Manson Family grunnet et bilde der Charles Manson poserer med debutplata deres utenfor en platebutikk. Jeg vil tro det var veldig vanskelig å IKKE vite om et slikt band på slutten av 60-tallet i et så snevert miljø som det var, men om Tommy Iommi virkelig ikke hadde hørt om Coven, skal han ha for at de tenkte likt! Jeg tror ikke på han, men det er jo så klart opp til hver enkelt. Andre artister som har funnet inspirasjon i Coven, er King Diamond, og blant annet rapperen Necro, som har samplet Coven’s låt Portrait, i sin sang som han kaller Portrait Of A Deathrapper fra plata Deathrap utgitt i 2007.
Skriver forresten ikke noe av dette for å underkjenne Black Sabbath’s prestasjoner på noen som helst måte, de er ett av mine favorittband og kommer alltid til å være det. Skriver dette for å fremheve Coven og deres nyskapende konsept i en tid hvor annerledeshet ikke akkurat ble umiddelbart applaudert, særlig om du var kvinne! Give credit where credit is due, ja det var andre tider, men å ikke anerkjenne et så fantastisk rått band da man ville ha mest mulig credit selv virker bare kjipt.
Nå har ikke Coven akkurat produsert så mye i studio, det ble jo ganske vanskelig for de å komme med noe som helst etter debutplata og assosiasjonene med The Manson Family, men de slipper i 1974 ut et album som skal være litt mer tilpassa lytterne, uten særlig suksess her også. Det ble litt mer i Fleetwood Mac-gata, og den gata var jo allerede tatt. Synd! Da får man bare kose seg med debutplata, det gjør i alle fall jeg, og det er da den som blir min album-anbefaling i dette avsnittet. Hør Witchcraft Destroys Minds & Reaps Souls (1969)
FLOWER TRAVELLIN’ BAND er et japansk psykedelisk/prog-rock band som ble etablert i 1967. De var en del av motkulturen i Japan, og ble kjapt kjent for sin spesielle lyd, en type progressiv, doomy og psykedelisk heavymetal, Japans litt eksperimentelle svar på Black Sabbath? Du skjønner hva jeg mener når du setter på plata Satori. Selv om Flower Travellin’ Band fikk anerkjennelse fra kritikere, fikk de dessverre aldri noe kommersiell suksess og oppløste dermed i 1973, men fant sammen igjen i 2007. Heldigvis fikk de produsert 5 solide fullengdere før vokalist Joe Yamanaka’s død i 2011. Dette er et band som aldri solgte særlig bra, men som anerkjennes av musikere verden over som en solid pioner og det er derfor jeg skriver om de i dag. Dette er et band jeg hørte om via kjæresten min, og jeg ble selv sjokkert over at dette var noe jeg ikke hadde hørt om før. Flower Travellin’ Band har inspirert band som både Opeth, men også (tro det eller ei) det svenske kontroversielle black metal bandet Marduk. På Marduk’s album «La Grande Danse Macabre» finner du låta Summer’s End, det er en slags tolkning eller homage av låta Satori III på albumet Satori, og det blir dermed min album-anbefaling i dette avsnittet, Satori (utgitt 1971).
ULTIMATE SPINACH er et amerikans band grunnlagt i Boston i 1967. Ultimate Spinach spilte psykedelisk folky rock, som flere på denne tiden, og var et kortlevd band til tross for den nasjonale anerkjennelsen de fikk. De fikk umiddelbar suksess med sin debutplate «Ultimate Spinach», den baserte seg på konseptet anti-krig, og nådde nummer 34 på Billboard top 200. De slapp totalt 3 album, men de to siste ble ikke like godt likt som deres debut. Jeg derimot, likte toern best! Eller Behold & See som den også heter, og det blir derfor min album-anbefaling i dette korte avsnitt, Behold & See (utgitt 1968)
THE GUN var et ekstremt kortlevd britisk band som ble etablert i 1967 av frontmann og gitarist Paul Gurvitz og sin bror Adrian fra The Knack, og snart trommis Louie Farrell (også fra The Knack) samt noen midlertidige medlemmer til bassgitar og orgel. De slapp sin debutplate «Gun» i 1968. De fikk en Britisk Top Ten hit med åpningslåta «Race With The Devil» fra debutplata, og sannelig må jeg ikke nevne Black Sabbath igjen! Du kan ta å lytte på Race With The Devil, og etterpå kan du ta deg et lite lytt på Sabbra Cadabra fra Black Sabbath’s 1973 «Sabbath Bloody Sabbath». Du hører vel hva jeg hører? Ja, er det virkelig en liten tilfeldighet her også ja? Det var rart altså. Neida, jeg synes ikke det, The Gun var et utrolig bra band med en egen stil og lyd, jeg skjønner godt at man blir inspirert av det! Det som er synd er at The Gun ikke opplevde noe mer suksess etter sin første hit, og ikke fikk de noe langvarig anerkjennelse fra musikkverdenen heller. Men de rakk å supporte både Pink Floyd, Arthur Brown og Tomorrow. Synd de måtte konkurrere med band som Led Zeppelin, Cream og Deep Purple, det var nok ikke enkle konkurrenter å hanskes med det på den tiden, ei heller i dag. De rakk å slippe to plater, debutplata «Gun» i 1968 og «Gunsight» i 1969.
Min album-anbefaling er en skikkelig banger, Gun (utgitt 1968)
BLACK SABBATH et britisk band etablert i 1968, hehe, de trenger vel ikke særlig introduksjon, og nok benevnelse har de jo allerede fått her, MEN, jeg tar en kort en allikevel.
Sabbath er som sagt et av mine favorittband, og med god grunn. Til tross for deres tendenser til å låne ting her og der uten å innrømme det, så er de jo en av de som har bana vei og inspirert mangt en musiker med sine deilige låter.
Min favoritt, og album-anbefaling blir her Technical Ecstasy (utgitt 1974)
YES er et engelsk prog-rock band grunnlagt i 1968 av Jon Anderson og Chris Squire (Anderson var forsåvidt en snartur innom The Gun også)
Yes har utforsket mangt en sjanger og utfoldet seg som et interessant og nyskapende band i sin tid, med hint av både prog, jazz og eksperimentell art-rock bana de vei for en helt egen sjanger som prog-rock snart skulle bli. I motsetning til The Gun, fikk YES en, eh.. ganske mye større suksess, og har til sammen solgt over 33 millioner album verden over, ikke småtteri altså! Med tanke på at YES allerede er et ganske velkjent band som har inspirert mangt en musiker, særlig en som blir nevnt i avsnittet under her fra bandet Black Widow, jeg holder derfor dette kort, og med det kommer min album-anbefaling, Yes (utgitt 1969)
BLACK WIDOW er de femte britene på denne lista, og hadde sin oppstart i 1969. Bandet ble kjapt kjent for sin progressive, sataniske og okkulte tematikk i både musikk og teatralske framføring, ofte med messer og demonpåkallelser under sine opptredener Black Widow ble egentlig født av det kortlevde Pesky Gee! (formet i 1966), da medlemmene ønsket å utforske det mørke og tilpasse seg et litt mer rockete 70-tall.
Debutplata Sacrifice kom i 1970, og bærer preg av en stor nysgjerrighet og hengivenhet for mørket. De ble fort ansett som Black Sabbath’s største rivaler, selv med store musikalske ulikheter, og jeg mener ikke de kan sammenlignes noe særlig da Black Widow har en mye mer folky sound enn den tunge fuzza lyden til Sabbath. Dessverre ble det kjapt en del uenigheter innad i bandet, frontfigur Kip og gitarist Jim ønsket et litt mer nøkternt tema og normal lyd, for å kanskje kunne bli anerkjent som skikkelige musikere (alle briters drøm å bli the next Beatles?). De ble jo som alle forstår, ikke de neste Beatles, og det resulterte i en par ikke like interessante album, og deretter en stygg break-up.
Men, i 2007 ville originalmedlem Clive Jones gjenskape den en gang nyskapende lyden de hadde skapt på debutplata, og slo seg sammen med Geoff Griffith som var med i Black Widow fra 1971-1973 samt noen andre musikere, for å nok en gang lage lyd som samsvarte med det Black Widow en gang var. Plata Sleeping With Demons ble produsert i 2011, og er ei dritkul plate! Jeg setter så enormt pris på musikere som ikke gir opp på det de tror på, og peiser ut materiale som da automatisk blir autentisk. Clive Jones har i et intervju før sin død uttalt at han sjeldent ble inspirert av ny musikk og musikere, men at band og artister som Yes, King Crimson, Arthur Brown og Vanilla Fudge var de eneste som klarte å fange han skikkelig. Å man kan jo på en måte forstå det, for datidens musikk var jo så nytt, så spennende og kreativt, noe man aldri hadde hørt før. Bare se for deg første gang du hører Yes med låtene Everydays eller Beyond and Before, umiddelbar gåsehud ikkesant? Det kan være vanskelig å se for seg i vår Spotify’ete og Youtub’ete verden der vi har alt tilgjengelig til enhver tid ved bare få tastetrykk, men se for deg å høre slik musikk i en verden der telefoner og datamaskiner enda ikke er noe hvermannsen eier eller tenker på en gang. Jeg er født i 1997, men jeg kan likevel føle en ekstrem nostalgi til musikken jeg hørte før jeg hadde telefon og før vi hadde datamaskin, so I feel you Clive! Men jeg digger ny musikk også da, såh!
Avslutter da dette avsnitt med å anbefale debutplata til Black Widow, Sacrifice (utgitt 1970). Ei utrolig god og solid plate!
Neste er siste på denne lista, fordi om jeg ikke begrenser meg nå så kan jeg fortsette i en evighet, og jeg er usikker på hvor mange jeg klarer å fange med disse avsnittene mine, men jeg håper det så langt har vært interessant! Let’s finish this once and for all!
DEATH SS er et italiensk heavy metal/horror metal/shock rock band etablert i 1977, jeg har egentlig sneket de med her litt uriktig, da de ikke ga ut sin offisielle debut før i 1988, men, de må nok med uansett!
Jeg må bare begynne med å si at jeg har vært fan av Death SS siden tidlig ungdomsskole, og nihørte samleplata The Story of Death SS en million ganger mens jeg spilte zombiespill på PC’en. Det er en samleplate med all musikken de produserte mellom 1977-1984 med sanger som ikke ble produsert ordentlig før flere år etter, og den plata er helt tipptopp. En så skitten, stygg og ekkel lyd, med så gebrokken engelsk vokal du ikke forstår bæra av hva som synges med unntak av et par ord her og der. Det er noe så mørkt, ekkelt men samtidig gøy som bare fanga meg med en gang. Jeg elsker når musikk er gøy, når voksne menn kler seg ut som mumier og varulver og synger sanger om terror og død, det er helt flott det faktisk.
De har totalt produsert 10 studioalbum, og 10 livealbum, men ta en titt på internett og sjekk ut lista med singler, EP’er og samleplater, djeeeesus for et kaos. Anyways, det er ganske tydelig at Steve Sylvester ble dypt inspirert av både Alice Cooper og KISS, det er egentlig ganske gjennomskuelig bare basert på at alle bandmedlemmene kledde seg ut som ett eller annet skummelt og at frontmannen ofte framførte live i sexy skinnklær, liksminke, nagler og støvler med høye hæler. What’s not to love? Vi alle her inne setter vel pris på en liten Leather Rebel (en liten Judas digresjon siden jeg elsker de også)
En liten funfact, Death SS skal visst være hovedinspirasjonen for gimmicken til det nå godt kjente bandet Ghost.
Over på noe som sikkert må adresseres; Death SS har ofte blitt misoppfattet som et naziband, grunnet de to doble S’ene på slutten der (kanskje ikke så gjennomtenkt?) og sikkert en god dose av folk som ikke gidder sjekke litt før de gjør antagelser om band, men hele navnet er altså In Death of Steve Sylvester (navn på frontmann). De endret navnet en periode på 90-tallet til Sylvester’s Death grunnet en del kontroverser i Tyskland grunnet de doble S’ene, men heter på allmentunge Death SS.
Som de fleste på denne lista, bærer jo Death SS preg av en litt ustabilitet på grunn av mange utbyttinger på bandmedlem, og det var til og med en periode der skaper og frontfigur forlot bandet. Dette har nok prega musikken deres en del, så jeg skal ikke sitte her å påstå at alle albumene deres er dritbra liksom, men de har jævlig mange bangers, til og med noen fra nyere tider! Et kult, godt og gøyalt band jeg gjerne kunne tenkt meg og sett live før jeg ble født. Med det sagt vil jeg da anbefale dere albumet In Death Of Steve Sylvester (utgitt 1988)
(Eller om du ønsker de styggeste innspillingene som meg, sjekk samleplata The Story of Death SS utgitt 1987)
Det er mange band jeg burde og kunne nevnt som var svært innflytelsesrike på tiden før og etter de nevnte her, men mange av de som har vært med på utviklingen fikk ikke like mye anerkjennelse som mange av de store navna, selv om musikken deres var like god. Dette innlegget gir så klart utrykk for min personlige mening, men jeg både mener og tror at selv band som ikke oppnådde stor suksess selv har vært med på å medføre suksess for andre, samt utviklet vår musikkverden til et massivt univers vi alle kan ta glede av og lære av. Og hvis du har lest helt hit, godt jobba, og tusen takk! Jeg har kost meg masse med å skrive dette, og jeg håper dere som leser kan få glede av det også.
Takk for meg!
Pernille Lyngsnes