Der ingen skulle tru at nokon kunne finne ein metalfestival!

Det er så gøy når gjesteskribenter tek turen innom Evig Lyttar! Ane køyrte på med ein stemningsrapport utan sidestykke frå Furustokkfestivalen!

Tekst/Foto: Ane Tenge

Hva får du om du blander trash, doom, en låve og 20.000 øl? Furustokk-festivalen!

Endagsfestivalen ligger idyllisk til i Vestby, Trysil, hvor arrangør Øyvind Sjøli har åpnet hus, hage, og låve for rock og moro. Furustokk så dagens lys sommeren 2005, som en venners-venners hagefest med konserter, men har gjennom årenes løp vokst seg ut fra festivalsjefens plen og inn i låven. Slik som festivalen har utviklet seg, er det heller ikke lenger utelukkende lokale band på scenen. Men den røde tråden holder stand - bandene som bookes skal være undergrunn. Festivalcampen for tilreisende gjester er fremdeles i hagen, mens artistene får sofaer og barnerom til disposisjon.

Når GPSen påstår at vi nærmer oss, bykser en border collie ut av skogen, og geleider oss til riktig gårds- og bruksnummer. Festivalarenaen ligger idyllisk til, omgitt av jorder og skog, og med utsikt mot Søndre Ulvsjø. På tunet blir vi møtt av arrangørstaben, og kveldens fire band som har krøpet ut i juli-sola fra øvingslokaler og kjellere - med en begynnende solbrenthet allerede før lydsjekk.

Klokka sju smeller husbandet Hypoxic kvelden i gang, med festivalens slagord "BE METALLIZED!". Hypoxic er Trysils mest kjente trash-metall-band, og har Øyvind sjøl på gitar og vokal. Den gamle, trepanelede låven slipper gjennom noen solstråler, og bidrar til en perfekt kombinasjon av akustikk og autentisk atmosfære. Med låven full av røykmaskiner, og en hjemmesnekra vindmaskin, setter de standarden for kvelden med Slayer-inspirerte riff fra øverste hylle. Du forstår hva du har i vente når det er tilløp til circle pit allerede etter ti minutter. Circle piten fortsetter imidlertid oppunder taket, der noen svaler antakelig angrer på plassering av rede. Det er tydelig at både naturen og festivalgjengerne er fullt ut involvert i denne unike festivalopplevelsen.

Bong Voyage steppet inn på ett døgns varsel, etter at Tempel måtte avlyse grunnet sykdom. På lånt utstyr og lånte plektre, serverer Bong Voyage cheeky tekster og en allsangvennlig riff-kabaret av rock, stoner, og psych. På tross av knapt tjuefire timers forberedelse, lykkes de i å føre publikum med seg på en hypnotisk reise gjennom astrotåka, og er en god påminnelse om at gode konsertopplevelser ikke ligger i perfeksjonisme, men i evnen til å skape uforglemmelige øyeblikk og forbindelsen med publikum.

Neste band ut er Horrifier, med herlig throwback-dødsmetall. Mindre allsang-vennlig her, men desto mer horror, gore, og zombier. Det går fort og det er hardt, og de fremstår ekstremt tighte og dedikerte. Når man sier dødsmetall er det kanskje ikke presisjon og nøyaktighet som er det første man tenker på, men her leverer gutta høy kvalitet. Det knapt to år gamle bandet lykkes med å gi publikum gåsehud selv i en sommervarm låve.

Underveis mister vi telling over antall v-gitarer, og benytter også anledningen til å smake på festivalmaten: Hjorteburger og pølse fra Valdalen gård. Knallbra nattmat, ikke noe junkfood her! Festivalmaten er med på å understreke det lokale engasjementet og de musikalske høydepunktene som gjør Furustokk til en minneverdig begivenhet.

Håndgemeng, som begynner å bli et kjent navn for mange, avslutter kvelden. Bandet har skrapa på døra til Tons of Rock de to foregående årene, uten hell, så kan enn så lenge passe til å avslutte en undergrunnsfestival. De leverer som vanlig fengende låter fra den egenkomponerte sjangeren doom 'n roll. Vi får også høre en ny låt "Supermoon", samt ekstranummer, før de crowdsurfer ut i sommernatta.

Morgenen på campen preges av samme gode stemning, hvor de som har mye (Paracet og Capri Sonne) deler med de som har lite. Det blir også felles pizzafrokost, traktekaffe, og såpebobleshow fra husets yngste beboer, før bading i sjøen.

Selv med egen oppsatt festivalbuss tur-retur Innbygda Circle K, er nok ikke dette festivalen som vil tiltrekke seg det store publikumet. Arrangementet smykker seg med tittelen "Verdens minste rock- og metallfestival", og det understrekes av festivalsjefen at ønsket er at det skal forbli intimt, undergrunn, og akkurat passe håndterlig. Furustokk beviser at om man nok ildsjeler, hjerterom, nevenyttige venner, og dugnadstimer, behøver det ikke arrangeres på Ekebergsletta for å telle som en fullverdig metalfestival!

Med en stående invitasjon om å få komme hele helga neste år, for å være med på den egentlige festivalen - opprigg og nedrigg med dugnadsgjengen - følger vi grusveien ut av Hedmarkens dype skoger.

Ane Tenge