Akersborg slippfest på Parkteateret - Musikalsk lekegrind

Parkteateret burde vært fullere, og det burde kanskje publikum også vært, for Akersborg spilte sokkene av alle som var møtt opp.

En Tour de Force med artistiske og musikalske krumspring, med en ekte showman bak spakene. Hvordan Dag Von Krogh har oversikt over hver minste lille detalj i dette settet er intet mindre enn ekstremt imponerende. Alt fra å starte låtene selv med synth, eller midi-board, til å gi tegnet til trommis Tobias Ørnes Andersen for at nå kjører vi i gang, samt å holde styr på projektor som viser kunstneriske live-render videoer eller for å filme selv live på scena.

Mannen må ha minst to hjerner og åtte armer, for hvis ikke fungerer ikke Akersborg.

Og da blir det ikke dårligere av at han har med seg enda flere fantastiske artister. Simen Følstad Nilsen svinger gitarøksa så godt at man kan bli stående i transe og kun følge med på han hele kvelden og ha en terningkast 6 opplevelse.

Jakob Jones på gitar og vokal slo meg som en norsk Thom Yorke når han fikk spotlighten og plassen sin på scena. Silkemyk vokal hvor han har stålkontroll på publikum og fremføring. Også imponerende rask på å ta over el-trommer mellom slagene.

Og ikke minst Torgeir Beyer på bass. I Disharmoni forklarer bandet at Torgeir er en less-is-more bassist, men han er så bunnsolid i jobben sin at uten bass og Tobias på trommer tror jeg mye av musikken ville falt litt gjennom for Akersborg.

Så hva fikk vi servert på Parkteateret denne torsdagen?

En setliste som mikser på rekkefølgen på Feelantropicoco, krydrer det med et åpningsdikt, gjestevokaler og et nytt dikt i performance art stil mot slutten av kvelden.

Alt uten at det føles stokkete eller uoversiktlig. Akersborg sitt scenepresence er så forbanna bra at alle i salen er bare passasjerer på en kunstnerisk reise.

I stedet for å gå gjennom alle låtene hver for seg vil jeg heller snakke om noen høydepunkter:

Åpningen er helt fenomenal. For Et Jävla Liv Vi Lever starter med låta i diktform lest av Simon Ström, før det braker løs med nettopp en av fjorårets store hits for meg. Her viser Akersborg at om de vil, så kan de lage så jævlig groovy hardcore punk som smeller ekstra godt. Ypperlig akkompagnert med Beaten to Death Anders Bakke sin vokal, for litt ekstra Oumph og Haley Shea (Sløtface) for drømmende Team Me aktige harmonier og beinhard punk vokal. Full jävla pakke!

Så da det bærer over til Never Ever Nothing, som nesten har en midwestern emo start før den beveger seg over i mer moderne hardcore punk ala Touche Amoré. Og da er man allerede låst inn i den artistiske reisen Akersborg ønsker å ta oss med på.

Neste høydepunkt kommer i form av old school 2D animert kunst bearbeidet av Dag live på scenen. Det ser kjent ut, men jeg klarer ikke å lande hvor det er fra (Fleischer, noveltoons, Foghorn Leghorn kanskje?). Uansett gir det meg samme følelse som å se folk på bussen som ser på TikTok, det er lettbeint underholdning nederst på skjermen, og det egentlige innholdet øverst. [Insert rant om kort konsentrasjonsevne her]

Bare at her er det helt rå musikk på scena supplert med gjentagende tegneserie-loop med blåfilter på, på storskjermen.

Det er merkelig. Det er fascinerende. Det er veldig, veldig kult.

Før man vet ordet av det er man både litt over og under vann. Dag tar oss med på en odyssé. Kall det Dag’s Inferno om du vil. Eller Dag’s waterworld da (uten Kevin Costner heldigvis).

Her beveger de seg mellom et utall sjangere. Det nærmer seg fri jazz enkelte steder. Men i det de starter Dags Marina blir vi styrt med stødig hånd mellom forurenset luft og en vel så grumsete undervannsverden. Det er som trådene samles og jeg tar meg selv i å stå å vugge til taktene og bare nyte hele spetakkelet. Glemmer om det har vært 5 minutter eller 45.
Synthen gjør meg nostalgisk, for jeg tenker umiddelbart på Super Mario undervannsverdener. Det forsterker både lydbildet, lyssettingen og videoen på bakteppet. Og som små jalapeños biter i kebaben får man av og til noen helt sinnsykt beinharde screamo øyeblikk mellom slagene.

Hvem trenger musikklære om låtoppbygging? Ikke Akersborg. Og ikke vi. Ja takk til uforutsigbarhet, atonaliteter og unormale taktarter, fraktaler og polyrytmer.

Undervannsreisen avsluttes med Breaking Out Of The Odessy som er en luftig, breial og storslått låt. Også her tar Akersborg med seg Haley på scenen, og for dem som liker f.eks. Riding My Bicycle (From Feddersensgate 5A to Møllerveien 31) av Team Me, får de her noe av den samme magien, bare skitnet til og skrudd opp til 11.

En djevelsk miks av Defeater, Team Me, Igorrr og Quicksand,

Mot slutten er Dag igjen i gang med noe fikling bak pulten sin. Så går han backstage med et kamera med blåfilter på og filmer da Ferdinand Falsen Hiis ankommer scenen og kjører en norsk/dansk Dr. Jekyll/Mr.Hyde fremføring av Pit Reflections, justert og spisset til for akkurat denne kvelden. Og når resten av bandet stemmer i er det en vanvittig lydbølge som blåser utover Parkteateret og Olaf Ryes plass.
Hvorfor funker den el-trommebeaten mot slutten av låta så sinnsykt bra egentlig?

Akersborg er helt umulig å anbefale videre, for det er vanskelig å forklare hva de er, og hva de spiller. Folk burde bare dra på konsert. De burde bare høre plata.

De burde bare oppleve Dags dystopiske, dommedags kunstutstilling akkompagnert av et hinsides tight og velsmurt maskineri av et band.

En fantastisk slippfest på Parkteateret er over, og de eneste som gjør seg bort er de som ikke kjøpte billett til konserten. Men Akersborg hadde verdens verste motstander, utepils og sol er ingen hvem som helst å konkurrere mot.
Neste gang du ser at Akersborg skal spille, kjøp billett først som sist, for det er en fest hver eneste gang.

Vel blåst!

-Preben Astrup