SIBIIR - Undergang

Sibiir drylte i juni ut sitt tredje album “Undergang” og ALLE MÅ HØRE DET FORDI DET ER SÅ BRA HALLO

Ok, kanskje ikke alle, men hvertfall de av oss med en tilbøyelighet for tung, hard, følelsesladd og storslått musikk.

Årets norske sommer har vært våt og kald, og Sibiir gir oss lydsporet! Det oslobaserte bandet er til tider vanskelige å plassere i en sjanger, da de omfavner hardcore, heavy, black og death metal og thrash, og sikkert mange andre undersjangre jeg ikke kan navnet på. De pakker det hele inn i et moderne og kompakt lydbilde, og har en bevissthet rundt sitt eget sound som for meg gir det et ekstra kvalitetsløft.

“Divergence and Deceit” er første låt ut, og er en massiv åpning. Den har et herlig groovy thrash-tempo som er en kul kombinasjon med Jimmy Nymoens desperate vokal jeg får lyst å plassere i black metal eller death core-verdenen. Ikke at vi skal sette dem i så mange båser som mulig, men det er i et virkelig interessant skjæringspunkt mellom mange ulike undersjangre de har funnet sitt hjem, og for en nørd er vel analysen en del av interessen for og gleden av musikken også.

“Placid Waters” blir en intens blanding av hardcore og metal, hvor produksjonen er polert, mens vokalen er følelsesladd og skitten. Jeg venter på at en strømmeservice skal plukke dette opp og bruke det i sine kommende mørke serier. Teksten “find solace in the darkness, find the cure from the chaos”, er en ganske emo oppfordring, men både min indre lekseprotesterende 14-åring og meg som en voksen og ansvarlig skattebetaler stiller oss fullt og helt bak den, fordi det stemmer med slik som verden ser ut i dag.

“Ruinous” kjører igjen på med et karakteristisk thrash-tempo, som ikke nødvendigvis betyr 4 flate-hurra-vi-er-Metallica, men legger inn interessante rytmiske godbiter i store deler av låta. Refrenget er saftig, hardt og doomy, og hadde jeg sett dem live ville jeg måttet gjennomføre en klassisk gjentakende 90-graders seig fremoverlening, for her når de virkelig inn til kjernen av min muskulatur! Dette er per definisjon en såkalt aktuell og samfunnskritisk låt, som sarkastisk proklamerer menneskehetens hyllest til idioti, dens ignoranse og veikhet. Kanskje det er litt tøff kjærlighet som får makta til å åpne øynene? La oss håpe Støre og gjengen sitter og digger til Sibiir, i løvebakkens høyeste tårn.

“Engerdal” fungerer som et instrumentalt mellomspill i sammensetningen av albumet, med en langsom oppbygging med gitar som dynkes i klang, før det smeller med en nærmest symfonisk kraft. Det høres ut som om en avgrunn åpner seg og drar deg ned og videre inn i underverdenen.

 “The Flood” har et tydelig klassisk heavy metal-preg over seg. Jevn og groovy chugging, snertent leadtema og solide powerchords loser oss gjennom låta, med unntak av trommis Eivind Kjølstads post-refreng battle royal med vaskemaskinens sentrifuge. Dette er simpelthen gledelig å lytte til, det blir et lite avbrekk fra det ellers ganske tunge materialet på resten av plata.

“Watch the World Burn from a House on Fire” er et sludgy og tungt knurr av en låt. En grumsete bass står i perfekt kontrast med vokalens desperate og hjerteskjærende formidling av kanskje den mest tydelig politisk kritiske teksten på hele albumet. Faktisk så er det denne teksten som treffer meg mest, og vil derfor inkludere et sitat jeg syns treffer dagens politiske klima ganske så jævla godt:

“The soil reeks as the smoke hides It obscures what you dread to find New morning with a new red sky Still damaged, still damned Feed them shit from the palm of your hand Watch the world burn from a house on fire”

“The Plague” punker seg rett inn i hjertet mitt med drivende trommer og fengende rop jeg forutser kommer til å slå bra an live. Midt i låten kommer et overraskende rolig, nesten “balladete” mellomspill, som knytter de to harde delene sammen i en kort affære.

“Wearing the Weight” skiller seg litt ut i lydbildet fra de andre låtene. Den inneholder en velkjent hardtslående seig vegg av lyd, men har i tillegg albumets eneste syngende refreng med koringer, og klang og effekter som legges på gitaren som gjør at det blir en fyldigere tekstur enn vi har hørt tidligere. Det er kjekt og interessant å høre dem variere innholdet og ikke la noe være uprøvd.

“The Famine” avslutter albumet som et prakteksemplar på death core i full blomst. Det er skittent, det går fort, og det er intenst. Det er ikke så mange gitarsoloer på denne plata, men når de først river i en, er det plent umulig å ikke la seg begeistre. Som et skip skjærer den seg gjennom et tåkelagt stormende hav.

Sibiir har med dette levert et energisk, robust og viktig stykke musikk. De samfunnskritiske tekstene er jeg så takknemlig for å ha lest samtidig med at jeg hørte musikken, fordi det tilførte en ekstra dimensjon for meg som vanligvis misliker å prøve å tyde budskap i musikk gjennom en growlete og utydelig diksjon. For meg formidler “Undergang” et nådeløst sinne og en bunnløs desperasjon over verdenssamfunnets inaktivitet og manglende vilje til å ta ansvar for fremtiden.

Live Rasch