Redaksjonens favorittar frå januar/februar

Sondre

Motorpsycho – s/t

Motorpsycho setter full gass ut i det store ukjente igjen. Etter noen år med enklere og mer kompakte låter, er de tilbake der vi liker dem aller best – med lange, hypnotiske komposisjoner som bygger seg opp lag for lag, akkurat som god prog skal. Motorpsycho føles som et naturlig comeback til den mer space rock-inspirerte siden av bandet, med en sekvensering som gir albumet en herlig flyt mellom det monumentale og det mer umiddelbare.

De virkelig store høydepunktene er de lange låtene, og “Neotzar (The Second Coming)” er kongen av dem alle. Over 21 minutter dras vi inn i en reise som starter forsiktig, nesten teatralsk, før den gradvis tar form som en suggererende, krautrock-drevet mastodont. Motorpsycho har alltid vært gode på denne typen oppbygning, men her overgår de seg selv – groovet er hypnotisk, gitarene sender tankene til både Can og Pink Floyd, og klimakset er massivt. Dette er Motorpsycho på sitt beste.

Samtidig vet de hvor viktig det er å gi lytteren rom til å puste. Mellom de store eposene kommer kortere låter som “Stanley (Tonight’s The Night)” og “Core Memory Corrupt”, som er så fengende at de føles som små belønninger mellom de lengre ekskursjonene. Strukturen på albumet er rett og slett utsøkt – Motorpsycho vet akkurat når de skal la en låt vokse og når de skal slå til med noe mer umiddelbart.

Lydbildet er varmt, organisk og detaljert, og produksjonen lar hvert instrument skinne. Det er denne miksen av eventyrlyst og kontroll som gjør Motorpsycho til en så tilfredsstillende opplevelse. Bandet har ikke bare laget sin beste plate på årevis – de har også levert en av sine mest helstøpte.

Marius

Kryptograf – Beyond the Horizon og The Blade

Dei to første smakebitane frå plata Krytonomicon (som er ute når du les desse orda) har surra og gått hos meg dei siste vekene. Og fire og eit halvt år etter at bergensarane fekk meg til å glise fra øyre til øyre med låta The Veil, så kjem ein vidunderleg umiskjenneleg kjensle av velvære og taktfast hovudnikking igjen på plass med ein gong gitaren dreg i gang. Ah! For ein lykke.

Kva for ein underkategori av rock Kryptograf høyrer til er sjølvsagt ein relevant diskusjon, men den tek eg ikkje no. Det er tilstrekkeleg å seie at om du vil ha framoverlent riffing innpakka i retrosound er det berre å søkje opp Kryptograf. Eg vil òg framheve omslagskunsten som følgjer dei to låtane. Både sjøreisa i Beyond The Horizon og knivgalningen i The Blade er illustrert på fascinerande vis. Eg likar det, heilt enkelt.

Jarand

Honningbarna – Soft Spot

Borna har dyrka den ekstatiske energien frå Animorphs (2022) i heilt riktig retning.

Plata er arrangert på meisterleg vis, eg elskar korleis det bryggar opp til storm gjennom ein introspektiv prolog. Spaninga aukar medan eg tenker at snart brakar helvete laus. Eg kjenner på skadefryd idet «Schäfer» veltar over meg som ein mursteinsvegg, og tenker dette var eit etterlengta gjenhøyr.

Produksjonen matar på med allverdens valdeleg snerring, knurring og støy og det kler låtane som hand i hanske. Som på førre plate er det smakfullt gjort, og sjeldan for mykje. Det høyrest ut som dei meiner det. Akkurat det er det vel heller ingen som tvilar på.

Inni alt kaoset som er Honningbarna finnes eit element av dansbare rytmar som kjem til syne på både «God gutt», «Heute ist mein tag», «MP5» og «Ultraøyer». Legg til litt synth og plutseleg er det mørk klubb-stemning. Det lettar litt på trykket mellom slaga. «Hvilke splinter» og «Av liv treffer» stikk djupare for min del, eg elskar at det er rom for meir melankolske og dryge aspekt i Honningbarna sin musikk. Det har kome gradvis med åra og gir eit nytt spelerom til tekstane.

«Rød Bic» derimot er full fres neve-i-trynet energi. Dersom du ikkje får utløp for aggresjonen på denne trur eg dessverre løpet er køyrt. Den samanfattar lyden av bandet og er den låta som endå heng igjen som eit evig ekko i øyrene mine.

Åsmund

Cloakroom - Last Leg of the Human Table

De kaller seg stoner-emo, men er ikke det bare en annen måte å si shoegaze på, for å lokke metallhuene inn i? Jo, jeg tror det. Og det funka. Gjengen klarte kunstykket å skjære igjennom sløret av bråk og dunder jeg vanligvis omgir meg med musikalsk, med skiva si Dissolution Wave i 2022. Nå er de tilbake med nok en melankolsk vårdag av en skive. Musikken deres fungerer som en slags ganerenser for meg og nøytraliserer sansene i slaga mellom HM2-pedaler og Orange-amper. Et deilig magadrag av furuskudd, bar gruslagt asfalt og fjordårets hundepuddinger, på en seng av halvråttent løv.

Med Last Leg of the Human Table har de bytta ut legendariske Relapse Records med Closed Casket Aktivities. Der er de i selskap med blant andre Gulch, Gatecreeper, Primitive Man og en drøss med andre bråkebøtter. Kanskje ikke verdens mest radikale bytte, når du tenker på hvor mange band som har gitt ut skiver på begge plateselskapene, men nok om det.

Cloakroom drar inspirasjon fra både post-metallen og stonerrocken, men den største inspirasjonen er utvilsomt den sagnomsuste 90-talls emoen fra Midtvesten. Også kjent som “den ekte emoen”, for de innvidde. Gjengen er tross alt fra Indiana. Skiva høres ut som 90- tallets rockeverden blanda i en bøtte og ingenting treffer vel bedre i 2025.

Men de veit hvordan de sparer på kruttet, eller stoner-riffene. De sprer dem utover skiva i form av små drypp. Ikke for mye, men akkurat nok til å gi musikken sin den lille dosen av drønn som får det til å rykke i nakken. Så er de rett tilbake på de seige, drømmende og og sarte melodiene med tusenmetersblikket godt retta ned mot skolissene.

Det er merkelig hvor avslappende dette er. Stemninga er umiskjennelig. Som å være melankolsk for en tid du ikke har opplevd.

Andre favoritter:

Honningbarna - Soft Spot, 16 - Guides For The Misguided, Healthy Choices - STAD (EP)

Patrick

Viagra Boys - Man Made of Meat og scoreboard - ropey rampage

Viagra Boys sluttar aldri å imponere meg. Dei sparkar inn døra og gir meg akkurat det eg treng når eg treng det, heilt utan å måtte spørre. Elskar den stemninga dei skapar, Sjekk også ut Uno II og få med deg den nye plata VIAGR ABOYS når den kjem. BLI RBRA

scoreboard er eit band eg har vore så heldig å få sett live, og i februar ga dei endeleg ut ei låt som gjenskapte kjensla dei mata meg med på konserten. ropey rampage er ein pause i ein hektisk og usikker kvardag. Den pausen treng du også, så berre få det inn i lista di og logg av alt rundt deg. scoreboard lagar ei stemning me alle treng meir av!