Redaksjonens favorittar frå juni

Pernille

Trelldom - Between the World

Ei ny Trelldom plate? Det skal jeg være ærlig og si at overrasket meg, da det har vært ganske stille på den fronten siden midten av 2000-tallet. Men! En nydelig overraskelse vel og merke.

Singelen Between the World kom ut 18.juni, og er noe av det mørkeste, seigeste og deiligste jeg har hørt på lenge. Jeg synes alt Gaahl tar i blir til gull, for han er en så ufattelig god kunstner, og det kommer tydelig fram i musikken han skaper i Trelldom. Det å slippe seg løs fra rammeverket man må forholde seg til i Gorgoroth må være utrolig godt, for black metal kan være så mye mer enn bare blastbeats og Satan, noe Trelldom viser oss.

For de som ikke er kjent med Trelldom, er dette et band Gaahl startet i 1992, og har til nå sluppet 3 fullengdere, samt en demo, og vi venter nå utålmodig på nummer 4!

Med seg i bandet har han gitarist og bassist, Sir eller Stian Kårstad som han også heter, som også har bidratt på mange av de andre prosjektene til Gaahl som bl.a Gaahls Wyrd og God Seed. På slagverket finner man selveste Kenneth Kapstad. En av, om ikke den beste og mest allsidige på trommer i Norge, han har spilt i mange utrolig kule band som bl.a Motorpsycho, Spidergawd, Goat The Head, God Seed, osv..

Det er med andre ord ganske sikkert at den nye Trelldom plata blir ekstremt bra, og godt gjennomført, av solide og allsidige musikere fra øverste hylle.

Nå skal jeg bare nihøre og drømme meg bort til Between The World til jeg blir svimmel, mens jeg venter på resten av godene!

Trelldom kan du se spille sin første konsert noensinne, på Beyond The Gates festivalen i Bergen som finner sted 31.juli-3.august. Det er så gøy at jeg faktisk blir rørt, for jeg husker fortsatt den følelsen den første Trelldom låta jeg hørte i tenårene Til Is Eg Skal Forbli fra Til Et Annet… ga meg. Det er en følelse mange kanskje kjenner igjen når de hører noe helt absurd bra, en følelse som blir boende der!

Jeg håper alle som får muligheten til å se Trelldom, får den følelsen jeg fikk, og jeg gleder meg til å høre albumet deres …By The Shadows… som slippes 13.september.

Ville også legge med en shoutout til Hatskrømt for nok en heslig og fæl plate. Om du ønsker deg hemoroider og koldbrann i øra kan du sjekke ut Skarpretter av Hatskrømt, utgitt 14.juni. Den er støgg og fin om en annen, ei god plate med andre ord!

Patrick

Daufødt - Jeg vil bare hjem

Sjå for deg dette; Eg sit i Stavanger i 2019 og får øyrene opp for Daufødt blant grilling, øl og godt selskap. Dagen var omlag som no, sommar, sol og digg stemning. “Forbudte Frukter” reiv meg sønder og saman! Det er ei stund sidan, men eg hugsar kvar einaste kjensle, kva øl eg drakk og kva eg hadde på tallerkenen. Så hardt traff den låta meg. Sidan den tida har eg følgd med som ein hauk på kva dette orkesteret held på med. I juni slapp dei noko som traff meg omlag like hardt - låta “Jeg vil bare hjem”. Temaet i låta er bra og viktig nok i seg sjølv, og det blir banka så hardt inn gjennom Annika Linn Verdal Homme si stemme at det halve kunne vore nok. Eg elskar, elskar elskar den vokalen! Og eg elskar, elskar ELSKAR riffinga, stemninga og ALT med den låta. Fy flate satan for eit band. Gi meg meir!

Åsmund

Julie Christmas - Ridiculous And Full Of Blood

Ridiculous And Full Of Blood er et vakkert, tøysete, brutalt og herlig støyete album fra en unik vokalist i den amerikanske bråkeverden. Julie Christmas’ bakgrunn fra både noise- og postmetall-verden er her kombinert i en deilig miks med små elementer av datamusikk. Ikke mye, men akkurat nok til å gi låtene det lille ekstra krydderet. Jeg har sikkert skrevet dette før om andre artister, men makan til stemme skal du leite lenge etter.

Uten å overskygge det rå lydbilde bandet pælmer i trynet ditt, så er det nettopp stemmen hennes som gjør denne plata så fet som den er. Christmas er sensuell og hypnotiserende det ene øyeblikket og forstyrrende, hes og dyrisk i det andre. Hun har mange strenger å spille på, selv i en skive som stort sett er treig og tung. Her er gitaren langt bak i miksen, bassen er i midten, mens vokal og trommer er foran i tet. Digg.

I mitt hode har Julie Christmas litt den samme plassen i musikkverden som Mark Lanegan hadde (fred over hans minne). Begge ble kult-fenomener i undergrunnen med sine tidlige band, begge gikk solo med stor suksess og begge har vært gjestevokalist på platene til andre store band. Sjøl ble jeg ikke kjent med Christmas før hun var gjestevokalist på Cult of Lunas nå legendariske Mariner fra 2016. 

Hennes vokalstil gjorde umiddelbart inntrykk på meg, og det er det spesielt én grunn til. Det er nemlig uhyre sjelden clean-vokal fungerer bra i brutal metall uten at det høres core ut (en sjanger jeg har ikke er spesielt fan av). Men det klarer Julie Christmas. Det er noe med den enten veldig myke, eller veldig herja måten hun synger på som få andre mestrer. Det gir et ekstra element til veldig tung og hard musikk.

Her er det tydelige inspirasjoner fra lydbildet til Cult of Luna, og jaggu er ikke Johannes Persson med på en av låtene også. Sammen lager de bråkemusikk som pirker meg akkurat på de rette stedene. Skal du høre en plate som både leker og dundrer øra dine på samme tid er det denne.

Favoritten er utvilsomt “The Skin”. Her går Christmas bananas. Faen så fett. “Supernatural” stikker seg også ut, i tillegg til “End of The World” der Persson formelig brutaliserer skiva.

Hun er for øvrig booka til årets Øya-festival. Skambra greier. De glimter til en gang i blant, selv om jeg de siste åra syns lineupen har vært litt i tynneste laget. Gleder meg også til å se Brutus live for første gang. Woho!

Andre favoritter: 
SIBIIR - Undergang, REZN - Burden, Fu Manchu - The Return of Tomorrow, Greenleaf - The Head & The Habit, Pijn - From Low Beam Of Hope, Kadavar - S/T

Sondre

Regz – H.Å.P.

Husk å puste. Dette er budskapet til Regine Marice Andreassen – aka. Regz – på den høyst personlige platedebuten hennes. Etter flere måneder med sterke singelslipp kom (endelig) skiva i starten av juni, og har raskt blitt en av favorittutgivelsene mine i 2024.

Den forholdsvis ferske rapperen er signert til Tromsøs hotteste undergrunnslabel, IGH, og føyer seg dermed inn i rekkene med artister som Oter og Unge Funksjonell. Felles for IGH-artistene er at label head og producer extraordinaire Carl Critical er høyst involverte i det musikalske bakteppet det leveres bars over, så du vet med sikkerhet at H.Å.P. leverer også på dette punktet.

Ikke bare inneholder H.Å.P. en haug med bangers, men tekstene til Regz – som i stor grad må kunne kalles et oppgjør med hennes egen fortid – gjør inntrykk. På noen spor er hun laid back og braggadocious, noe hun mestrer med glans (sjekk ut for eksempel «Taffelish» og «Luda»). Vel så ofte får vi servert brutalt ærlige og introspektive låter om å vokse opp i et miljø preget av rus. Særlig sistelåten «Rekviem» er en ekte tearjerker, hvor Regz snakker direkte til moren sin. Det kan bli mørkt, men lyset skinner alltid gjennom – noe som gjenspeiles i albumets tittel. Husk å puste. Hold på håpet. Ting blir bedre. Som hun sier selv på «Shali»:

«Takk og pris at æ har klart å legg den dritten her bak mæ. Det her e mi historie, og den e nødt til å bli fortalt.»

Jeg kunne ikke vært mer enig. Vi trenger artister som Regz, som tør å dele sine erfaringer, snakke fra levra og gi lytterne et innblikk i en verden de kanskje ikke kjenner selv. Særlig viktig er det at hun gir en stemme til barn og unge som sliter med det samme. Jeg er helt sikker på at hun blir et forbilde for mange.

Om 2022 var Oters år, og 2023 var Unge Funksjonell sitt, er det ingen tvil om at 2024 er Regz sitt år. IGH tar over norsk hip-hop, og det er bare å lene seg tilbake og nyte det.