UTFØRR BLÅROCK 2025

For de som ikke kjenner konseptet, så er Utførr Blårock – som navnet avslører – en festival som finner sted i en smal gate utenfor Tromsøs storstue for fet rockemusikk. Jeg hadde gått glipp av første installasjon året i forveien, og måtte selvfølgelig ta turen. Her er min oppsummering av en herlig helg med utendørs livemusikk i et helvetes pissregn.  

FREDAG

Pulgasari

Jeg skal være brutalt ærlig: da jeg har sett denne gjengen live et par ganger før, endte jeg opp med å kjøre en Astroburger inne i sjappa da de åpnet dag 1 av årets Utførr Blårock. Sorry, men middag må man ha. Det fine for min del var at jeg hørte musikken godt inn, og satt nesten igjen med en opplevelse av å ha vært på konserten. Bandet, som består av medlemmer av LÜT, Ringo Moon og Neon Apartments, spiller lettbent og melodisk skranglerock, som tidvis gir meg assosiasjoner til band som Pavement og Smashing Pumpkins, med et tidvis hint av britpopens storheter. Par dette med en pale ale og digg burger, så kan jeg ikke annet enn å gi opplevelsen en tommel opp. Selv om jeg er litt tilbakeholden med å gi en karakter, kan vi si…

6/10 

I Was a King

Og hva kan man egentlig si om neste artist, I Was a King, live? Det var en merkbart introvert og jovial gjeng som sto på scenen, noe som særlig skinte gjennom hver gang det skulle sies noen ord mellom låtene. I den grad jeg klarte å tyde hva frontmann Frode Strømstad hvisket mykt inn i mikrofonen, var det stort sett fraser om at det er hyggelig å være tilbake i Tromsø og at det er ny musikk på vei – og det kan man selvfølgelig sette pris på. 

Jeg er blodfan av Anne Lise Frøkedal som soloartist, men jeg opplevde til tider at hun forvant litt i denne settingen. Samspillet mellom henne og Strømstad var fint, men de gangene hun tok ledelsen løftet det opplevelsen merkbart. Bandet hentet også frem sitt indre Sonic Youth med noen plutselige støypartier jeg satt stor pris på. Samlet sett ble det likevel litt for mildt, snilt og koselig for min smak. 

5/10

Twisted Teens 

Så var vi kommet til festivalens første utenlandske innslag. Twisted Teens kommer fra New Orleans, noe som også merkes i deres ganske unike kombinasjon av sjangre (og inklusjon av pedal steel-gitar). Her fikk man en salig blanding av alt fra garage rock til surf-punk og country/folk. I utgangspunktet en miks som kunne funke bra, men for min del klaffet det ikke helt her. Foruten en ganske energisk frontmann, som dessverre måtte holde seg på en krakk som følge av et skadet bein, var dette en tilsynelatende sliten og uengasjert gruppe musikere. Jeg vet ikke om de kom rett fra statene, men jeg hadde ikke blitt overrasket om det var en grad av jetlag i bildet. Dette sto for min del som festivalens eneste klare nedtur.

3/10

The Cheaters

Kveldens tok seg drastisk opp da Tønsberg-trioen The Cheaters inntok scenen. Ikke bare spilte de vanvittig tight, men det ble også en solid vitamininnsprøytning etter forrige konsert. Uten å kunne skryte på meg inngående kjennskap til hele bandets katalog, opplevde jeg at det ble spilt en del nytt – i hvert fall fremmed for meg. Med tanke på hvor mange solide låter de har å velge i, særlig fra skiva Rites of Spring (som de vant Spellemann for), føler jeg settet kunne tjent på litt flere gamle hits. Uansett; det var topp stemning, og bedre skulle det fortsatt bli.

7/10  

Heave Blood & Die

De lokale legendene i Heave Blood & Die avsluttet fredagskvelden utenfor Blårock. Som alle vet og enes om, ga bandet ut fjorårets klart beste album, Burnout Codes. Kveldens sett besto hovedsakelig av låter fra denne skiva, noe som for min del var helt utmerket. Vi ble servert banger etter banger, og det hele ble sparket i gang med «Dog Days». Dette er en låt med en driv som vanskelig kan matches. Som publikum kan man ikke annet enn å dras inn mot scenen idet bandet begynner å spille. Men litt gammelt fikk vi også. Jeg bet meg i alle fall merke i «Wealth is Nothing», fra den kriminelt undervurderte andreskiva, og live staple #1: «Radio Silence» - den beste låten fra albumet Post People. Selv om jeg savnet «Harakiri» og «Plague», kan jeg vanskelig klage når låter som «Hits» og «Stress City» gjør seg så forbanna bra live. Jeg tror det eneste som kunne løftet denne konsert ville vært om de kunne spilt i 15+ minutter ekstra. 

Bassist Luna Storeide hadde en av sine siste konserter med bandet, og det blir spennende å se hvem som hentes inn for å ta over for henne etter hvert. Jeg gleder meg uansett til neste mulighet til å se resten av gjengen live, og krysser fingrene for litt ny musikk i 2026.

9/10

LØRDAG

Aromatic Ooze

Bandet som det fremfor noen andre kan sies at spilte på hjemmebane denne helgen – Aromatic Ooze – åpnet dag 2 av festivalen. Denne gjengen har vært på Evig Lyttar-radaren siden de ga ut ett av årets beste album i den selvtitulerte debuten fra 2022. Bandet gjorde sin andre festivalopptreden i Tromsø denne sommeren, etter også å ha spilt på Little Henrik under Bukta. Jeg fikk med meg den konserten også, og oppfattet da at de slet med en del tekniske problemer. Det var derfor hyggelig å registrere at bandet låt bedre denne kvelden utførr Blårock. 

Likevel kommer jeg ikke unna at konserten som sådan var ganske flat og uengasjerende, til tross for mye bra gitarspill. Dette handler nok aller mest om musikken i seg selv – da bandet i all hovedsak spilte låter fra deres siste album, SUN. Dette er på ingen måter et dårlig album, men det når heller ikke debuten til anklene. Bandet har noen seriøse bangers i katalogen, særlig låten «Questgiver», men de ser ikke ut til å ville spille disse live lengre. Det kan selvfølgelig skyldes utskiftninger av bandmedlemmer, men ikke vet jeg. Det er i alle fall synd. 

5/10

Pizzatramp

Kveldens store overraskelse kom tidlig. Jeg hadde ikke sjekket ut Pizzatramp på forhånd, og hadde ingen idé om hva jeg gikk til. Da det snublet inn en godt bedugget waliser som begynte på en lang og tidvis usammenhengende rant om gothere, tenkte jeg at dette enten kom til å bli legendarisk eller en total katastrofe. Bandet spiller hardcore punk med korte, eksplosive låter – ofte mellom 1 – 2 minutter, men også ned i 6-7 sekunder. Det ble klart – og bandet var også ærlige om – at det var bortimot utenkelig for dem å spille et sett på 45 minutter, og de måtte dermed finne måter å fylle tiden på. Dette gikk hovedsakelig ut på at frontmann Danny Banger delte personlige historier, anekdoter og refleksjoner over livet og samfunnet vi lever i. Låttitler som «Stop Being a Racist Cunt», «Bono’s a Fucking Cunt», «My Back’s Fucking Fucked» og «Millions of Dead Goths» er ganske beskrivende for tematikk og tone på disse monologene. Og det var faktisk smått legendarisk. En av de morsomste konsertene jeg har vært på de siste årene. Ekte punk.

8/10

Iguana Death Cult 

Nederlandske Iguana Death Cult spiller fengende og livlig psych-/garasjerock, og var ett av festivalens høydepunkter rent musikalsk for min del. Frontmannen tullet litt med hvor fersk noen av bandmedlemmene var, men om det stemte var det ikke veldig merkbart. Det ble likevel litt ufrivillig komisk hvor ofte og mye bandet gestikulerte til lydteknikerne. Særlig det første kvarteret stjal dette mye fokus. Settet var tettpakket, men valget av låter kunne (etter min høyst subjektive mening) vært bedre. Totalt sett: karismatisk, flink og morsom gjeng, og masse god stemning. Trombonespill fikk vi også!

7/10

Etter dette var det endelig tid for dagens Astroburger. 

The Meffs

Jeg hadde ingen forhold til The Meffs før kveldens konsert, men generelt sett var det et ganske bra sett. For de uinnvidde er dette en duo fra Essex som spiller politisk punk av den litt polerte sorten. Det er tydelig at låtene er skrevet for å ha bred appell og fungere i en livesetting, noe de i all hovedsak gjorde. Dette var særlig merkbart på låter som «Stand Up, Speak Out» og «Stamp It Out», som krevde en viss publikumsrespons.

Lily Hopkins og Lewis Copsey kan utvilsomt spille og underholde, og de var det eneste bandet jeg registrerte at fikk i gang en circle pit denne helgen. Jeg vil tro at fans av Frank Carter & The Rattlesnakes og Amyl and the Sniffers vil kunne like dette, men personlig ga det meg ikke all verdens mye.

6/10

Death by Unga Bunga 

Death by Unga Bunga er å regne som veteraner i den norske undergrunnen innen nå. Etter en teatralsk intro – et eskalerende lydskuespill om at de ikke fant veien – dukket kveldens headlinere endelig opp på scenen, én etter én. Hovedtyngden lå på ferskt materiale, noe som ofte kan være et sjansespill i livesetting. Her traff de blink, takket være en smart blanding av gammelt og nytt: klassikerne «I Can’t Believe That We’re Together» og «I Wanted Everything» satt som lim, mens ferske låter som «Camouflage», «Dogs of Hell» og «Ring meg hvis du trenger en venn» viste seg å være skreddersydd for scenen.

Da encore-settet bød på «Fight!» og «Boys», toppet stemningen seg ytterligere – og jeg tar meg fortsatt i å nynne «Cracking open a cold one with the boys!» en knapp uke senere. Death by Unga Bunga leverte akkurat det man kunne håpe på i pissregnet utenfor Blårock: rå energi, sjarm og gode vibber.

8/10

Sondre Leiros