Operasjon Øresus - Evig Lyttar går undercover på Vill Vill Vest
Av og til skriver større mediehus om bransjefestivaler, men da ofte med et fokus på hvem som var “best”, hvor mange publikummere det var tilstede eller hvilke kontroversielle debatt-temaer som dukket opp under konferansen.
Vi i Evig Lyttar trives i de mørke og mindre kjente avkrokene av musikknorge, så jeg klarte selvfølgelig ikke å la være: Jeg tok på meg trenchcoaten, gjemte meg bak en stor avis og satte båndopptakeren i gang. Testing, testing – er denne på?
Agent: Restfrekvens
Dato: 06.11.2025 Tid: 10:00 - svarte:natta
Sted: Bergen, Vill Vill Vest
Oppdrag: Undercover observasjon
Status: Fullført
Trusselnivå: Moderat (høy lyd, ukontrollerte rytmer)
Som musikkskribent satte jeg stor pris på at årets VVV holdt panel og rundbordsamtaler nettopp for oss. Nrks utsendte representant Daniel Ramberg fikk testet samtalepunktene han hadde fått mot iTromsøs Egon Holstads kraftige kritikk, der de diskuterte den minskende plassen til musikkjournalistikk i dagens presse. Et virkelig interessant tema for oss som engasjerer seg for anmelderi, spesielt der Evig Lyttar befinner seg – en redaksjon som kun lever på lidenskap. Fikk en aldri så liten prat med Holstad etter panelet, hvor han sa at det beste intervjuet han hadde lest noen gang var da vi skrev noe om Ivar Nikolaisen for sånn 7 år siden. Jeg lette i arkivet, og her er det en del å velge i fra ledere, konsertanmeldelser, platemeldinger og til og med en gjesteartikkel skrevet av mannen selv. Den legendariske musikkjournalisten ga meg hvertfall et sterkt håndtrykk med meldingen “stå på!” før han forsvant inn i folkemengden på jakt etter festivalens første pils.
Etter mer tørr “bransjing” jeg ikke gidder å vie plass til her, måtte kveldens første konsert overværes. I ekte undergrunnsstil dreit jeg i det kuraterte programmet, og havnet på Apollon platebar. Her var det faktisk flere andre bransjefolk, venner og stamkunder tilstede. Opp en liten trapp og mellom noen bord sto det lokale punkebandet Sklitakling og bidro til en økende luftfuktighet som gjorde at jeg nesten ble bekymret for alle platene i lokalet. Fulle ølglass kondenserte i takt med den lille hodenikkingen vi hadde plass til der vi stod som sild i tønne i tinnitussland. Ekte punkeglede fylte lokalet med skitne gitarer fra trappa og gøy-sinte rop fra publikum. For et band, for en energi.
Mat må kvinn ha, så jeg infiltrerte en gjeng med festivalarrangører fra Vestlandet som skulle til en mexicansk restaurant. God mat, hyggelig personale og en servitør som ga oss det han kalte “bestemors familiesaus”. Forsåvidt et bra bandnavn hvis noen der ute leter. Med familiesaus og x antall frozen margaritas innabords bar det avsted til Østre, hvor oslo-yndlingene Feral Nature stod klare. Bandet spiller stødig og presist, og vokalist Selma Bahner leverer en vokal så sårbar at en bare blir stående og føle. Publikum forrest var mer enn villige til å bære henne på sine svette skuldre, og i tillegg vandret hun konfronterende ut i lokalet til de som sto litt lenger bak. Alle skal med!
Etter denne konsertopplevelsen var jeg såpass forelsket at jeg gulpet i meg det jeg hadde igjen av selvtillit i glasset og spurte dem om en uformell backstage-samtale, som de gjerne ville være med på. Etter at riggen var ferdig ruslet vi opp den smale trappen til et rom på størrelse med en standard oslohybel, mobilen, jeg mener båndopptakeren, ble slengt på bordet med tapen rullende:
*masse lyder av mobil som blir lagt på bord og en intervjuer som fangirler HARDT, dette er vondt å høre på i ettertid, sensurerer meg selv*
- Østre! For en venue! Det finnes andre gode scener enn Grieghallen og Kulturhuset i denne byen.
Band, kollektivt: Word
Rob: For å være helt ærlig, så hadde Grieghallen vært fett.
- Ja, mest kanskje fordi historie? (Sikter til Mayhems innspilling i Grieghallen tidlig på 90-tallet). Da håper vi på at det skjer om et år eller to!
Selma: Kanskje 10
*snakker litt om deres forrige intervju hos Evig Lyttar gjort av Åsmund, en ekte journalist. Jeg innrømmer skamfullt at jeg ikke har lest det. De ler. Noen kommenterer at Åsmund skriver så masse. Jeg nevner ingen navn. Mathias roper: Slutt å jobbe så hardt Åsmund! Ta det som et kompliment. Det er jeg som sitter her skamfull og spør de mest basic ass spørsmålene fordi dette skjedde helt spontant og jeg er undercover og litt redd. Ok, tilbake til greia:
- Hvordan møttes dere, og hvordan bestemte dere dere for at “vi skal lage sweet sweet music”?
Rob: Skal jeg ta det?
*bekreftelseslyder*
Rob fortsetter: Jeg jobber som lydtekniker på Vaterland bar og scene, hvor jeg har mikset alle disse folkene fra andre ulike prosjekter.
Mathias: Det var sånn vi ble kjent egentlig, vi er faktisk håndplukka!
- Så dere er et ganske elitistisk band, eller?
Supergruppe!
*latter utbryter*
Jeg måtte bare si det alle tenkte på!
Will: INGEN tenkte det.
Rob prøver heroisk å dra samtalen tilbake på rett spor: Men ja, jeg hadde lyst å lage musikk, og prøvde å finne folk i flere år, egentlig. Jeg snakket med en fyr som kanskje hadde lyst å være vokalist, men det var ikke helt match. Prosjektet lå i dvale en stund, men så var det faktisk han som satte meg i kontakt BRRBRRBRRBBRR
Selvsagt begynner mobilen min å RINGE, midt i Rob sin fortelling om bandets origin story. Jeg hadde satt mobilen på lydløs, men merket vel ikke at den drev og danset samba på bordet og at min samboer sikkert lurte på hvor i alle dager jeg hadde blitt av etter konserten. Sånn er det å være undercover da, kan ikke drive å opplyse om mine bevegelser!
Alt jeg klarer å høre i ettertid gjennom vibrasjonsmønsteret er: Gikk gjennom flere line up changes BRRBRRBRR came out of the gate BRRBRRBRR og daaa *host* BRRBRRBRR så kom Selma.
En meget topp hemmelig og sensurert start for bandet der altså. Vi er faktisk bare litt over tre minutter inne i intervjuet, nå kan det vel bare gå oppover? Vi prøver litt til, og ser hva som gjemmer seg på tapen:
- Selma. Vi har jo snakket litt tidligere om hvordan du jobber med sang, teknikk og tekster. Jeg husker du lånte meg en diktbok en gang -
Selma: Aukrust!
- Ja! Jeg husker jeg leste den første siden
Og det var det.
- Oog det var dét! Men, er det sånn type litteratur eller poesi du henter inspirasjon fra?
Ja, ganske mye poesi egentlig. Men også veldig mye egne følelser og tanker om verden. Aukrust, Pessoa og forskjellige forfattere som jeg er glad i, men selvsagt må en ha sin egen touch på det også.
- Hva er din touch?
Jeg tror på en måte at det bare er å gå inn i ting som jeg kanskje ikke helt forstår selv enda? Som jeg synes er vondt, eller vakkert. Eller så vakkert at det gjør vondt? Og så prøver jeg å fortelle om det. Jeg tenker også at alt kan være en slags gave, uansett om det er vondt, vakkert eller godt, så kan du lage noe ut av det uansett. Alt kan gjøres til noe vakkert, eller fortelles på en vakker måte.
- Den beskrivelsen føler jeg stemmer overens med min oppfatning av hvordan hele metal-paraplyen er. Det handler om følelser!
*Lyder av enighet*
Selma: Jeg snakket med noen tidligere i dag, om at mye av metallen handler om å ha et forhold til naturen. Råheten i det, hvor sterkt det er, og hvor lite, men betydelig noe kan være. Det blir et perspektiv på hvordan en forholder seg til verden. Jeg tror mye av svartmetallen kommer derfra.
Vi snakker litt løst og fast om svartmetallens kjerne, og blir avbrutt av en hyggelig festivalvert som opplyser om at lokalene skal være tømt for fem minutter siden, og at folk med bil står og venter på Mathias. Vi rasker med oss det vi har av jakker og ting, og setter opptaket på pause til vi kanskje treffes senere på kvelden.
Det gjør vi.
Utenfor på gata er det mer bakgrunnsstøy, og jeg må prøve å bevege mobilen (jeg mener båndopptakeren) etter hvem som snakker for å få med alt. Opptaket starter selvsagt midt i en setning, men jeg tror jeg er i ferd med å få en avklaring på hvem av Rob og Will som spiller hva, det kan jo være litt vanskelig å få med seg i all scenerøyken.
Will: Det er en type gitar.
- En type gitar?
Bassgitar.
Der fikk jeg den, helt fortjent. Jeg gremmes. Jeg blir noenlunde beroliget før angsten tar over om at den forvekslingen faktisk skjer en del.
Jeg dveler ikke for lenge ved det, men hopper rett i flere spørsmål, og nå må jeg korte ting litt ned og parafrasere for at dette ikke skal bli verdens lengste tekst:
- Musikalsk inspirasjon. Bass.
Will: Bass! Mye forskjellig. Converge, eller mer poppa ting som Alkaline Trio… *ser på Rob* the fuck do I listen to? *Får litt hjelp* Brian Cook fra Russian Circles og Botch, Cult Leader, Ghost of a Thousand, Gallows. Går veldig mye i 2006 - 2011-band.
- Det var veldig spesifikt! Hva er det med den lyden?
Er ikke nødvendigvis lyden, men mer riffene som er drivende. Gitar er så pinglete vett, så en må ha bass. *Selma ler, Rob himler med øynene*
Han fortsetter: Mye av tida så er det ikke nødvendigvis noen som får med seg at jeg spiller, men hvis jeg ikke spiller, så er det litt sånn “oi faen”, og det er litt av… poenget da. Det er litt som å være IT-avdelingen! Hvis ingenting funker, “hva er det vi betaler deg for?” Men når alt går på skinner, så er det “hvorfor trenger vi deg?” Du er føkked uansett.
- Hva med deg, Rob, hva inspirerer deg i spillingen?
Will skyter inn: Kurt Ballou, ferdig.
Rob: På en måte ja, ikke bare fordi han spiller i Converge, men det er mye som har gått gjennom studioet hans. Som for eksempel God City, tror det kan gjelde mange som vokste opp med hard core fra 2000-2010-årene. Men akkurat nå er jeg ganske opptatt av det som skjer i hard core for tiden. Det er en del blanding av hard core og death metal, og det liker jeg. Trible Gaze, Dead Body er med trommisen fra Nails, som nå spiller gitar og synger. Det er honestly det beste jeg har hørt på flere år.
*Tenkelyder*
Og Korn.
- Hvem skal lære seg å spille fløyte?!
Selma: Jeg har alltid hatt lyst til å lære meg tverrfløyte!
Will: Speed har jo allerede tatt den, så vi må finne på noe annet!
Rob: Munnharpe?
Selma: Taglharpe!
Rob: Jeg tenker munnharpe.
*Masse munnlyder som imiterer munnharpe blandet med hardcore. Noen heller noen bokser med øl på våt brostein.*
Will: Det hørtes veldig suspekt ut
Og med ordet “suspekt” runder jeg av den offisielle delen av intervjuet, og skrur av båndopptakeren slik at vi kan snakke uforstyrret innover i natten. Trommis Mathias ble lei seg fordi han gikk glipp av store deler av intervjuet grunnet kjøring av utstyr og parkeringshus fra helvete. Sånn er det å være den ansvarlige i et band. Jeg ga han derfor muligheten til å svare skriftlig på disse spørsmålene i etterkant:
- Jeg la merke til at du blødde på hendene på scenen. Hvor ofte skjer det, og syns du innerst inne det er litt tøft?
Det er klart jeg syns det er tøft! Men det er ikke akkurat meningen at det skal skje. Det er noe med denne sjangeren som resonnerer så dypt med meg at jeg føler meg så til stede, men samtidig mister litt av kontrollen på scenen. Det er vel det vi elsker med hardcore og kunst generelt, at man virkelig kan miste seg selv og føle seg fri for en tid, og da blir noen sår på henda en filleting sett i perspektiv.
- Hvilke trommiser/band inspirerer deg?
Hvis jeg måtte nevne én person, så har jeg alltid beundret Thomas Pridgen (tidligere Mars Volta, Suicidal Tendencies - nå i Trash Talk og Fever 333). Når det kommer til uttrykk og energi, er han et beist å se på og jeg slukte alle videoene som fantes av han da jeg var ung! Men nå er algoritmen min på Instagram sånn at så fort jeg åpner appen blir jeg blasta i trynet av en random trommis som gjør noe helt sykt, så… Inspirasjonen kommer fra alle steder om dagen.
- Alltid dobbelpedal på alt, eller synge på en låt?
Aldri kunnet spille med dobbeltpedal, men synging hadde vært bra for kondisen (sier vi) så jeg går for den!
Kveldens oppdrag under Vill Vill Vest kan dermed erklæres som vellykket: Målene ble observert i sitt naturlige habitat, kodene ble utvekslet i form av nikk, smil og tvilsomme dansebevegelser, og ingen mistenkte noe som helst. Forkledningen holdt – til tross for overdreven entusiasme og selvpåført hørselsskade – og jeg forlot åstedet med båndopptakeren i god behold på innerlommen av trenchcoaten. Rapporten arkiveres nå under «Operasjon Øresus», og jeg avventer nye ordre.