Hatskrømt - Blomsterbarn

Jeg var så heldig og fikk tilsendt denne plata for et par uker siden, og jeg har siden det gleda meg til å skrive noen ord om den.

HATSKRØMT gjorde seg bemerka på mine årsfavoritter i fjor, ikke bare fordi musikken er fet, men fordi det var pumpa ut den nette sum av 5 album bare i 2024. Dette er en mann med engasjement og et utømmelig lager av energi, og det kan vi andre være glade for å få berika livene våre med.

Så la oss prate litt om Blomsterbarn. Dette er kunst.

Dette er det jeg har leita etter, enkelt og greit.

At en utgivelse fra 2025 kan høres og føles sånn ut gjør så sinnsykt godt i sjela, fordi det er en lyd man sjeldent får oppleve om dagen. Det er rått, det er harskt, det er støyete, akkurat sånn som det skal være.

Til forskjell fra de forrige utgivelsene er denne plata mer punka, og til dels mye mer melodisk og tung, men med den samme råheten og gritten til de forrige utgivelsene. Det er dog noe annet som preger denne plata, den er skikkelig vond, og den gjør meg betenkt.

Det jeg konkluderer med nå er vel egentlig det at Blomsterbarn er som en vond drøm. Man kjemper imot, prøver å våkne, men det er så mye som holder deg igjen. Den gjennomgående myke knitringa drar meg inn i en hypnose og holder meg fast som bare en søvnparalyse kan, mens et smertefullt bilde framkalles foran meg. Men det er ikke bare jævlighet heller, det er også noe sårbart her, noe mykt og sårt man kan røre ved, eventuelt pirke litt i med en pinne. Jeg liker veldig godt at jeg ikke får sjangerfesta dette albumet, det er noe fint med det også, jeg lar den stå ukategorisert rett og slett. Denne hører liksom ikke helt hjemme hos svartmetallen, ikke hos punk, ikke hos ambient, ikke hos folk, og ikke hos støy, men det er en salig blanding av alt det gode jeg nevnte over. Lyden er en ting, men innholdet, der er vi over på noe spesiale deluxe. Misantropi er noe man ikke snakker så mye om lengre, det er jo kanskje ikke så fett å faktisk være en misantrop, men misantropisk filosofi funker jævlig bra i jævlig musikk. Det er ikke et nytt fenomen heller, det er urgammalt, og jeg synes denne plata fanger den urgamle misantropien, foraktet mot hodeløshet og det kroniske stresset et moderne overbefolka samfunn medfører. Jeg kjenner meg på mange måter igjen i det, kanskje det er derfor denne plata treffer meg såpass også.

Så kommer Drøm, og jeg drømmer meg bort. Alt jeg skulle, og alt jeg ville si, alt det forsvinner jo lengre inn i låta jeg kommer. At ikke denne låta varer lengre er min eneste klage, for den roet ned en støyete og engstelig skalle.

Under Gravferd glemmer jeg at jeg selv er et moderne menneske sittende på en elektrisk buss, på vei til min jobb i byen sitter jeg her med tråløst headset på hodet og skal snart tatovere andre mennesker. Jeg glemmer alt det, og føler meg som et barn rammet av svartedøden i en hjemmesnekra trekiste, de rustne spikrene stikker meg svakt i ryggen mens jeg ligger der død på vei mot min siste holderplass, og jeg har fått flere fliser av det grove trematerialet som gnikker mot den porøse huden min mens kjerra humper over steinbroa. Jeg hører mine få gjenværende familiemedlemmer hulke på utsiden av kista før det plutselig sier stopp. Og vips så var jeg framme i midtbyen, på tide å komme seg på jobb!

Nede i det dypeste mørket, der skinner HATSKRØMT, som en poppeklar verkebyll på et råttent lik.

Pernille Lyngsnes