Elephant Tree kriga seg gjennom både austerity, korona og et brutalt møte med en lyktestolpe for å innta Europa: – Var totalt fucked

Åsmund Swensen Høeg

---

– Alle band på vår størrelse og i vår sjanger har hørt om Lowrider. Det var ikke en oppdagelse. Det var en anerkjennelse av at de eksisterer og vi er heldige som får samarbeide med dem, sier gitarist og vokalist i Elephant Tree, Jack Townley.

I oktober droppa den engelske firern en monumental skive sammen med de svenske stoner-legendene i Lowrider. Fra utsiden virket det som et kosmisk sammentreff at nettopp disse bandene skulle slå seg sammen for å lage musikk. Fra innsiden er platas tilblivelse nesten like usannsynlig, men av helt andre grunner. 

Elephant Tree har nemlig jobba seg over flere brutale kneiker de siste årene, men bandet står igjen med en hævetes plate, en enorm trang til å turnere og et nytt medlem. 

Evig Lyttar tok en prat med Jack, trommis Samuel Hart og bandets nye tilskudd, gitarist og stryker, Charlie Davis. Sammen tok vi for oss bandets opp- og nedturer, samarbeid, inspirasjoner og tilstanden på den engelske undergrunnen.

– Vi spilte Roundhouse sammen med Lowrider på Desert Fest London i 2021. Peder Bergstrand sa han ville synge på “Bird” da vi skulle spille den. Han sa det som en slags “det hadde vært gøy om jeg fikk lov”-greie. Vi sa: “Det skal du definitivt gjøre!” sier Sam.

To drønn fra dypet

Men samarbeidet mellom de to tungrock-bandene startet allerede under korona. 

Slippet av Lowriders Refractions var en skjellsettende opplevelse for mitt anliggende. Plata droppa bare uker før verden stengte ned og ble en følgesvenn gjennom folketomme gater og beduggede kvelder i isolasjonens tid. Bare to måneder senere slapp Elephant Tree Habits, noe som skulle vise seg å ha vel så stor positiv innvirkning på min mentale tilstand under lockdown. Slik var det ikke bare for meg, men også for gutta i Elephant Tree. 

– Bassisten vår Peter var allerede i kontakt med dem og vi tenkte vi burde gjøre noe sammen. Vi sa vi skulle gjøre noe og så gjorde vi det. Det var ikke noe mer tilfeldig enn det. Vi var begge fans av hverandres band, så det virket dumt å ikke gjøre en splitt, sier Jack.

Men det var først under lockdown ting virkelig begynte å skje. Jack fyrte opp PC-en og fikk bassist og vokalist Peder Bergstrand i videosamtale. Ideer og filer ble sendt fram og tilbake over nettet og albumet begynte sakte men sikkert å ta form. 

– Det er rart, for hadde du fortalt meg før lockdown at diskusjonene våre skulle bli tatt over nett, så hadde jeg ikke trodd deg.

Lidenskap og spilleglede spredt over fire år ble til slutt til The Long Forever. Foto: @johneesla

For Peder Bergstrand var dette en vant prosess. Det er nemlig slik Lowrider jobber, spredte som bandmedlemmene er over Sverige. Men slik var det ikke for Elephant Tree.

– Vi klarer så vidt å organisere oss til et intervju, langt mindre å gjøre opptak online. Men det var ikke så vanskelig. Vi satte opp utstyret og så hva som skjedde. Det var ikke noen anmassende opptaksøkter, sånn som på Habits. Det vi spilte, tok vi opp.

Innspillingsprosessen skjedde i et rolig tempo, naturlig spredt utover tre, fire år. God tid er stikkordet, og det er det lett å forstå.

– Det var et spesielt øyeblikk da Sam kom opp på loftet og satte seg bak trommene, med lyslenker i taket, og jeg var i det samme rommet. Med denne plata var den beste delen bare å være i studio og holde i instrumentene. Det var høydepunktet. Ikke det å holde i det fysiske albumet, flott som det var.

– Etter lockdown var det ingenting annet som betydde så mye som det. 

Through the Rift

– Jeg var ingenting annet enn totalt fucked, sier Jack

I slutten av vinteren 2023 kolliderte Jack med en lyktestolpe på sykkel. Han hadde så høy fart at han holdt på å miste livet.

– Det var brutalt og veldig skremmende. Jeg var nær ved å ikke klare meg. 

– Enda så vanskelig det var for meg, så var det verre for familien min. Jeg prøver å være varsom når jeg snakker om det, for det er lett å bagatellisere, men det var et helt lag med leger og sjukepleiere, hele familien min og alle andre rundt meg, som fikk meg gjennom det. Det var ikke jeg som var tøff.

Etter å ha ligget i koma i rundt seks uker våknet han endelig opp. Det første han kjente på var merkelig nok et enormt sug etter frukt.

– Jeg var døende og hadde ikke snakket med bandet siden ulykken, men jeg sendte en melding til Sam og sa: “Herre Gud, skaff meg noe fruktsalat.” 

Og Sam stilte opp med alt han klarte å bære.

– Han var som en grønnsakshandler. Det var som å se en mann med frukt bundet fast til kroppen. Det var fantastisk.

Opplevelsen ble en sentral del av Elephant Tree sitt bidrag til The Long Forever.

– Bare det å komme seg videre, er bakt inn i den plata. Sam var en stor del av det tekstmessig. Mange av ideene jeg kom med, tok Sam og gjorde dem om til en slags “poetic justice” for alle følelsene jeg kjente på. Også har han en bil, så han kan kjøre alle greiene våre rundt.

Dobbel delfin

Som for så mange andre som lever for noe man ikke kan leve av, må lidenskap ofte vike for farskap. Bandets mann på synth og gitar, John Slattery, forlot bandet like før jul for å ta vare på sin nyfødte.   

– John ville ikke at vi skulle slutte og han ville heller ikke være grunne til at vi slutter, så vi har fått en ny gitarist, sier Sam.

– Vi er ikke samme person! sier Jack, i det Charlie vinker til kamera.

Jack understreker at han fram til nå har hatt identiteten som bandets skallede mann.

– Vi gikk gjennom 30 til 40 ulike musikere før vi landet på Charlie, men alle sa nei, spøker Jack. 

– Ti av dem var bare Charlie med parykker, legger Sam til.

Charlie, som også er flinits, kan kjennes igjen på pornoskjegget. 

– Det er alt jeg har, ler Charlie.

Plata ble laget litt på samme måte som intervjuet, over nett. Foto: Lowrider, Elephant Tree (skjermdump) / Åsmund Swensen Høeg (skjermdump)

Han møtte gutta i Elephant Tree omtrent da de ga ut sin selvtitulerte skive i 2016. 

– I denne delen av det britiske musikkmiljøet kjenner alle hverandre. Jeg digga dem fra første øyeblikk, sier han.

Charlie spilte på det tidspunktet i sludge-bandet Beggar og de to bandene turnerte sammen over hele London. Senere spilte han også fiolin på liveopptredner av låter fra Habits. 

– Jeg ble en del av et slags utvidet Elephant Tree. Jeg så glad for å være med, men på gitar. Om vi kommer til å gå hardt eller om vi kommer til å kjøre flere rolige låter vet jeg ikke, men det er ærlig talt et privilegium å være en del av dette.

tyngre, men mer pop

– Jeg vil ikke si at noen i bandet er veldig opptatte av det tunge og harde eller “doom-sludge”- lyden. Vi er alle mer opptatt av de lettere og poppete greiene, sier Jack.

Men i neste øyeblikk påstår han at alle i bandet har en forkjærlighet for tung musikk. Det er ikke lett å bli klok på hva gutta egentlig er inspirerte av.

Jack nevner The Beatles, The Birds og britisk 80-talls rock, som sine største inspirasjonskilder. Sam er glad i northern folk. Peter er glad i det seig og tunge, mens lydteknikeren deres Eric, er glad i Abba og annen pop. 

– Vi vil ta alt det med inn i musikken vi skriver. En uke har noen hørt på tradisjonelle irske ballader, noen har hørt på Abba, andre har hørt på Mr. Blobby-sangen (Ikke søk opp journ.anm.). Vi prøver å  ta elementer fra alt det og legge det inn i riffene våre og få det til å høres ut som Elephant Tree, sier Sam.

Med andre ord er musikksmaken til bandet like bred som en gjennomsnittlig amerikansk familiebil. 

– Vi prøver å flytte grensene, for det er så mange band som gjør de samme tingene. Vi vil ikke lage den samme musikken, som vi ga ut på forrige skive, sier Jack.

– Dette gjør det vanskelig for meg å forutse i hvilken retning bandet vil bevege seg i framtiden. Så hva kan vi forvente fra dere fremover?

– Mer av det samme tror jeg. Jeg vet ikke. Det vil nok forandre seg, for det har det gjort med hvert album. Nå har vi Charlie på laget også. Jeg tror det vil bli tyngre. Tyngre og mer poppete tror jeg, sier Jack.

– Jeg tror tyngre, mindre stryk, men mer balladete, sier Charlie.

– Kanskje mer tilbake det vi gjorde på den selvtittullerte skiva, sier Sam.

Kanskje dette er et masket forsøk på å holde kortene tett til brystet? Hva vet jeg. Men en ting er sikkert. Lidenskapen har ikke krympet det grann.

– Vi er dypt inne i musikken vi lager. Ikke på noe tidspunkt prøver vi å ta med ting inn i musikken, bare for å gjøre det. Prosessen rundt det å lage musikk er noe vi trenger å gjøre på et helt grunnleggende nivå, sier Jack.

– Ingen har penger lenger

– Den britiske scenen er en stamtavle. Det begynte med Black Sabbath og utviklet seg i bølger derfra. Folk er fortsatt lidenskapelig opptatt av musikken, men det er også et vanskelig og utakknemlig sted å være et band, sier Charlie.  

Undertegnede spør bandet hvordan det ligger an med den britiske undergrunnen om dagen. Et umulig spørsmål, selvfølgelig. Det bor nærmere 70 millioner mennesker i Storbritannia, landet som startet det hele.

Likevel må spørsmålet stilles. Slutten av 10-tallet opplevdes som en kreativ bølge, som kom rullende innover fra Storbritannia. Band som Pijn, Conjurer, Svalbard, Burner, Street Soldier, Tuskar og mange flere var med på å forme hva jeg tenkte om bråkemusikkens framtid.

– Det er en konstant understrømning av band som spiller på grunn av lidenskapen. Du kan høre det og føle det når du ser det live. Det å spille på små klubber og jævlige puber der det lukter spy. Der finner du det vakre og magiske, sier han.

– Men ingen har penger lenger. Ingen har råd til å dra på konsert. Det høres kanskje pessimistisk ut, men det er slik jeg ser det, sier Jack.

Trangere kår for musikere og sceneliv har gjort musikken fattigere i Storbritannia. Foto: @johneesla

Storbritannia er et sted det ikke har gått særlig bra med i det siste. 40 år med nyliberalisme har satt sine spor. Innstrammingspolitikken fortsetter under den nye regjeringen og økonomien har så vidt vokst de siste årene.

– Det er et spesielt tidspunkt å spørre om det, for hvis du går tilbake til før korona, så var det så mange band og det var herlig. Det er borte nå.

Jack sier det virker som resten av Europa har mer på gang enn det de klarer å mønstre på øya hans. Han peker på en viss folkeavstemning som hovedgrunnen til det.

– Det har gått ut over kunsten. Det satte oss tilbake 50 år. 

– Har en regjering som gir faen

– For meg og andre britiske musikere virker det litt som et sted langt unna. Kanskje litt eksotisk. Siden vi har vært så bortgjemt i vårt eget hjørne, så virker det som noe eget, sier Jack.

Ingenting vekker nordmenn til live som å høre utlendinger snakke om Norge og Skandinavia. Undertegnede har stilt samme spørsmål, bare omvendt.

– Det første jeg tenker på er gjennomøvd, teknisk tight, god låtskriving og godt produsert. Det er jo de fire store det.

– Ser du bort i fra det rent musikalske, så virker det på meg som at kunsten er mer finansiert i Skandinavia. Det er støtteordninger og stipend man kan søke på. Det er penger til spillesteder og kunsten. Det virker som den største forskjellen mellom, la oss si Norge og Storbritannia, sier Charlie.

– Her har vi en regjering som gir faen, og jeg tror aldri de kommer til å bry seg.

Det er vanskelig å fostre en god bandkultur når spillesteder stenger på grunn av mangel på penger. I London hviler for mye av jobben på ildsjeler, som ikke får den betalinga de fortjener, forteller han.

– Det virker ganske svett og stusselig her. På festivaler i London eller Manchester er du imponert hvis du finner en flaske vann i kjøleskapet og en pose potetgull på bordet. Når du kommer til for eksempel Norge, er forskjellen tydelig. Kunsten blir prioritert på en annen måte der enn i London, sier Jack.

– Festivaler som Høstsabbat og Desert fest er godt drevet. Spillestedene er flotte. Det er en forskjell jeg er misunnelig på. 

– Det betyr at samfunnet setter pris på deg, sier Charlie. 

Ut i Europa med en stoner-titane

Er det en ting bandet er klare på, så er det at de gleder seg enormt til å dra på Europaturné igjen. Bandet har heller ikke vært i Oslo siden Høstsabbath 2023, en opplevelse de skryter voldsomt av.

– På grunn av ulykken har det ikke vært mulig før nå. Jeg er takknemlig overfor bandet, for at de har holdt ut. Støtten fra bandet gjør at dette er mulig. Tusen takk til Sam, Peter og Charlie, sier Jack.

Elephant Tree og Elder starter sin felles europaturné på Desert Fest Oslo, med en påfølgende gig på Desert Fest London uka etter. Derifra drar de til Frankrike, Tyskland og Polen, før de avslutter med Desert Fest Berlin.

– Det har vært to sjuke år og vi gleder oss til å komme til Oslo. Det er så lenge siden sist og vi elsker å være på tur. Vi er heldige som har Charlie her. Han med tryllekunstner-sjegget, som har blitt med i bandet de siste ukene. Han er en fantastisk gitarist, sier Jack.

Gutta får ikke nevnt mange nok ganger hvor gira de er på å komme til Oslo igjen. Foto: @johneesla

– Jobber dere med noe nytt?

– Ja. Jeg satt med gitaren min forrige uke, og i løpet av bare ti minutter falt brikkene på plass for flere nye låter. Vi tror vi kommer til å gå i studio i løpet av de neste 12 månedene, sier han.

– Kommer dere til å spille noe nytt på Desert Fest Oslo?

– Sannsynligvis. 

Bandet ler.