Redaksjonens favorittar frå februar og mars

Sondre

Turdus Musicus – LOCALS

Turdus Musicus var utvilsomt Tromsøs største undergrunnshelter. De spilte på alt fra festivaler i Kina til svette klubber i Japan og USA, og kjellere i Russland. Overalt med Tromsø Hardcore-banneret sveivende høyt. Så ble det stille i mange år. Medlemmene spilte i andre band, og tiden gikk. Plutselig kom beskjeden: Turdus er tilbake, og singelen BLACKOUT bekreftet at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves.

Noen comeback stinker gamlehjem fra første takt. Locals gjør det motsatte. Dette er ikke et album med «best of»-energi. Her høres det mer ut som vi står overfor band som har brukt seksten år på å lade opp til neste nivå og endelig får utslipp for det. Det er skittent, kontant og aggressivt. Produksjonen er mildt sagt on point, og bandets sound føles både nostalgisk og frisk på samme tid.

Låtene er som skapt for liveformatet, og nesten alle refrengene klistrer seg til hjernen etter et par gjennomlyttinger. Jeg hadde selv gleden av å se Turdus spille skiva live på Blårock, og kan bekrefte at dette formatet løftet alt til helt nye høyder. Bandet spilte med entusiasmen til en gjeng tenåringer og innlevelse som bare kan komme fra vaskekte lidenskap. Det var en sulten gjeng på den lille scenen, og resultatet var en heidundrende fest.

Lenge leve Turdus!

Andre favoritter:

Lamb of God – Into Oblivion, The Messthetics and James Brandon Lewis – Deface the Currency, Neurosis – An Undying Love for a Burning World, Danakil Safari – From the Soil (norsk), Owelu Dreamhouse – s/t, Puma Blue – Croak Dreams, Exhumed – Red Asphalt, Converge – Love is Not Enough, Valp – Svulstige kjærlighetsbrev til surfekromatikken, vin og Bach (norsk).

Pernille

Februarfavoritt

Draugveil / Selvnatt – Blades & Roses

Jeg kom tilfeldigvis over denne kollab-plata til ukrainske Selvnatt, og Draugveil fra Praha uten å ha hørt noe særlig på noen av artistene fra før, og mitt førsteinntrykk er at dette er en morsom og søt plate! Sjangermessig er vi litt all over the place, men jeg ville beskrevet det som base av DSBM, hint av postpunk, hint av visesang, hint av lo-fi, osvosvosv. En kreativ kombo med andre ord! Når det kommer til alt som berører temaet svartmetall, vil det alltid være en sur liten elitistgjeng som står å skriker om alt som er galt med alt som er nytt og at kidsa aldri blir å gjenskape ekte black metal og blaaa blaaa blaaa. Det får dem bare gjøre, skrik så høyt dere orker til det så vidt piper for alt jeg bryr meg, men jeg synes vi kan ta en liten prat om dette. På ingen måte er denne skiva noe true blackmetal altså, og det virker ikke å være noe forsøk på dette heller. Men mange av de solide og deilige aspektene ved svartmetallen er med, og selv om det er et salig sjangerkaos, så funker det så innmari bra. Om man setter pris på litt murky greier, halvdårlig prog og blastbeats så får man alt det her, men man får også så mye mer. En løsrivelse fra den rigide, strenge, og aldri-tilfredse svartmetallen, en morsom og kreativ plate med fine melodilinjer og en leken oppbygning. Man glemmer ofte at svartmetallen handlet om å gå mot normen, om å være en motstand til det etablerte (og mye annet).

Vel, når de svartkledde elitistene roper høyt er det vanskelig å føle at svartmetallen ikke er noe annet enn det de selv var motstandere av. Et gubbete, definert og veletablert objekt som ikke tåler motstand eller utvikling. Jeg er iallefall fan av undersjangre, jeg liker når ting ikke alltid følger en fast oppskrift, og her har man presist det. Hele albumet føles veldig analogt ut til tross for at det er helt ferskpressa. Det er litt vanskelig å beskrive akkurat hva jeg mener med det, men jeg tror det er hele lydbildet og produksjonen som gjør meg litt nostalgisk, og tenker tilbake til en ung og melankolsk meg som oppdaget Lifelover og ColdWorld. Kombinasjonen av blastbeats og diskotrommer som møter de solide og crispy riffene bærer oss gjennom hele plata gjennom reine svartmetall-partier, til de fine, romantiske mellompartiene, og gjør det hele til en flott og behagelig opplevelse. Jeg likte denne veldig godt! Favorittlåter: Unspoken, Gjennom Liv Og Død, Solitear

Marsfavoritt

could be better. - i hope you look back on this time fondly

Her har vi debutplata til could be better. Sjangermessig er vi vel rundt indie støyrock og alternativ lo-fi en plass. Dette er en fin plate! En støyete og litt emo plate. Denne gjør meg også litt nostalgisk, minner meg tidvis om et litt mer garasjete Have A Nice Life.

Live

Dødsego – Reisen Vol. 1: Beyond The Void

Dødsego er en syvhodet entitet som skaper sitt helt egne univers.

Debutalbumet Reisen Vol. 1: Beyond The Void har tydelige referanser til og inspirasjonskilder fra blant annet psych-rock, klassisk 70-talls prog, gypsy-rock og punk. I tillegg krydrer de musikken med soundscaping og ulike blåse- og strykeinstrumenter, som gjør at lydbildet oppleves mer teatralsk og dynamisk variert. Vokalen er alltid ilagt en effekt, som distanserer den litt fra musikken og gir den rollen som en slags fortellerstemme på plata.

All eksentrisitet til side, så blir vi altså også ledet gjennom “The Void” i god hms-standard av sorgfrie fire flate rockeriff rett i fjeset, en absolutt fanservice med glimt i øyet. Musikken har en oppriktig glede som gjennomsyrer musikken til Dødsego, som jeg opplever sammenfaller med andre band innenfor snevre sjangeruttrykk som dette. Når en spiller for en mindre demografi, kan en ikke bry seg for mye om andres meninger; igjen står kun indre motivasjon og spilleglede.

Mitt favorittspor er ikke overraskende den monsterlange sistelåta «S.O.D.A.». Starten er fuzzy og hard med kaotiske og levende trommer som gir meg assosiasjoner til Ola Kvernbergs Steamdome. Videre vampes det gjennom et spaghettiwestern-parti med twangy gitar i front, før det enes om et drivende og unisont riff som tar oss med til en gradvis mer og mer kraftig oppbygging før det hele stopper opp og gir oss et pusterom med synther, akustisk plukking, blås, og – er det en mellotron?

Albumet avsluttes ikke like hardtslående som det begynte, faktisk føles det mer som en tankestrek enn et punktum. Kanskje vi har kommet oss ut av transen vi har vært i, og landet en plass mellom soloppgang og fullmåne, ikke i “The Void”, men Beyond “The Void”. Søkende etter mening ved vår tilværelse glemmer vi kanskje at det er her livet leves, mellom høye topper og dype daler. Dødsego lager lydsporet til dette “mellomet” for meg. Jeg liker det. Det er fint.

Marius

Skotsk toppfart: Hellripper – Coronach

No må me må ta ein seriøs prat med skotske separatistar om korleis me på fredfylt vis kan få inkludert Skottland i Skandinavia. Det kan jo ikkje vere slik at eit einmannsspeedmetalband frå Aberdeen matcher alt me har av svartmetall, norrøn mytologi og rifforama? Eller? Heile Hellripper-prosjektet er så bra at eg skulle ønske det spelte i området oftare.

Til musikken: Coronach er skotsk-gælisk for sørgesong, og låtane på albumet hentar inspirasjon frå ulike delar av skotsk folketru og tradisjon. Dette er rikhaldig kildemateriale, folkens! Her er me innom krigsrop frå klanar i kamp (nordskotsk rap-gruppe, anyone?), hestesjukdomen Mortercheyn, hundeprestzombievampyren frå Melrose Abbey og den beint ut artige låttittelen Blakk Satanik Fvkkstorm.

Plata er ein intens, catchy shreddefest prega av musikalsk overskot og ei heilt utruleg evne hjå James McBain til å sy saman feite låtar. Sjekk ut. Anbefalast - med vekt på befalinga.

Nostalgitripp: Lamb of God - Into Oblivion

Anten du vil eller ei, kjem du å få nokre skilsetjande opplevingar i livet. Og det er ikkje heilt enkelt å vite på førehand kva dei inneber.

22. august er for meg ei skilsetjande dag.

Ikkje berre fordi eg fekk ein son på den datoen, det var no òg stas, men også fordi det er dagen Lamb of God slapp plata Sacrament i 2006. Eg kjøpte CDen på dagen, mata den inn i ein trufast Dell-maskin og fekk åpningslåta «Walk With Me In Hell» mosa i trynet. Klisjealarm: Eg hugser det som det var i går.

Del to av opplevinga kom nokre veker seinare. Då fann eg ut at eg kunne stemme gitaren til Drop D, og på under femten sekund vart eg transformert til Mark Morton, Tom Morello og Dimebag. Eg brukte fleirfaldige timar på å lære meg «Blacken The Cursed Sun» sånn toleleg greitt, og saumfór deretter katalogen til Lamb of God på jakt etter fleire låter eg kunne spele, og landa fort på «Omerta» og «Laid to Rest».

Kort sagt: Lamb of God har vore med meg stort sett heile metal-livet, og når dei no kom ut med Into Oblivion hamna eg på ein nostalgitripp av dei heilt sjeldne.

Aldri har det vore meir groove og luftgitar kring grønsakene på Coop Extra enn laurdagen i påskeferien, då eg (og resten av kongeriket Noreg) var på handletur. Andre stressa, eg svinga meg elegant mellom purre, pastinakk og persille med «Parasocial Christ» og «Blunt Force Blues» på øyret. Anbefalast. 

Andre favorittar frå mars: Dårleg vêr på nye plata til Vreid, steinstøtta til Ondt Blod og ambisjonsnivået til Bong Voyage (One Hundred Million Billion Beers).