Glutton - Skiva heter Vishnu!

Jaaaavel, så var det på tide med en proggete lang greie på fire låter. 12.September kom den oslobaserte og instrumentale space-jazz-prog-trioen Glutton ut med plata Skiva Heter Vishnu! (som er veldig gøy når du sier det høyt), og meg og deg, min kjære leser, skal dra på en tur vi ikke visste vi trengte.

Første stopp blir låta Ørkensur. Om det er en referanse til slumbydelen i Brooklyn hvor norske fattige sjømenn i USA holdt til på 20-tallet vites ikke, for “fattig slum” er ikke beskrivende ord for denne låta. Et groovy kaos du ikke skjønner hvor skal, tar deg med på et rocketog som best kan assosieres med 90-tallsheltene i amerikanske Primus.

Gjennomsyret av humor virvler de seg gjennom sære leadtemaer over en jazzete og stødig rytmeseksjon. Selv med sin særhet i rytme og tone utviser de intensjon og målbevissthet. Det kan hende låtene ble jammet frem på øvingsrommet, men resultatet vi hører på plata virker både gjennomkomponert og -arrangert.

Neste låt ut er Haluux Valgus, som med sine rolige 11 minutter og 31 sekunder jazzer seg i gang. Jeg krangler litt med meg selv i om jeg syns at hele denne plata er mest jazz eller mest rock. Den har tydelige definerte partier av begge, som igjen blir dynamisk limt sammen av psykedeliske og støyete overganger, et prakteksempel på det en på fagspråket kaller eklektisk.

Ut av en jazzete start kommer vi i denne låta til et bardust og bredbeint ordentlig rockeriff som sørger for å holde på oppmerksomheten min, nesten som om de prøver å gjøre det lettere for meg å “tolerere” den ellers så kaotiske atmosfæren som manes frem. Ikke at det er noe å tåle egentlig, det føles ganske digg å hengi seg til det en ikke kan telle, bare føle.

Elskotisk starter igjen i jazzens verden, med lette, presise trommer og gitaren som en svak tekstur liggende i bakgrunnen. På denne låta legger jeg merke til et virkelig samspill. Jeg vet ikke hvordan de har tatt opp, men her kjennes det som om alle står i samme rom og toner seg inn på hverandres musisering. Det gjør at tittelen kommer til sin rett, låta stikker seg ut som mer følelsesladet og stemningsfull enn de andre.

Gitarlyden veksler mellom å være helt tørr og lagt fremst i lydbildet og å ha lange klanghaler og lekne justeringer med decay. Det bygges opp og ned i dynamikk, hvor hele bandet er aktive i å banke ut massive bølger som treffer hardt, og trekker seg tilbake.

Rematusenogennatt klokker inn på 10 minutter blank, understreker hvordan en kan kombinere lekenhet og kompleksitet, slik bare jazzen og proggen kan. Å spille akkorder i bass er alltid et dristig valg, og sammen med at den også sitter i førersetet og drar med seg trommene og gitaren som nærmest småjogger bak, blir dette låta for alle bassister med en smule ADHD og et sykelig oppmerksomhetsbehov. Joda, det er melodier i gitaren, men ikke uten at bassen allerede er midt i en akkordrekke eller tramper på alle pedalene samtidig. Hele låta kan beskrives som et enormt atmosfærisk rom som fylles ut i alle mulige kanter.

I forbindelse med utgivelsen skriver Glutton noen ord om hva lytteren kan forvente seg, som jeg syns fungerer såpass bra at jeg oversetter den og lar de få siste ord:

“Vokal? Glem det. Kommunikasjon? Overvurdert. Glutton har fjernet alle lyriske støttehjul, og lar musikken snakke på sitt eget utemmede språk.”

Live Rasch