Feral Nature pløyde gjennom halve metall-Norge for å finne opp seg sjøl: – Det skal være vondt
Åsmund Swensen Høeg
Lidenskap for harcore-kulturen og intime, kaotiske konserter resulterte i en kruttønne fra undergrunnen, og den groveste EP-en du har hørt på lenge.
– Hardcore-kulturen i Australia er veldig annerledes enn her. I hvert fall i Sydney, da jeg vokste opp. Der var det voksne menn, som banka dritten ut av hverandre, og det er greit, men det er fint å ha det litt mer inkluderende.
– Jeg vil ha folk fra alle kjønn, som banker dritten ut av hverandre.
Det sier gitarist, backup-vokalist og grunnlegger av Feral Nature, Robert Hamilton. Bandet hans ga Oslos hardcore-scene en real injisering med flybensin, da de tok skrittet ut av garasjen med en skvett ny vokalist.
Etter en rekke sinnssyke gigs det siste året, og med slippet av sin etterlengtede EP, som halve landets metall-miljø har vært med på, har de posisjonert seg som et av de mest spennende live-banda i den norske undergrunnen.
Evig Lyttar møter Robert, bassist William Morris og vokalist Selma Bahner på øvingslokalet i et garasjeanlegg på Oslos østkant, for å snakke om hardcore-kultur, bandliv, Feral Natures oppstandelse og om hvordan det er å være hundere prosent DIY.
– Et mål jeg har for Feral Nature er å spille en skikkelig voldelig konsert hjemme hos noen, sier Robert.
De rette folka
– Hvor er sistemann? spør undertegnede.
Trommis Mathias “Noppers” Myren hadde for mye å styre med på hjemmefronten og kunne dessverre ikke møte på øving. Forståelig, med tanke på at han bor i Ål i Hallingdal. Likevel pendler han til Oslo hver mandag for å dundre løs med resten av gjengen, forteller bandet.
Men her ligger mye av forklaringen på hva Feral Nature er.
For de uinvidde kan det virke som at bandet kom som en uppercut i trynet, ut av løse lufta. Men Feral Nature har skrapa rundt i undergrunnen i mange år, delvis på respirator og med et mylder av midlertidige medlemmer. Hele tiden på leting etter “de rette folka”.
– Jeg prøvde mange lineups gjennom flere år, sier Robert.
Bandet lette lenge etter potensielle medlemmer. Kanskje først og fremst den rette vokalisten. FOTO: Sadan Ekdemir
Ringrever fra band som Kollwitz, ARV, Reaping Flesh og IEatHeartAttacks ble testet ut, men ingen av dem viste seg å være en “match”.
– Vi sa ja til et par konserter med EYES, men vi hadde ikke noen vokalist, så vi lånte Anders fra Beaten to Death og Audun fra Forcefed Horsehead. De delte vokalkuttet og hadde halve settet hver og siste låt sammen, sier William.
Robert hadde en idé om hva bandet skulle være, men fant ikke det han lette etter. Han holdt på å gi opp hele bandet.
– En dag hang jeg med Bjørnar fra Dwaal, da han spurte meg hva slags vokalist jeg så etter. Jeg sa jeg ville ha noen som Selma. Da sa han: “Hvorfor spør du ikke bare Selma?”
Bandet med de skremmende stemmene
Selma Bahner starta sin bandkarriere som vokalist i powerviolence-bandet Tower, som så dagens lys i Tønsberg under pandemien. Som mange andre internt korona-fordrevne, vendte hun tilbake til Oslo da det hele var over.
– Tower spilte noen konserter på Vaterland, så fikk jeg en melding fra Rob der han spurte om jeg ikke ville prøve Feral Nature, sier hun.
– På første øving fikk jeg to låter jeg måtte lære meg. Så sa Rob “bare gjør noe” på de andre låtene. Så jeg bare gjorde noe.
Dette “noe” gikk angivelig rett hjem hos gutta i bandet. Trommis Mathias beskrev det Selma gjorde som “jævlig skremmende”. Etter det har hun vært bandets vokalist.
Selma Bahner viste seg å fungere. FOTO: Jonathan Mazin
I forhold til de andre bandmedlemmene har hun kort fartstid som musiker. Dermed fulgte en intens periode med øving og terping, etter at hun ble fast inventar.
– Læringskurva gikk sånn, sier Selma og gestikulerer opp mot taket.
Bandet var ganske strenge med henne, forteller hun.
– Jeg følte at jeg fikk mye ut av det. Jeg føler meg mer selvsikker i det jeg gjør nå.
Med ny vokalist på laget fra sommeren 2023 hadde Robert endelig funnet de rette folka. Og har man først funnet dem, blir en tre timer lang kjøretur fra indre Buskerud til Oslo plutselig ikke noen stor sak.
Tenna i tapeten og hæla i taket
– Jeg fikk høre at en av grunnene til at de ville ha meg var at jeg fikk dem til å tenke på han fra Dilinger Escape Plan, sier Selma og refererer til en video av en liveopptreden der publikum virkelig fikk oppleve nærkontakt med det amerikanske metalcore-bandet.
Ikke vanskelig å forstå. Første gang undertegnede så Feral Nature live var på Musikkfest Oslo i juni 2024. Bandet hamra løs fra første øyeblikk. Selma gikk rett ut i publikum, tok tak i T-skjorta mi og hylte meg rett opp i trynet. Da skjønte jeg at dette var noe for meg. Påfølgende liveopptredener bekreftet den erkjennelsen.
En helt vanlig konsert med Feral Nature. FOTO: Thomas Moe Ellefsrud
– Til å gjøre de tingene jeg gjør live, så har jeg blitt bygget opp veldig av dem jeg spiller med. Det gjelder begge bandene. De sier “bare gå oppå de i publikum” og jeg bare “okey!” Og så bare stopper det ikke, sier hun.
– Tower er jo powerviolence, så det går jo mye raskere og det er kortere låter. Det er mer intenst og mer kaos. Feral Nature har mer oppbygging, og det ulmer, og jeg får mer tid til å leke med folk og leke med stemningen i publikum. Men det er det jeg har gjort hele tiden, sier hun.
Å skape en felles opplevelse
I 2018 kom Selma hjem til Norge etter et opphold i England, akkurat tidsnok til å få med seg Shaving the Warewolf og Forcefed Horsehead spille på et nyåpnet Vaterland.
– Jeg hadde vært på så mange kjedelige indie-gigs i England, så jeg ble bare så glad av å se det. Gi meg mer av dette! sier hun.
– Det er en menneskeliggjøring i hardcore. Jeg synes det er veldig frigjørende. Det å kunne være et menneske i en mengde. I den kapitalistiske verdenen vi lever i, får du bare lyst til å reise deg opp på T-banen og begynne å skrike liksom. Det får jeg gjøre i Feral Nature og det synes jeg er så deilig.
Bandet har alltid handlet om å spille gigs der publikum er en aktiv deltaker i opplevelsen. Har du vært på en av deres konserter er det lett å forstå hva de mener med dette.
Full pinne på Verkstedet under Høstsabbat 2024. FOTO: Sander Olaussen
Da de spilte på Verkstedet under fjorårets Høstsabbat, var skillelinja mellom band og publikum ikke-eksisterende. Det er også disse konsertene bandmedlemmene liker best å gå på sjøl.
– Man blir så glad av det. Man føler man har vært med på noe. Man vet kanskje ikke hva, men det føles godt, sier Selma.
– Koblinga mellom band og publikum er det viktigste i hardcore. Jeg føler ikke at et hardcore-show er et hardcore-show hvis folk bare står der, sier Robert.
– Det handler om deltakelse og folk som får ting til å skje. Det trenger ikke å skje på en etablert scene heller, det kan skje i noens garasje for eksempel, sier han.
– Det ble en tolv, tretten stykker
– Da EP-en var ferdig, løftet det seg en diger vekt fra skuldrene til Rob. Det var en kjempelettelse, sier Selma
Rituals var nemlig i bakerovnen i mange år før den endelig ble utgitt. Med unntak av litt trommeredigering i England og mastering i Sverige, har Robert også miksa den sjøl.
Trommene var for eksempel innspilt allerede i desember 2021, men fordi bandet ikke hadde noen vokalist var det meningen at hver låt skulle ha hver sin gjestevokalist.
Både fordi bandet åpenbart har mange venner og fordi det er så mye incest i hardcore- og metall-miljøeti i dette landet, kan de skryte av at medlemer fra både LLNN, Dwaal, Barren Womb, ARV, Attan, Forcefed Horsehead, Okkultokrati, Reaping Flesh, Skara, EYES, Sâver og SIBIIR er med på EP-en.
– Det ble en tolv, tretten stykker som bidro med vokal. Inkludert oss i bandet, sier William.
– Som om noen stikker deg i låret
Det betyr også at mange av tekstene er gamle, og har tatt på seg en ny mening etterhvert som bandet har utvikla seg.
– En av låtene jeg skrev til EPen for lenge siden, skjønte jeg først meningen bak nå i det siste. Det var sånn “åja, så den handlet om generasjonstraumer, ja." sier Robert.
– Jeg tror jeg kommer til å trekke meg tilbake fra tekstskriving og gi det videre til Selma, sier han.
– Tekstuniverset jeg jobber med kommer fra en følelse av at det er så mye informasjon over alt. Det er så mange inntrykk hele tiden. Det er følelsen av at det er noe større som skjer her, sier Selma.
Følelsen av å bli overveldet av informasjon er ikke like deilig som å bli overveldet av lyd. FOTO: Sander Olaussen
– “Ex Nihilo” er en personifisering av at folk ikke tenker over hvordan deres handlinger påvirker andre. Både med tanke på natur, land og penger. Det er min imaginære tanke om deres vei ned til helvete, sier hun.
– Hvis du ikke står for det du gjør, så fungerer det ikke. Hvis noen skal rope til meg, vil jeg at de skal være sinte på noe, sier Robert.
– Det skal høres menneskelig ut. Som om noen stikker deg i låret. Det skal være vondt, sier Selma.
– Jeg vil sette på høygiret
Etter slippet av Rituals har bandet blitt booka til både Inferno, Desertfest Oslo, samt flere bekreftede og ubekreftede gigs rundt om i Scandinavia. Fra utsida virker det som at ballen virkelig har begynt å rulle.
– Ballen til Sisyphus, sier William.
– Når du er et DIY-band så sender du så mye mail. Du får ikke svar, eller så finner bookerne noe annet fett. Band går i oppløsning og steder har ikke økonomi. Det er veldig tidkrevende, sier han.
Å være et relativt ferskt og uavhengig band er et blodslit, forklarer han. William designer også bandets merch og platecovere sjøl.
– Vi er jo veldig fornøyde med hvordan ting har gått og hvordan de går, men det er fortsatt vanskelig å få ting til å skje på det stadiet vi er nå.
Feral Nature vil spille så mye de kan innenfor rammene de har satt. FOTO: Åsmund Swensen Høeg
I tillegg er aldersspennet i bandet stort. Selma, som er 26 og yngst i bandet, skal ha eksamen dagen etter at de kommer hjem fra konsert i utlandet. Robert, som er 38 og eldst i bandet, skadet albuen sin etter stagediving på EYES-konserten under Høstsabbat og måtte spille med støttebandasje dagen etter.
– Jeg sier at jeg lever på lånt tid. Jeg kunne ikke bevege armen da jeg våkna. Jeg tenkte “faen, faen, faen”. Jeg vet at jeg ikke kan spille denne musikken for alltid, sier Robert.
– Å etablere seg som band tar tid uansett hva målene dine er. Så jeg vil være smart med hvordan vi gjør dette. Jeg vil klatre to trinn på stigen om gangen. Jeg vil sette på høygiret.
Til Roadburn med ny EP
– Tanker om framtida?
– Rob har en setning som han pleier å si til det: “Så langt vi kan nå uten at det går utover privatlivet”, sier Selma.
– Det skal være et fristed. Ellers blir det altoppslukende. Skaper det problemer med forhold og jobb, så går det ikke. Jeg vil ta det så langt det går innenfor de rammene, sier Robert.
– En gig til, liksom. Gjerne et sted vi ikke har spilt før, sier William.
I tillegg til turné i Roberts hjemland Australia, nevner bandet å spille på Roadburn som et oppnåelig mål for framtida.
– Det er ikke umulig. Folka i favorittbandet ditt er bare folk. Det er jo bare å spørre. Så lenge du legger inn arbeidet, sier Robert.
– Hvor mye materiale har dere, som dere ikke har spilt inn?
– Vi har faktisk innspilt en ny EP. Vi mangler bare å legge på vokal, sier Robert.
– Vi pleier å kødde med at den kommer i 2028, sier William.
– Jeg tror vi får den ut i løpet av året, sier Robert.
Åsmund Swensen Høeg