WIZRD - Elements
Før julen ‘24 satte i gang for fullt kom supergjengen WIZRD ut med sitt andre album. Jeg har ventet på at de skulle gjøre nettopp det siden jeg begynte å skrive for Evig Lyttar, og kan med hånden på hjertet si at det var vel verdt ventetiden. Historiske Athletic Sound i Halden har stått for innspillingen, og er en aldeles bra fit for denne musikken. Jeg foreslår at du heller deg en slant av din valgte flytende nammenam, slenger deg ned på nærmeste komfortable sitteplass, forsiktig plasserer stiften på start og spisser ørene i den forventningsfulle knitringen. Kjør.
GT, Me & My 6610 (med Sarah Fjeldvær) - Vi starter balletten med mye kontraster i de ulike delene. Det dras mellom klampen i bånn-rock, tette koringer med phaser og flytende og luftig vokal ved gjestevokalist Sarah Fjeldvær. Et solid og sært meloditema fungerer som et anker mellom delene, og tar oss med videre til platas andre låt som jeg spår blir en av hitsene, Mesmerized. Mesterlig samkjøring i synth og gitar, og en aldri så liten 70-talls referanse i kassegitaren som kulminerer i låtens hovedtema som får slengen i buksene til å flagre. Til prog å være følger de en ganske tradisjonell struktur her, men hver del føles detaljert og gjort med hensikt, slik at ingenting blir en ettertanke. På kjøpet får vi også servert en “ATT DET VAR”-gitarsolo av Karl “finn eneren” Bjorå, en av landets mest ufattelige jazzgitarister, som ikke er en dum ting å være når du skal spille proggete greier.
The Void er en jetpack av en låt som føles som et interlude inn i neste del av plata. 70-talls koringene åpner dørene inn til hva bandet kaller “the void”, og hva som finnes der inne blir opp til lytteren å bedømme. For meg høres det ut som flyvende orgler i en gitarorkan som raser over mildt sagt bøs flerlagskoring. Shamener?
Fylkesvei 33 tar oss med på et nostalgisk besøk til naboens kjellerstue med saccosekker, bruskjøleskapet i garasjen og bilspill med dårlig grafikk. I tillegg synges det på sjarmerende totendialekt, som for meg alltid er et pluss. Låta holder et rolig cruise-tempo frem til litt over halvvegs, før vi kjører via et akselerasjonsfelt inn på motorvegen og så sladder videre i en kraftig fadeout med støvvirvel i bakspeilet.
National Day - Tilbake i engelsk landskap snakker vi platas kanskje mest sære låt, hvor jeg får assosiasjoner til våre gamle helter i norske Saft av å høre effektene på vokalen og melodienes fraseringer. Med låtens tittel i tankene ser jeg for meg en klassisk 17.mai med bobler, venner, syre, miste folk midt på torget, gråtende barn over alt, hvem er alle disse menneskene, hvorfor står jeg på et tak, når gikk siste buss egentlig og kebabsaus på stakken.
You’re Exposed! - Som en kontrast til forrige låt, smeller vi videre med en ordentlig bredbeint sak, som tatt ut av seint 60- eller 70-tallet. Ingen rare taktarter, kun rock. Solid rockeslutt flyter sømløst over i neste låt, som jeg ikke vet hvordan å uttale, men som likevel har den passende tittelen “!!!”. Ren energi stappet inn i 2 minutter, hvor orgel og trommer får sitte i framsetet. Spesielt god kok høres i Axel Skalstads tromming, hvor hele settet tas i bruk, og det jevne drivet han får til blir selve fundamentet i låta.
Fire & Flames - Er det lov å kalle en sang dette? I prog og krig er visst alle regler kastet ut av det symbolske vindu. Uavhengig av regler, så serveres det nå en episk beretning satt i et Led Zeppelinsk univers. Starten er nokså luftig og nedpå med varm og levende synthing, lusketrommer og det som en etter hvert kan kalle gjenkjennbar koring. Vokalist (og bassist) Hallvard Gaardløs (Spidergawd, Draken) får her virkelig vist hvilke pipes han faktisk besitter. Liksom Skalstad fikk skinne i forrige låt, drar Vegard Lien Bjerkan avgårde med en orgelsolo som utnytter B3-ens hele og fulle potensiale. Det shreddes og jazzes, samtidig som den er ordentlig røff i kantene og tar masse rockete plass.
Kaleidoskop avslutter plata, som en vuggesang som takker for dagen som har gått og reisen vi har delt. Drømmende og fortellende på sjarmerende totning beskriver teksten en lengsel etter en uviss noen, denne personen vi kanskje alle lengter etter i livene våre? Søvnige stemmer legges lagvis og bader i klang mens det langsomt bygges opp, frem mot konklusjonen “je sku gitt alt je har, for å sjå deg att.”
Elements er en plate som fortjener å bli spilt igjen og igjen, både for de umiddelbare øyeblikkene av pur rockeglede og de lagene som sakte utfolder seg over tid. WIZRD viser her en mesterlig evne til å balansere det kaotiske og det kontrollerte, det eksperimentelle og det tilgjengelige, og leverer et album som både nikker til gammel progtradisjon og kjører sitt eget løp. Vi takker for lytten, tar av stiften og putter plata i samlinga mens vi leter etter nærmeste neste konsert, som forøvrig er på Kulturhuset i Bergen 2.mai og Haugar Kunstmuseum i Tønsberg 21.mai
Live Rasch